Episode 1: Hva er en standard?

NDLA Industriteknologi VG2 - Episode 1: Hva er en standard?

I: Intervjuer

J: Jacob Mehus

I: Da jeg var tidlig i 20-årene, så dro jeg på en skikkelig jorden rundt-reise. Og på den tiden hadde vi akkurat fått smarttelefoner, eller telefoner i hvert fall, fordi noen av dem var ikke like oppegående, var ikke smarte, noen av dem var faktisk helt idioter. Men, uansett så var det telefoner som man kunne drasse rundt på. Så da jeg skulle reise rundt i både Sør- og Mellom-Amerika, og Afrika, Australia og Asia og hele pakka, så syntes foreldrene mine at det var en god idé å ta med en telefon. Bare sånn at de kunne ringe og sjekke at alt var greit. Så det gjorde jeg. Og på reisens første dag så tråkker jeg inn på et hotellrom i Mexico og skal lade denne telefonen da, men det går jo ikke. For det som liksom skal være stikkontakten, det er bare noe sånt totalt ugjenkjennelig for meg, altså noe jeg aldri har sett før, noe som ser ut som det kommer fra Star Wars eller noe sånt. Altså det er ikke ordentlig runde hull der engang. De er avlange og det er tre av dem eller noe sånt, og ikke to. Så jeg blir bedt om å kjøpe en adapter da, så da gjør jeg det. Og noen uker senere kommer jeg til et nytt land, der er det fire trekantede hull der plutselig. Ny grense, ny adapter, ny grense, ny adapter. Og før jeg vet ordet av det, så må jeg begynne å kaste klær ut av sekken som jeg skal reise rundt med i seks måneder, for den er nå 50% adaptere. Og det var da jeg tenkte, kunne ikke dette ha vært løst litt enklere? Kunne vi ikke blitt enige om noe her? Kunne vi ikke hatt en slags standard? Velkommen til Nasjonal Digital Læringsarena sin podkastserie om standarder.

Jeg heter Ken Wasenius-Nilsen, og skal være din vert i åtte episoder om nettopp standarder. Og dette her er første episode, som vi har valgt å kalle «Hva er en standard?». Og for å lære om det, så har jeg med en som kan sine standarder. Han er administrerende direktør i Standard Norge, Jacob Mehus. Velkommen!

J: Tusen takk.

I: Når man sier administrerende direktør så høres det ut som den blåeste skjorta på BI, men du har jo begynt der hvor mange av lytterne våre har begynt, altså med en yrkesutdannelse.

J: Ja, det stemmer det. Det hender jeg går i ganske blå skjorte nå altså, men det stemmer det. Jeg har bakgrunn som møbelsnekker. Jeg tror kanskje den eksamenen jeg er aller mest stolt av er svenneprøven jeg gjorde som møbelsnekker, det var rett og slett kjempevanskelig. Det var en to måneder lang eksamen. Fortsatt, den dag i dag, så tenker jeg at det er et slags lite mirakel at jeg kom meg gjennom det. Det var veldig lærerikt, kjempevanskelig, og har gitt meg veldig mye senere i livet. Jeg har brukt det masse. Jeg snekrer nok ikke så mye møbler lenger, men jeg bruker det praktiske. Det å forstå og tenke praktisk, og ikke minst ha respekt for de som holder på med praktiske ting og skal gjøre noe.

I: Men la oss ta det helt fra starten her. Det skal handle om standarder. Hva er en standard?

J: Ja, hva er en standard? Vi pleier å si at en standard er en oppskrift. Det er en måte å beskrive hvordan noe produseres eller hvordan noe lages. Den prosessen som foregår når vi utvikler, altså lager en standard, det kaller vi standardisering. Og det finnes sånne oppskrifter for alt mulig rart, egentlig. Alt det man kan tenke seg at det til og med ikke finnes standard for, så finnes det nok standarder.

I: Hvorfor er det viktig? Med standarder?

J: Det er jo viktig fordi det er en måte å bli enige om hvordan noe skal løses på, og hvis vi ikke hadde blitt enige, hvis alle hadde gjort alt på hver sin måte, så hadde samfunnet blitt ganske kaotisk. Jeg tror rett og slett det hadde vært et forferdelig samfunn å leve i. Jeg tror også det er sånn at vi hadde ikke maktet å ha overskudd eller ressurser til å være kreative og til å løse nye utfordringer, hvis vi hele tiden skulle gå tilbake og finne på ting på nytt. Altså vi pleier å si at vi ikke skal finne opp hjulet på nytt, og det er egentlig en ganske god regel.

