Episode 4: Arbeidsmiljøstandarder

NDLA Industriteknologi VG2 - Episode 4: Arbeidsmiljøstandarder

I: Intervjuer

S: Sindre Hornnes

I: Da jeg var yngre så jobbet jeg på et sted som heter Timms reperbane, og der lagde vi tau da. Det var en ganske ålreit jobb, det var en sommerjobb. jeg lagde tau der hver sommer gjennom 3-4 år. Og en gang jeg sto der og kveila opp noen taurester, som jeg da skulle få inn på et sånn svært hjul fullt av tau, for å selge det da videre selvfølgelig, profitt. Profitt er viktig, man skal tjene penger på dette. En gang jeg stod og gjorde det, så klarte håndleddet mitt å sette seg fast i det ene tauet. Altså jeg kveila tauet rundt håndleddet, ikke med vilje selvfølgelig, men sånn ble det nå. Og så ble jeg sakte, men sikkert bare dratt mot det store hjulet. Så plutselig så kunne jeg liksom vært en del av den taukveila sjæl da. Og det var jo slettes ikke meningen. Altså jeg skulle jo jobbe der, det skulle ikke være tau sjæl. Så hva gjorde jeg? Jo, først og fremst fikk jeg litt panikk da, for jeg visste jo ikke hva jeg skulle gjøre. Og så drar jeg frem en kniv som jeg har i beltet, og så prøver jeg å begynne å skjære litt, det tar for lang tid. Jeg nærmer meg fortsatt den svære kveila, i ganske så urovekkende hastighet. Og så ser jeg jo at rett til høyre for meg så er det jo en svær rød knapp. Så jeg trykker på den, og da stopper hele greiene opp. Og så kan jeg dra frem kniven og skjære meg fri fra hele greiene. Og da gikk det opp for meg, her er det noen som har tenkt at dette kan være en litt farlig situasjon, å stå her med dette tauet. Kanskje man trenger en knapp å trykke på, som bare nødbremser hele greiene, i tilfelle dette ikke skulle gå sånn som det egentlig skal, da. Men så er det også noen andre som har tenkt. Altså, det er ikke bare det at den knappen er der. Det er også noen som har tenkt på at den knappen må jeg vite hva betyr. Her er det en slags standard. Noen har blitt enige om noe. Rødt. Den kan jeg trykke på. Da stopper det hele opp.

Velkommen til Nasjonal Digital Læringsarena sin podcast-serie om standarder. Jeg heter Ken Wasenius-Nilsen, jeg skal være din vert i åtte episoder om dette temaet. Og dette her er fjerde episode. Den skal handle om arbeidsmiljø og standardene som vi har innenfor arbeidsmiljø. For å få litt oversikt her, så har vi med oss ungdomsrådgiver i LO, Sindre Hornnes.

Velkommen skal du være. S: Tusen hjertelig takk, Ken.

I: Kan ikke du bare gi oss noen eksempler til å begynne med her nå, på standarder som finnes i arbeidsmiljøet vårt? For det er sikkert ikke alle vi tenker over.

S: Det kan vi begynne med, og det er jo rett og slett sånn at vi har en del regler i Norge, som alle som både ansetter som sommervikarer, eller som ansetter lærlinger, eller andre arbeidstakere, må forholde seg til. Man har arbeidsmiljøloven, som er kanskje den mest kjente. Den sier at man har krav på et arbeidsmiljø som er fullt forsvarlig, både med tanke på den fysiske og den psykiske helsa til den ansatte. Man har også en del forskrifter, for eksempel internkontrollforskriften, og noen egne forskrifter for dem som jobber ute offshore på havet. Og det handler jo rett og slett om at man nettopp skal det, man skal ha et arbeidsmiljø som er fullt forsvarlig, som du kan jobbe i. Og om man skal tolke det langt nok,

så skal du egentlig ha det bedre når du går hjem fra jobb, enn når du kom. Men når det kommer til den situasjonen du beskrev litt innledningsvis her, hadde du fått god opplæring for hva du skulle gjøre om du kom inn i maskina?

