Den endelige prisen

Det er ikke alltid det er klokt eller riktig å ha lik pris på en vare hele året. Noen varer er særlig etterspurt i enkelte perioder av året, og derfor kan prisen settes opp da. Reiselivsnæringen for eksempel prissetter en ferietur til Syden ganske annerledes i skoleferiene enn midt i mars. Dette kommer av at det er få mennesker som kan ta seg fri fra jobb og skole utenom skoleferiene. Da synker etterspørselen, og det gjør prisen også.

I mange bransjer er det naturlig å gi forskjellige priser til forskjellige kunder. Tenk deg for eksempel hvor ulikt flybilletter er prissatt. Vi har billettkategorier som økonomi, flexi, fullflex, førsteklasse og turistklasse, og de ulike billettypene svarer til forskjellige behov hos kunden. Noen kunder vil kunne bestille, endre og avbestille billetter uten ekstra kostnad og er innstilt på å betale for denne fleksibiliteten, mens andre er mest opptatt av å få den billigste turen. Noen legger vekt på komfort på flyturen, og andre synes ikke litt ekstra mat og benplass er verdt opptil flere tusen kroner.

Produkter kan være billige ett sted i landet og dyre et annet sted. Prisforskjellen kan ha med fraktkostnader og gjøre, men den kan også ha å gjøre med etterspørselen eller tilgangen på råvarer. I Vesterålen er tilgangen på tørrfisk veldig god, og derfor er prisen lavere der enn på Østlandet.

Dersom en bedrift har mange konkurrenter, vil den legge seg på omtrent samme prisnivå som konkurrentene. Men noen steder er ikke konkurransen så stor, og da kan prisen settes høyere. Vi har da å gjøre med en slags lokal monopolsituasjon. Dersom en by bare har én restaurant som lager sushi, og innbyggerne elsker japansk mat, vil denne restauranten kunne ta seg bedre betalt enn om den har en konkurrerende sushi-restaurant vegg i vegg.

I noen tilfeller utgjør skatter og avgifter en overveiende del av den endelige prisen på en vare. Bensin er et eksempel på dette, og her er størstedelen av prisen avgifter til staten. Ellers finnes det for eksempel merverdiavgift på alle varer, alkoholavgift, nikotinavgift, luksusskatt på luksusvarer, sukkeravgift på sukkerholdige varer og så videre.

Man kan være enig eller uenig i bruken av slike avgifter, men tanken er at de skal regulere forbruket og bidra til at staten kan finansiere utgiftene som forbruket forårsaker. For eksempel har vi fått sukkeravgiften fordi høyt sukkerinntak forårsaker livsstilssykdommer som igjen koster samfunnet masse penger.

En vare som blir produsert på en fabrikk i Kina, skal først fraktes av et fraktselskap, deretter kjøpes av en grossist, så kjøpes av en detaljist og til slutt selges til kunden. Alle skal ha litt fortjeneste for å få varen frem til kunden, og dette påvirker i sin tur prisen. Det dukker stadig opp «factory outlets» som minsker antallet ledd i distribusjonen. Dermed senkes kostnadene, og varene blir billigere. Man kan også kjøpe direkte fra fabrikk i noen tilfeller, eller direkte fra forhandler, eller for eksempel på nettet. Hvis man kan slippe å selge en vare i butikk, sparer man inn kostnader knyttet til selve butikk-leddet, og dette gjør at prisen blir lavere.

Noen ganger gir prisen i seg selv så sterke signaler om hva varen er verdt, at produktene er mer etterspurt når de prises høyt, enn når de er priset lavt. En dyr parfyme kan for eksempel selge mer enn en billig parfyme, selv om innholdet i flasken har samme verdi. Er parfymen dyr, tror vi at den er mer eksklusiv, og vi er villige til å betale mer for den. Vi lures i grunnen litt av prisen.

Priser kan være mer eller mindre innarbeidet i hodene våre. Det går for eksempel en grense for hvor mye vi er villig til å betale for brød og annen bakst. Et bakeriutsalg kan derfor prise varene sine ut fra disse terskelverdiene og gjerne legge seg litt under for at vi skal føle at vi gjør et godt kjøp. Å betale 29,90 kroner for et brød kan være helt greit for mange, men å betale 31 kroner er «altfor» dyrt, enda det bare er én krone og ti øre som skiller.