I: Har du noen eksempler på standarder som man kanskje møter i hverdagen til og med, men ikke tenker over at er en standard?

J: Alt det du omgir deg med som bare virker i det vanlige: når du kjører bil, kjører gjennom bompengeringen, kommunikasjonen mellom bompengeringen og bilen, hvis du bruker bankkortet ditt og tapper på en bankterminal, så er det kommunikasjonen som skjer bak den bankterminalen, størrelsen på det kortet du bruker, informasjonen i det kortet, hvis du går i en trapp og tenker inntrinn og opptrinn, går i butikken og ser på emballasje, at du tenker “det er

jo ganske praktisk at disse melkekartongene har lik størrelse, det er det noen som har tenkt på gitt”.

I: Ja, sånn at de kan stables?

J: Ja, for eksempel. Så jeg tror standardisering ofte dreier seg om sunn fornuft satt i system. Det viser hvordan vi lager noe eller gjør noe.

I: Så akkurat dette Visa-kortet som jeg nå tar opp fra lommen, det er noen som har tenkt på hvorfor det er akkurat den størrelsen og ser ut akkurat sånn som det gjør.

J: Om de har tenkt på hvorfor det ikke skulle være to centimeter lengre eller fire millimeter tykkere, det vet jeg ikke helt, men de har da i hvert fall blitt enige.

(latter)

J: Og heldigvis for det, for hvis ikke så hadde den reisen du beskrev innledningsvis blitt enda mer tungvint, hvis du måtte ha med deg 15 kredittkort også, fordi i Storbritannia så var kortene litt tykkere. Det var ikke noen grunn til det, men de var bare litt tykkere, eller litt bredere, litt lengre. Så man har i hvert fall blitt enig, og hvis man går bak dette, så finnes det helt sikkert en historie om hvorfor kortene har akkurat den størrelsen. Men, det viktigste er at de har blitt enige, og at vi slipper å forholde oss til det du beskriver med stikkontakter.

I: Men dere i Standard Norge da, hva gjør dere?

J: Vi utvikler nye standarder og vedlikeholder de standardene som allerede finnes. Og det er en ganske stor oppgave som involverer veldig, veldig mange mennesker og som involverer stort sett alle land i hele verden, for de aller fleste standardene er ikke rent norske, de gjelder enten i Europa eller globalt. Så vi passer på den prosessen, og passer på at det skjer på riktig måte, sånn at når vi starter et arbeid med standardisering på et område, så skjer det etter et sett med regler, og så gjør vi det ferdig sånn at standarden blir ferdig, og kan brukes av alle de som har lyst til det.

I: Kanskje du kan ta oss med litt bak kulissene her, hvordan utvikles og vedtas en standard?

J: Det som er med standarder, er at de skrives ikke av Standard Norge, de skrives av alle de som måtte ønske det og mener at de har noe å bidra med i en standardiseringsprosess. En standardiseringsprosess er åpen. Alle kan delta.

I: Ja.

J: Vi sier ikke nei til noen.

I: Men la oss ta et eksempel her, jeg vet ikke hvorfor jeg tar akkurat dette, men A4-arket. J: Ja.

I: Det har vi landet på som standardstørrelsen på et ark. J: God idé.

I: Ja, ikke sant. Det er ikke noe gærent med A4-arket, men det finnes mange andre ark også som er fullt fungerende. Hvordan kom man fram til at A4-arket er det vi skal bruke? Hva skjer bak kulissene da?

J: Nei, og dette skjedde jo for lenge siden. Det en organisasjon som Standard Norge holder på med, det er jo de temaene som er aktuelle i samfunnet. Vi driver ikke med standardisering av papirark lenger, det er vi ferdige med.

I: Ja.

J: Men på 1920-tallet så fantes det, akkurat som du sier, et uttall av formater. Og det var litt problematisk, fordi man skulle etter hvert begynne å dokumentere mer og mer av det vi holdt på med på papir.

I: Ja, og få det inn i biblioteker og så videre?

