Avfallshåndtering

Både smittefare og fare for innhold som medisinrester, kjemikaler og radioaktivitet gjør at det er risiko for helseskade og forurensing knyttet til avfall fra helseinstitusjoner. For eksempel kan rester av cytostatika (cellegift) som brukes i kreftbehandling, forekomme i urin, avføring, oppkast og blod fra pasienter flere dager etter at medikamentet er gitt, og dermed havne i avfallet sammen med brukt engangsutstyr. Det er også et stort forbruk av kjemiske desinfeksjonsmidler i helseinstitusjoner. Noen av disse regnes som farlig avfall og skal sorteres ut og håndteres som dette.

Alle helseinstitusjoner har plikt til å levere avfallet sitt til et godkjent mottak som kan håndtere avfallet på en hensiktsmessig måte. Det finnes en egen forskrift som regulerer håndteringa av smittefarlig avfall. Dette avfallet kalles også risikoavfall. Destruksjon av risikoavfall medfører en vesentlig kostnad. Annet avfall skal ikke kastes sammen med risikoavfall, fordi det ville økt volumet og dermed smittefaren, samtidig som destruksjonen blir dyrere enn nødvendig.

Selv om avfall fra helseinstitusjoner kan inneholde smittestoffer, er det viktig å presisere at avfallet generelt utgjør en liten smitterisiko dersom det håndteres og emballeres forsvarlig. Det å ha en bevisst og gjennomtenkt holdning til kildesortering av avfallet i helseinstitusjoner vil derfor både beskytte mennesker og miljø og være kostnadsbesparende. Husk alltid å utføre håndhygiene etter kontakt med avfall.

Risikoavfall skal alltid plasseres rett i egnet emballasje uten mellomlagring på gulv, utstyr, bord eller benker. Poser, sekker og beholdere som skal brukes til risikoavfall, har alltid gul farge.

Smittemåten til en sykdom avgjør hva av det som har vært i kontakt med eller i omgivelsene til en pasient med en smittsom sykdom, som skal sorteres som smitteavfall.

Materialer som er dryppende våte av blod, urin, avføring og sekret fra luftveier eller sår, sorteres alltid som smittefarlig avfall. Det skal også alt avfall fra luftsmitteisolater. Det er fordi smitteoverføringa ved luftsmitte oppstår ved inhalering av bitte små dråper (aerosoler) eller støvpartikler. Dermed kan alt som har vært i nærheten av pasienter med luftbåren smitte, være bærer av smittestoffet.

Oppsamling av mindre mengder smitteavfall inne på pasientrom bør foregå i tynne gule plastposer. Disse posene skal alltid legges i annen ytteremballasje før videre håndtering og transport. Det er viktig at oppsamlingssekkene for det smittefarlige avfallet ikke fylles mer enn 2/3 fulle før de emballeres, da det reduserer faren for at det går hull på sekkene.

Den ytre emballasjen ved smitteavfall skal være dobbel, altså at avfallet er dekket av to avfallssekker utenpå hverandre. Ved kontakt- og dråpesmitte kan to svarte avfallssekker eller en tykk gul avfallssekk inne i en svart avfallssekk benyttes. Ved luftsmitte skal dobbelemballeringa alltid være gjort med to tykke gule sekker.

Brukte kanyler og andre skarpe gjenstander skal kastes direkte i kanyleboks med låsbart lokk. Dersom du skal håndtere denne typen utstyr, er det viktig at du sørger for å ha avfallsbeholderen innen rekkevidde før du starter på prosedyren. Boksen skal lukkes når den er 2/3 full, og lokket må låses før videre håndtering av boksen.

Stikkende og skjærende avfall som er for stort til å få plass i en kanyleboks, kan kastes i risikoavfallsboks. Her skal også lukkede kanylebokser og svært vått smitteavfall kastes. Gode rutiner rundt håndtering av stikkende og skjærende gjenstander er viktig for å forebygge smitte som følge av stikkskader.

Det produseres store mengder avfall i helseinstitusjoner, og sortering handler også om å ta vare på naturen og naturressursene. Det kan alle bidra til hvis vi kildesorterer og gjenvinner det som kan gjenvinnes. Matavfall, plast og papir bør sorteres og håndteres etter gjeldende rutiner i kommunen der helseinstitusjonen befinner seg.

Restavfall er det avfallet som ikke kan gjenvinnes, og som ikke skal sorteres som risikoavfall.