I: Nei, ikke godt nok. Så det var jo derfor jeg fikk litt panikk da. For det var én dag hvor det var sånn “her er den, her er den, her er toalettet, her er det lunsj klokka 12.30". Men jeg fikk ikke egentlig vite hva den knappen handlet om, men heldigvis er jo akkurat rød nødknapp såpass gjenkjennelig at kroppen min visste at det var den jeg skulle trykke på. Det var bare flaks.

S: Og det er jo litt av fordelene med standarder. Det er jo på mange måter et verktøy for å tolke det som er Arbeidsmiljøloven sine mange paragrafer og regler, og det som står i forskriftene og alt det, til noe som blir relativt forståelig for oss dødelige å forholde oss til. Så der kan jo standarder være et verktøy, for eksempel den store røde knappen som er ganske universelt i hele verden, at har du problemer så skal du stoppe på det. Men det jeg vil si er jo at når du begynner i jobb, enten om du blir lærling eller om du blir ansatt ellers, så skal du jo få god nok opplæring. Og det er jo det at det hjelper ikke med all verdens rutine, all verdens regler og sånn, med mindre alle som jobber der får nettopp god opplæring. Og det er jo det også arbeidsmiljøloven og de reglene vi har i arbeidslivet sier, at alle skal få god nok opplæring til å gjøre de oppgavene de blir satt til å gjøre, men ikke minst dersom det skulle skje uforutsigbare ting, som at du blir viklet inn i tauet på vei mot maskina.

I: Men altså når folk som hører på det her skal ut i praksis for eksempel, og prøver seg i arbeidslivet kanskje for første gang, så er det jo en del ting som man sikkert ikke tenker på som er lagt til rette for at man skal være trygg på den arbeidsplassen. Kan du ta noen eksempler på sånne ting?

S: Da utvikler man en standard ofte, som utvikler seg til det bedre, forhåpentligvis, for hver dag som går.

I: For eksempel hvis det er veldig bråkete der da?

S: Ja, man skal ikke i Norge jobbe sånn at du, for eksempel, får hørselsskader, det skal være fullt forsvarlig fysisk, og da er det en del regler som gjelder knyttet til det med støy. Men det er ikke sånn at du bare kan sette på deg nødvendigvis Bose headsettet ditt og sette på en sånn kul sang i bakgrunnen, men da er det kanskje regler som gjelder kvaliteten på det da.

I: Og så for eksempel, jeg har jo selv jobbet mange steder, og jeg tror det har gått mange år før jeg for eksempel får vite hvor førstehjelpsskrinet er. Noen ganger.

S: Ja, og der er det jo veldig fint at de fleste som går inn på en arbeidsplass, som ser, for eksempel, et skilt, om det er den personen med disse øreklokkene som er på skiltet, eller om det er det, jeg skulle til å si apotekskiltet, som man skjønner.

I: Korset?

S: Korset, ja, sant, som henger på bedriften, så skjønner man at, ok, der er man nødt til å bruke hørselsvern, så da forstår man det ganske intuitivt. Men så skjønner man også at der er mest sannsynlig førstehjelpsskrinet, som og kanskje er grunnen for at du skjønte at du måtte trykke på den store røde knappen når du fôr inn mot den taumaskinen som trakk. Det er litt intuitivt, og det er derfor også standarder er veldig bra, at det blir enkelt å forstå hva man skal da.

I: Er det noen andre eksempler på sånne ting som trygger sikkerheten på en arbeidsplass, som folk kanskje ikke tenker over? Sikkerhetssko for eksempel?

