Fredsoppgjøret i Versailles i 1919

I krigens sluttfase ble det mer og mer tydelig hvem som ville vinne. USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ble et vendepunkt, og etter den siste mislykkede tyske offensiven på vestfronten i 1918 var krigen militært sett tapt for Tyskland. I tillegg var Tyskland på dette tidspunktet preget av krigstretthet, desertering, varemangel og spontane revolusjonsforsøk. Keiser Vilhelm 2. flyktet til Nederland, og keiserdømmet ble erstattet av en demokratisk republikk, den såkalte Weimarrepublikken.

11. november 1918 ble våpenhvilen undertegnet. Krigen var over, selv om ingen soldater fra ententemaktene hadde satt sine bein i Tyskland. På tross av problemene i Tyskland var det for mange tyskere uforståelig at krigen var tapt.

Spanskesyken

I tillegg til enorme tapstall i krigen rammet en global influensapandemi store deler av verden i åra 1918–1920. Denne influensaen ble kjent som spanskesyken, og mellom femti og hundre millioner mennesker mistet livet. Denne enorme katastrofen bidro til ønsket om å avslutte krigen.

Etter krigen var fredsønsket i Europa stort, men utfordringene var enorme. Tre keiserriker var gått i oppløsning og europakartet måtte tegnes opp på nytt. I tillegg måtte de tapende partene, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, straffes. I januar 1919 møttes representanter fra seierherrene Storbritannia, Frankrike, USA og Italia i Paris for å forhandle fram en fredsavtale. Fredsavtalen med Tyskland, den såkalte Versaillestraktaten, var den viktigste.

Utgangspunktet til de involverte partene var ulikt. Tyskland håpet at de kunne påvirke fredsbetingelsene ved å be om våpenhvile i 1918 og ikke kjempe til siste mann. Det de tyske lederne ønsket, var å bli behandlet etter den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons 14 punkter for fred, som ble presentert i januar 1918. Disse punktene skulle være utgangspunkt for en fredsslutning alle parter kunne leve med. Ett av hovedprinsippene til Wilson var nasjonens selvbestemmelsesrett, hvor nasjonalitet skulle bestemme de nye statsgrensene. En slik fred ville være til å leve med for mange tyskere.

Seierherrene på sin side var enige om at Tyskland måtte bære hovedansvaret for krigen og skulle straffes deretter, men det var uenighet om hvordan dette skulle gjøres.

USA og president Woodrow Wilson ønsket at fredsoppgjøret skulle være en forsoning mellom alle stridene parter og legge til rette for samarbeid og fred i Europa og verden. Frankrike hadde en mindre forsonlig linje og ønsket at Tyskland skulle straffes strengt. For Frankrike var det viktig at Tyskland aldri igjen skulle bli en trussel mot freden i Europa, og at de måtte betale for skadene påført Frankrike. Storbritannia ønsket også å straffe Tyskland økonomisk, men fulgte ikke samme harde linje som Frankrike. Italia, som endte opp på seierherrenes side, ønsket belønning for sin krigsinnsats, men det fikk de ikke. Italia "vant krigen, men tapte freden".

Tyskland fikk ikke delta ved forhandlingsbordet og ble presentert fredsforslaget fra seierherrene. Tyskerne hadde forventet en fredsavtale bygd på forsoning og felles ønsker om å bygge Europa opp på nytt, men fikk i stedet presentert en avtale med usedvanlig harde vilkår. Tyskerne ønsket ikke å godta fredsavtalen, men de hadde ikke noe valg. Ble ikke avtalen godtatt, ville krigshandlingene gjenopptas. Den nye Weimarrepublikken mente dessuten at de ikke kunne stå ansvarlig for hva det gamle keiserriket Tyskland hadde hatt ansvar for.