J: Ja, og arkiver og et cetera. Og da var det problematisk at det ikke var noen enighet om hvilken størrelse man skulle ha på disse papirarkene eller konvoluttene eller arkivsystemene. Og da ble det sånn at hvis du valgte én leverandør, så valgte du den leverandøren for alltid,

for da trengte du konvolutten, og du trengte arkivsystemet, du var rett og slett låst til leverandøren. Dette skapte etter hvert ganske store problemer, og da så man litt til utlandet, og da var det i Tyskland dette A-formatet kommer fra. Jeg tror man starter med en kvadratmeter, og så er det bretting av dette arket, altså halvering, som sikkert hadde med papirproduksjonen å gjøre.

I: Ja.

J: At det var en effektiv utnyttelse av papirarket, og som gjør at det er en hensiktsmessig papirstørrelse det vi i dag kaller A4, som er en halvering av A3, som er en halvering av A2, og så videre. Sant? Så det er en ganske logisk historie og bakgrunn. Og så hadde man jo i Norge, for å lykkes med dette papirformatet, dette nye formatet: A-formatet, så introduserte man et slagord for å få virksomheter og forvaltninger, altså byråkratiet, til å ta i bruk

A-formatet. Så da het det: “På jobb og privat, bruk standardformat." Det var slagordet. (latter)

J: Og jeg er enig med deg, i dag fniser vi litt av det, fordi selvfølgelig gjør vi det. I: Ja, og uttrykket A4 blir jo brukt om det som er det vanligste i hele verden.

J: Ja, og de som til og med er litt kjedelige. I: Ja, ikke sant?

J: Mens min påstand er at en forutsetning for alt som er kreativt er at man også er A4. Alle er A4. Hvis du ikke var A4 fant du opp hjulet på nytt hver eneste gang. Det hadde, som sagt, blitt tungvint. Så jeg tror at A-format er en god idé, og hvis du vil bruke et annet papirformat, gjør det da.

I: (latter) Ja, gjør det da.

J: Det er jo ingen som stopper deg. Så jeg tror bare det er lurt.

I: Måleenheter er jo noe som er standardisert heldigvis, kanskje noe av det viktigere, noe av det vi tok tidlig vil jeg tro, for å få på plass det. Vi i Norge gikk jo for det metriske systemet, som mange andre steder, men absolutt ikke alle steder. Men hvordan var det da før den tid, altså før man hadde måleenheter en gang, og ikke en gang kunne si sånn, han er 1 meter og 84 centimeter høy, eller, det er så og så langt herfra til dit?

J: Man hadde måter å måle på da også, men måleenhetene var basert på det behovet man hadde. Og det metriske systemet, eller SI-systemet, ble introdusert i Norge lenge før Standard Norge og standardiseringen startet, så det er ikke sånn at standardisering kan ta æren for dette, men det er allikevel en form for standardisering. Og før det metriske systemet brukte man masse lokale måleenheter for lengde, for volum, for vekt, som passet i forhold til de behovene man hadde i det markedet. Det er jo et litt sånn pussig eksempel fra, i hvert fall tenker vi på det som pussig idag, en lengdeenhet som man kalte for “en dags roing”.

I: Ja, en dags roing?

J: Ja.

I: Det høres langt ut.

J: Ja, jeg tror det varierer litt med roferdigheter. (latter)

J: Men for at det skal være et brukbart begrep, så måtte man jo ha en noenlunde felles idé om hva "en dags roing” innebærer. Det vi refererer til i dag som konseptet “en dags roing", er noe sånn som 67 kilometer. Det er rett og slett noe sånn som fra Oslo til Fredrikstad. Jeg tror at for de aller fleste ville det å ro en tung båt fra Oslo til Fredrikstad, være uoverkommelig.

I: Ja.

J: Så ikke en veldig god måleenhet i dag, men den gangen, helt sikkert en aldeles utmerket måleenhet, for det sa noe om hvor langt det er, og så trengte du kanskje ikke noe mer presisjon enn det. Det holdt. “Det er cirka en dags roing”. Ok, da visste alle omtrent hvor langt det var.

I: Og det viktigste er vel egentlig bare at alle er enige om hva man kaller det, og alle vet akkurat hva det er?