S: Ja, det er det. Man skal ha vernesko, man begynner for eksempel for dem som jobber på kontor, så er det hev-senk-pult, sånn at man skal stå i en posisjon som er behagelig. Og det er jo liksom viktig at alle som begynner å jobbe i Norge får vite om de rutinene som skal være til stede, sånn at man får et trygt og godt arbeidsmiljø.

I: Noe man ofte hører når man snakker om arbeidsmiljø er arbeidsmiljøutvalget, AMU. Hva er det for noe?

S: Nei, det er jo et utvalg som man skal ha i bedrifter av en viss størrelse, som mellomstore bedrifter, der ansatte eller representanter fra dem, for eksempel folk som sitter i fagforeningen, setter seg ned sammen med arbeidsgiverne og diskuterer hvordan vi skal kunne jobbe bedre på denne bedriften og gjennomføre arbeidet, organisere det, planlegge det og gjennomføre det. Så da setter man seg ned og diskuterer den overordnede organiseringen, for eksempel.

I: I det møtet der så sitter både gutta på gulvet, jentene på gulvet, og sjefen selv? Eller representanter for dem?

S: Ja, det er sånn, og så sitter bedriftshelsetjenesten, dersom man har det, eller HR-avdeling, med på et sånn uavhengig, rådgivende organ, som skal på en måte ivareta arbeidsmiljøet i bedriften, både det fysiske og det psykiske. Og diskutere hvordan man kan sikre at man organiserer, planlegger og gjennomfører det arbeidet i tråd med det som er reglene, slik at arbeidsmiljøet er helsefremmende.

I: Men nå kom det et annet begrep som ofte dukker opp når man snakker om arbeidsmiljø, nemlig HR. “Human Resources” er vel det engelske begrepet. Hva er det for noe?

S: Det er jo på mange måter en personalavdeling da. Det handler om at HR-avdelingen er ofte arbeidsgiverens måte å samle kompetanse som skal ivareta deres arbeidsgiveransvar. Altså passe på for eksempel at turnusene er i tråd med arbeidsmiljøloven sine bestemmelser, at man ikke organiserer arbeidsmiljøet på en feil måte. Så HR-avdelingen, eller personalavdelingen, er jo på mange måter en representant for sjefen i mange tilfeller. Det kan jo for eksempel være uenigheter med personalavdelingen eller HR-avdelingen om hva som er rett, men det er jo ofte da en diskusjonssak i for eksempel arbeidsmiljøutvalget eller med tillitsvalgte i fagforeningen.

I: Har alle i det arbeidsmiljøutvalget lik stemme? Altså betyr alle stemmer like mye der, eller betyr sjefen sin litt mer enn de som jobber?

S: Det er sånn at i AMU så er det en leder, og den lederen endrer seg imellom om det er ansatte som har den, eller om det er sjefen som har den, som regel med to års intervall. Så dersom man ikke greier å diskutere seg fram til den enigheten som alle har interesse av at det skal være, så kan jo den som sitter der på det tidspunktet bruke dobbelstemmen sin til å finne flertall. Men dersom det da for eksempel endrer seg lederskap en stund etterpå, så kan da den andre parten igjen gjøre om på det vedtaket, og da vil man ikke få et resultat som står seg, som er det som er interessen for begge parter. Derfor sier vi at AMU er et konsensusutvalg i utgangspunktet. Så er det jo noen ting som de har diskutert i AMU, det er noen konkrete ansvarsområder, og så har jo uansett arbeidsgiver et ansvar for at alt av det man gjør på jobb skal være trygt for deg som jobber med det. Både at det fysiske og det psykiske arbeidsmiljøet er godt, og dersom det er utrygt å jobbe på en plass, så kan da arbeidsgiver være ansvarlig dersom den ikke gjør det trygt.

I: Men altså, i denne situasjonen hvor jeg er på vei inn i trommelen der for eksempel da, så skal jeg åpenbart ta kontakt med verneombud først. Men hva er prosessen videre? Altså hvem gjør hva, hva skjer, hva slags krav er det til bedriften for å følge opp dette her?