Ansvaret for krigen

Det punktet Tyskland hadde størst problemer med å akseptere, var punktet om krigsskyld. Tyskland måtte ta på seg det juridiske og moralske ansvaret for krigen. Dette vakte voldsomme tyske reaksjoner, både hos det tyske folk, fra politikere og i militæret. Tyskerne selv mente at skylden måtte fordeles, og at de alene ikke hadde hele ansvaret. Denne ydmykelsen skulle Adolf Hitler bruke i sin propaganda i årene før utbruddet av neste verdenskrig.

Militæret bygges ned

Hele Europa ble oppfordret til å ruste ned militært, men Tyskland ble pålagt å ruste ned i alle våpengreiner. Hæren skulle kun bestå av cirka 100 000 soldater. Dette var for lite til at det utgjorde noen trussel overfor nabolanda, men stort nok til å kunne ivareta indre fred og slå ned opprør og revolusjonsforsøk. Ved krigens slutt var det frykt for revolusjonsforsøk i Tyskland, spesielt fra kommunistene.

Det ble lagt ned forbud mot moderne militærteknologi, noe som innebar forbud mot ubåter, stridsvogner og fly. Flyvåpenet og Marinen ble altså dramatisk redusert. I tillegg skulle de vestlige områdene mot Frankrike demilitariseres, det vil si at det tyske forsvaret ikke kunne være til stede i disse områdene.

Tapte landområder

Tyskland måtte avstå store landområder til nabolanda. Det gjenoppståtte landet Polen fikk tildelt store områder spesielt fra Tyskland, men også fra Russland og Østerrike-Ungarn. Siden Polen skulle ha adgang til Østersjøen, ble Øst-Preussen adskilt fra resten av Tyskland av "den polske korridoren". Frankrike fikk tilbake Alsace og Lorraine, som Tyskland hadde erobret under den fransk-tyske krigen i 1870–1871. De viktige tyske kullgruvene i Saar-området ble overtatt av Frankrike for en periode på 15 år. Danmark fikk tilbake deler av Sør-Jylland som ble okkupert under den dansk-tyske krigen i 1864. Tyskland mistet alle koloniene sine, først og fremst til Frankrike og Storbritannia.

På grunn av fredsoppgjøret endte mange tyskere utenfor Tysklands grenser, ikke bare på grunn av tapte landområder for Tyskland, men også på grunn av andre grenseendringer. Som en følge av at Østerrike-Ungarn ble oppløst, ble det meste av den tysktalende minoriteten, sudettyskerne, i det tidligere dobbeltmonarkiet innlemmet i det nyopprettede Tsjekkoslovakia.

Krigsskadeerstatning

Seierherrene påla Tyskland å betale en gigantisk erstatning for skader og tap påført under første verdenskrig. Summen endte opp på 132 milliarder gullmark. De fleste mente at dette var umulig å gjennomføre, men seierherrene sto på sitt. Det nyttet lite å vise til at Tyskland lå utarmet etter krigen og at økonomien var lagt i ruiner. Som en konsekvens av krigsskadeerstatningene måtte Tyskland slite med økonomiske svingninger gjennom hele mellomkrigstida.

Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7. mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. https://snl.no/f%C3%B8rste_verdenskrig

Fosshaugen, K. (2019, 1. september) Det armenske folkemordet. I Store norske leksikon. https://snl.no/Det_armenske_folkemordet

Mamelund, S. E. (11. august 2021). Spanskesyken. I Store norske leksikon. https://sml.snl.no/spanskesyken

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.

Ugland, E. (2010) Å lykkes med nyere historie. Cappelen Damm.

Versailles-traktaten (2021, 19. januar). I Store norske leksikon. https://snl.no/Versailles-traktaten

Treaty of Versailles (2020, 22. mars) I Wikisource. https://en.wikisource.org/wiki/Treaty_of_Versailles/Part_V#Article_160\

Wilson's Fourteen Points (u.å.). I Library of Congress (u.å.). Hentet 20. februar 2022 fra https://www.loc.gov/collections/world-war-i-rotogravures/articles-and-essays/events-and-statistics/wilsons-fourteen-points/