J: Men så kommer jo moderne handel, man skal begynne å handle over landegrensene, og man skal kommunisere på tvers av landegrenser, et cetera. Da blir det vanskelig med “en dags roing”, da må vi over på enheter som det går an å snakke om på tvers. Og da kommer jo dette metriske systemet som vi er veldig fornøyd med, eller det såkalte SI-systemet, som blir introdusert i Norge rundt 1877.

I: Du var jo inne på at veldig mange av disse standardene er jo satt lenge før Standard Norge i det hele tatt var på banen. Hva var den første standarden som ble satt av Standard Norge?

J: Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle ønske vi hadde hatt en stor og viktig standard å referere til som “norsk standard 1”. Det var sikkert viktig den gangen, men det var altså en standard for noe som heter “kondensatorforskruningen av et ¾ tommers rør”.

I: (latter)

J: Det må på en eller annen måte ha vært viktig da. Standard Norge har sine røtter tilbake til 1923, det var i en mellomkrigsperiode. Man hadde erfaringene fra første verdenskrig, industrialisering, mekanisk industri, skipsbygging, og det var rett og slett behov for å utvikle masse standarder som gjorde både mekanisk industri, skipsindustri, militær industri, langt mer ressurseffektivt, og man var nødt til å bli enige om felles standarder for det som vi sier skruer, mutter eller bolter om i dag. I dag så høres jo det veldig gammeldags ut, men den gangen så var det et reelt behov, og så har vi løst det behovet. Så nå virker det, nå slipper vi å tenke på det. Det passer. Så vi driver ikke med standardisering av bolter og muttere lenger, det er vi ferdige med. Men nå holder vi på med andre ting som vi ikke er ferdige med, og som ikke er like selvfølgelige.

I: Jeg har hørt et tall, at dere har sånn rundt 40 000 standarder. Ja: Ja, det stemmer det.

I: Som dere passer på.

J: Ja.

I: Det er jo veldig mange. Det må jo være noen raringer oppi der også. Kommer du på noen veldig rare standarder som har blitt satt opp igjennom?

J: Det som er rart for noen, er veldig viktig for noen andre. Det jeg kan si om standardene våre, er at vi lager ikke standarder hvis det ikke er et behov. Men det er klart at noen av standardene kan kjennes litt utdaterte ut, og da tar vi dem bort. For noen år siden så trakk vi tilbake standarden for det som heter kulehoder på skrivemaskiner, det tror jeg det er mange som ikke helt vet hva er en gang. Den trenger vi ikke lenger. Sånne eksempler finnes det, men de standardene som vi har som er gyldige standarder, de finnes der av en grunn. Men det kan jo hende at standarden høres rar ut for noen som ikke egentlig holder på med det området som den standarden dekker. En standard som det ofte snakkes litt om, det er jo den som går på agurker og krumning av agurker, som mange synes det er morsomt å le litt av da. Du kan si at ideen bak dette med krumning eller minimumskrumning er å unngå at man fyller kassene fulle av luft i stedet for av agurker. Jo rettere agurker, jo flere av agurker får du plass til kassen, jo mer effektivt blir det å transportere, og det er bra for alle, for miljøet, kostnadene blir lavere, og så kan man heller bruke de agurkene som har for stor krumning litt mer lokalt.

I: Ja, ikke sant, så det er en tanke bak det, selv om dette høres ut som en sånn type ting som man kan ta til standup-scenen, altså at man sitter og passer på at agurkene er rette. Men det er altså da fordi man skal få plass til flest mulig i esken, og kunne sende den mest mulig kostnadseffektivt videre.

J: Ja.

I: Hvis man plutselig har 3-4 som bøyer litt oppi der, så får du plass til færre, og så koster det mye mer. Og så er det emballasje og miljøsvinn og alt mulig rart.

J: Ja, så igjen, jeg tror det er en god idé.

I: Men altså, hvordan jobber man fram standarder på tvers av landegrenser? For mange land er jo veldig forskjellige. Det er geografiske forskjeller, det er økonomiske også, som gjør at

folk har forskjellige krav. Hvordan kommer man fram til sånne ting når det er mange aktører involvert?