S: Det som burde skjedd når du opplevde å gå inn i den maskinen, det er at du skulle gitt beskjed til verneombudet, og det er jo en typisk sånn ting som verneombudet skal ta opp med arbeidsgiveren, for det gjelder jo flere på arbeidsplassen, og deg i hvert fall, men også sikkert flere på arbeidsplassen. Man kunne ta tak i det på systemnivå med arbeidsgiveren, og gjerne for eksempel behandle det i AMU, arbeidsmiljøutvalget.

I: Men hvis ikke personen gjør noe, la oss si at sjefen ikke fikser den knappen, den er fortsatt grønn. Neste gang. Hva skjer da?

S: Nei, det verste som kan skje er jo at noen skader seg alvorlig.

I: Men hvor kan jeg for eksempel gå videre med dette? Hvis jeg sitter der og har gått til verneombudet, verneombudet er litt slapt, har så vidt sagt ifra til sjefen, sjefen gjør ikke noe. Det blir for dyrt å bytte ut den knappen. Hva gjør jeg da? Hvilke rettigheter har jeg da? Hvis noe går ordentlig skeis da, sitter verneombudet med noe ansvar? Sitter denne

HMS-avdelingen med noe ansvar, eller er det sjefen som står for det?

S: Det er jo sånn at vi alle har et ansvar om å gi beskjed dersom det er noe som kan føre til ulykker på jobb, eller dersom det er noen som blir plaga på jobb, eller dersom det er noen som opplever noe ugreit. Og den man skal gi beskjed da, da er det jo rutine i bedriften om enten varslinger, hvem man skal varsle til, men i utgangspunktet er det jo sjefen og arbeidsgiveren som sitter igjen til syvende og sist med ansvaret. Og så i et aksjeselskap har også styret noen plikter i å følge opp at arbeidsgiveren forholder seg til regelverket.

I: Men altså, hvis vi skal sette oss inn i verneskoa til de som skal ut og være lærlinger nå for eksempel da, så kommer man inn på en helt ny arbeidsplass, så ser man at ting er ikke sånn som det skal være her. Jeg synes det er litt utrygt her, det er litt skummelt, det er veldig høy

lyd og jeg har ikke bra nok hørselvern. Er det ikke da litt sånn skummelt når man akkurat har begynt på en jobb og så skal man begynne å klage?

S: Det er et godt poeng, og det er derfor vi har for eksempel fagforeninger, som er en plass der man kan ta det opp, og da er det den tillitsvalgte som ofte er mer erfaren i bedriften som kjenner godt til arbeidsplassen, som på vegne av medlemmene skal kunne ta opp ting da. Og den tillitsvalgte kommer nok ikke til å si “Ken sa at maskinen der var ufattelig dårlig og sånn, og derfor så må du gjøre det”, men kommer til å ta ting opp på vegne av alle, og det er jo veldig godt å ikke måtte være nettopp den personen som stikker hodet frem, at man kan stå i et fellesskap, men det er samme med verneombud, at man skal kunne varsle anonymt, og så kan man også sende inn anonyme tips til Arbeidstilsynet.

I: Så man skal ikke være redd for å klage da?

S: Nei, det bør man absolutt ikke være, og dersom det er en bedrift som har en sånn kultur at man blir redd for å gi beskjed, da er det en ukultur, og desto bedre grunn for å gi beskjed, men også for å organisere seg i en fagforening og bli medlem der.

I: Og hvis du ikke sier fra, så blir det ikke noe bedre?

S: Det er helt sant. Da er det kanskje flere som blir dratt inn i den taumaskinen i fremtiden.

I: Men selv om du melder deg inn i fagforbundet ditt, så er det ikke sikkert at du får høyere lønn og bedre sikkerhet nødvendigvis?

