Eneveldet i praksis – omlegging av statsadministrasjonen - Historie (vg2) - NDLA

Hopp til innhold
Fagartikkel

Eneveldet i praksis – omlegging av statsadministrasjonen

Blant de mest sentrale endringene som eneveldet førte til, var en omlegging av statsadministrasjonen. Gjennom 1500-tallet hadde både samfunnet og den økonomiske aktiviteten i Danmark-Norge vokst seg så stor at de gamle ordningene under adelsveldet ikke lenger fungerte i praksis.

I kretsen rundt kongen var det nødvendig med kunnskap og innsikt i stadig mer kompliserte samfunnsforhold. Det gjaldt både økonomi, militæret og forholdet til andre land. For å sikre bedre og mer veloverveide valg ble det opprettet nye administrative organer. De fikk navnet «kollegier».

Kollegiene

Kollegiene var mindre forsamlinger av likeverdige «kolleger», ofte med spesielle fagkunnskaper. Kollegiene diskuterte og vurderte sakene som kom opp. De presenterte så flere alternativer for kongen, som så kunne ta velbegrunnede valg.

Gjennom 1500- og 1600-tallet hadde statens oppgaver vokst kraftig. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Det gamle, desentraliserte systemet med lensherrer og fogder som samlet inn skatt, egnet seg ikke lenger. Stadig mer av de offentlige oppgavene ble derfor flyttet fra lensherrene og over til nye statlige administrative enheter, eller etater. Etatene lå direkte under kongen og sentraladministrasjonen i København.

Embetsfolkets lojalitet

Et sentralt element i arbeidet med ny statsadministrasjon var prosessen med å knytte statens embetsverk direkte til kronen. Embetsverket var de som utførte de statlige oppgavene. Under det gamle adelsveldet var embetsverket oftest utnevnt av byborgerne eller en lokal adelsmann. De hadde dermed tette og sterke bånd til lokale interesser, enten fordi de rett og slett var lojale overfor noen som hadde skaffet dem jobben, eller fordi de kanskje var i slekt med noen de skulle bestemme over.

For kongen var dette et problem. For å sikre embetsmennenes lojalitet ble derfor stadig flere av dem direkte utnevnt av kongen. Kongen bestemte dermed hvem som skulle bli ansatt til å utføre oppgaver på hans vegne – ikke en lokal maktperson. Utnevningene kunne kongen bruke som belønning, men vel så viktig var det at han bandt lojaliteten til dem som skulle utføre kronens oppgaver, tettere til seg. For å begrense eventuelle andre lojalitetsbånd ble det også vanlig at de som ble tildelt embeter, fikk embete i områder som de selv ikke var fra. Oftest ble norske embeter gitt til dansker, mens nordmenn fikk embeter på Island eller i andre deler av riket. Slik hindret kongen at gamle lojalitetsbånd, for eksempel familie eller gammelt naboskap, var sterkere enn båndene til kongen.

Relatert innhold

Skrevet av Ragnhild Hutchison. Rettighetshaver: Kommuneforlaget
Sist faglig oppdatert 16.10.2017