J: Som jeg startet med å si så er jo de aller fleste standardene vi har av de 40 000, de er enten felleseuropeiske, der har vi et samarbeid med i alt 34 land, eller globale, og der har vi et samarbeid med i overkant av 160 land. Det man forsøker å få til er at standardene blir så internasjonale som mulig, altså at spillereglene blir så like som mulig, for så mange som mulig. Det er jo for å slippe at man lager små forskjeller som gjør at noe blir litt annerledes i Tyskland enn i Norge. Ikke fordi at man trenger å gjøre det, men bare fordi at man ikke har snakket sammen. Så vi lager rene norske standarder, vi lager europeiske standarder, vi lager globale standarder. Så lages disse standardene etter ganske like regler, uansett hvor de lages. Og som jeg nevnte i stad så er standardiseringen åpen, alle kan delta. Og så er målet blant de som sitter i en sånn komité, som vi kaller det, at de blir enige. Det er ikke sånn at én bestemmer mer enn noen andre, alle som sitter rundt bordet har lik rett til å bli hørt, alle har lik rett til å få sine synspunkter vurdert, og da er det en form for forhandling som til slutt resulterer i at man blir enige om en standard. Den prosessen er ganske lik, helt uavhengig om dette skjer i Norge, i Europa eller globalt.

I: Det er jo en sånn type standard som er på vei nå, som kan bli ganske stor og viktig, og ha ganske mye å si for mange. Vi skal til mobilladerne, USB-C som det kalles. Dette formatet, en ny viktig standard som kan settes. Kan ikke du forklare litt, altså bortsett fra at man da slipper å ha fem forskjellige ladere hjemme, hvorfor er dette her bra? Hvorfor er det viktig at man har en standard der?

J: Rent teknisk er USB-C en ladeplugg og et tilkoblingspunkt. Den standarden er laget for lenge siden, bare for å være tydelig på det. Det som nå skjer, og som er nytt fra årsskiftet, er at dette blir et felles europeisk regelverk som sier at små-elektronisk utstyr skal leveres med det som én mulig lader du kan bruke.

I: Så det vil si at hvis du kjøper deg en telefon og en PC eller noe sånt fra forskjellige leverandører, så kan du bruke samme laderen da?

J: Helt riktig. Og så tar det nok litt tid før dette blir effektuert i alt mulig utstyr. Det finnes en overgangsordning som gjør at produsentene har noe tid på seg. Men om ikke veldig lenge, så vil alt små-elektronisk utstyr støtte denne USB-C-laderen.

I: Hva er egentlig reglene rundt standarder? Kan Apple frivillig velge å følge dette, eller er det et lovverk?

J: Det varierer litt, men i all hovedsak så er standarder frivillig, men det eksempelet vi akkurat hørte, så er det jo et eksempel hvor myndighetene har valgt å si at den standarden skal du følge.

I: Ja.

I: Det skjer. Men i all hovedsak så er standardene frivillig, altså A4 eller A-formatet er et godt eksempel. Det er ingen myndighet som sier at du skal følge den standarden, du kan lage deg et rundt papirformat med trekant i bunnen, og det er helt fint, du får lov til å gjøre det så mye du vil, men det er ikke spesielt lurt da som jeg sa. Men det de ofte gjør er at de sier at du skal følge den standarden eller tilsvarende. Det finnes ingen regulerende myndighet som regulerer på tvers i verden. Den største reguleringsmyndigheten, eller lovmyndigheten, vi forholder oss til, den er europeisk. Men hva da produsentene gjør i Asia, eller hva de gjør i Sør-Amerika eller USA, det er helt opp til produsentene selv.

I: Men hvordan kan jeg og du, eller kunden, påvirke standarder hos ulike bedrifter og produkter?

J: For det første kan jo alle delta i standardiseringsarbeid. Jeg tror det er en del som tror at for å være med i standardiseringsarbeid må man ha jobbet i 30 år og ha en doktorgrad innenfor området, og det stemmer ikke. Det går an å tenke at man er med i standardiseringsarbeid også for å lære, og for å forstå. Jeg tror jeg skal si at helt generelt oppfordrer vi særlig yngre til å se litt på standardisering som en mulighet, et sted hvor det går an å være med og lære og påvirke. Det skal lages, i årene som kommer, masse nye standarder på områder som er viktige for samfunnet, spesielt innenfor miljø, klima, bærekraft, sirkulær økonomi, alle disse store temaene som vi omgir oss med, som vi ikke har løst enda. Så man kan være med og påvirke, direkte gjennom å delta i standardiseringsarbeid, og så tenker jeg at når man da på et eller

annet tidspunkt er ferdig med utdanning og skal ut å jobbe, så er det jo det å bruke standardene aktivt og sørge for at den virksomheten man er en del av bruker standarder som referanse, og som det verktøyet det er ment å være. Det er jo ment å skulle hjelpe virksomhetene å kommunisere med hverandre, å samhandle med samfunnet og samhandle med hverandre. For veldig mange virksomheter opplever at det er mye lettere for dem å nå nye markeder, hvis de kan referere til at de følger en standard. For eksempel.