S: Nei, det er jo et individuelt valg, så om man for eksempel hadde startet en helt ny bedrift, og det bare var én som var medlem av fagforeningen, så er det ikke en automatikk i at den personen skal få bedre lønn, men dersom for eksempel alle de ansatte, eller halvparten av de ansatte, hadde meldt seg inn, og så hadde krevd for eksempel en tariffavtale, som er en avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, så har fagforeningen mulighet til å forhandle sammen, og da kan de fordele lønnspotten sammen med arbeidsgiver. Og så kan de da, dersom de er uenige med arbeidsgiveren om hvordan lønnsutviklingen skal være, så kan de gå ut i streik, som vil si at de da ikke går på jobb, at de da sier at vi er uenige, vi velger å ikke produsere noe. Og da vil jo også arbeidsgiveren tape penger, men dersom man ikke er medlem i en fagforening, og det er for eksempel sånn at alle skal forhandle hver for seg, så er det heller ingen streike-mulighet. Så da blir det jo alles kamp mot alle, og da er det ofte de som er

topp-advokaten, eller har en veldig ettertraktet kompetanse som ingeniører, som stikker av med kaka.

I: Men altså, er det å fagorganisere seg, er det alltid løsningen? Får man automatisk mye bedre rettigheter enn sidemannen hvis man gjør det?

S: Utgangspunktet i det å fagorganisere seg handler jo om at man står sammen som et kollegium, og det er i den tanken om å kreve bedre rettigheter.

I: At det er lettere hvis man er flere enn bare én?

S: Det er i hvert fall grunntanken. Og så er det jo sånn at dersom vi ser på for eksempel USA, der det er færre som velger å fagorganisere seg, så er det jo sånn at en ingeniør i USA tjener jo vesentlig bedre enn en ingeniør i Norge. Men den generelle arbeidstakeren, altså de aller fleste, de tjener bedre og klarer å få en lønn å leve av i Norge, enn i for eksempel USA, fordi at det ikke bare er sånn at de som har den aller mest ettertraktede kompetansen, ingeniører, leger eller toppadvokater, stikker av med lønningene. Men det at vi alle sammen får ta del i den velstandsveksten, og at man tror på et samfunnsnivå og på det generelle i en bedrift, at man står sammen sterkere dersom flere er medlem i en fagforening. Så det er jo det som er grunntanken. I Norge så har det gjort at vi har en levestandard som er veldig bra, at de aller fleste av oss får en lønnsstigning hvert år, og som sikrer at vi får del av velstanden.

I: Vi kan jo kanskje se litt på hva man har lært, eller hva jeg selv har lært av dette her. Og det er at hvis jeg skulle begynt å jobbe på reperbanen igjen, med tau, i morgen for eksempel, så hadde jeg jo kanskje først og fremst spurt, kan jeg få en opplæring i denne maskinen før jeg begynner med det? Greit å vite hvem som er verneombud, i tilfelle du trenger å gå til den personen med et eller annet som du føler er risikabelt for eksempel på den arbeidsplassen. Og så ville jeg jo sagt ifra da kanskje, litt tydeligere enn jeg gjorde, i det du går på en liten smell og det skjer noe som virker som det kan være farlig. For jeg sa egentlig ikke ifra til noen, jeg gikk bare videre med dagen min på en måte og hadde litt vondt i armen, så da kan det være greit å si ifra, for hvis ikke de faktisk har noen standarder på dette, hvis ikke det finnes et opplegg for den maskinen fra før, så hjelper det jo at jeg sier ifra, for da tar de det videre. Og så plutselig, forhåpentligvis da, så har det kommet på plass en standard. Kanskje til og med en liten plakat som kunne hengt på den maskinen hvor det står litt hvordan man bruker den, og hva man må passe seg for, og at hvis det går ordentlig, ordentlig dårlig, så må du huske å trykke på den store røde knappen.

Ungdomsrådgiver i LO, Sindre Hornnes, tusen takk for praten.
S: Tusen hjertelig.