I: Har du inntrykk av at kunder er opptatt av dette? J: Veldig.

I: Ja? Av hvilke standarder som følges?

J: Det er vanskelig å være så generell, men i mange sektorer tror jeg at de som driver bedrifter, skjønner og oppfatter at standarder både er og kommer til å fortsette å være viktig for dem. Enkeltpersoner tenker nok ofte ikke gjennom hvor viktig det er med standarder, men det de tenker gjennom, er når ting ikke virker. Sånn som når du er på reise og irriterer deg over adapteren du må kjøpe. Alt det som er tungvint, det som blir farlig, det som rett og slett bare ikke virker, det bruker man mye krefter på. Mens det som er der og som fungerer og som bare glir fint hver dag, det tenker man ikke på.

I: Men du har vært innom dette her, men litt sånn til slutt, hva er konsekvensen av å ikke ha standarder?

Ja: Det blir veldig tenkt da, for la oss si at Standard Norge ikke hadde vært der, og det systemet vi representerer ikke hadde vært der, da hadde man funnet på noe annet som var nesten likt det vi er. Så jeg tror egentlig det er utenkelig at samfunnet vårt fungerer og eksisterer og er i det hele tatt, uten standardisering. Jeg kan gi et eksempel da. Det dreier seg om sikkerhet på lekeplasser. Jeg tror at mange av oss som har blitt litt mer voksne, husker en hverdag fra da vi var yngre hvor leken kanskje var litt røffere, og det var mindre tilrettelagt og planlagt. Og så har det kommet masse regler, for eksempel for lekeplassutstyr. Og noen mener at det var bedre før, for da lærte man seg å tåle en trøkk og det å falle og slå seg litt, det går da bra. Men hvis man ser på statistikken så er det riktig for alle de som ikke ble skadet. Men faktum er at antallet alvorlige ulykker, og til og med dødsfall, har gått betydelig

ned som et resultat av at man har innført, rett og slett, standardkrav og standarder for lekeplassutstyr for barn.

I: Så dette samfunnet som vi har prøvd å snakke om uten standarder, det kan vi liksom ikke tenke oss til engang, fordi standarder er en så stor del av menneskets natur på en eller annen måte da? Ikke bare i disse tilfellene som vi snakker om nå, men vi har jo en slags egenskap for å prøve å samle oss og bli enige om noe. (latter)

J: Jaja, og vi gjør det hele tiden og på veldig mange andre områder også som vi ikke kaller standarder. Vi kan jo gå tilbake til det vi snakket om å ikke finne opp hjulet på nytt. Hjulet ble funnet opp lenge før det fantes noen standardiseringsorganisasjon, men like fullt så har vi funnet opp noe som er rundt og som triller bortover, og det er en god idé. Det er jo en standard.

I: Ja, det er jo det (latter).

J: Så ja, absolutt. Altså du kan jo se på murstein for eksempel. Man kan spore tilbake hvordan man har forstått, lenge før organisert standardisering, at det å bli enige om dimensjonene på en murstein innenfor en region var en god idé, for da kunne man planlegge byggeprosessen. Det finnes masse sånne eksempler.

I: Men når det kommer til for eksempel masseproduksjon, som er en stor del av industrien, så må jo standarder være ekstremt viktig. Jeg bare ser for meg at du skal bygge et hus hvor som helst i verden, og så vet du ikke hvor store vinduene som du får levert er, for eksempel?

J: Ja, altså, jeg tror at mye av fremveksten av den standardiseringen som vi kaller standardisering i dag da, det er jo nettopp basert på det behovet som kommer fra masseproduksjon, altså at produksjonen skjer et annet sted enn der hvor hvor du holder på, eller at en vare skal produseres et sted, leveres et annet sted. Og da må det være en forutsigbarhet, du må skjønne hva du bestiller, og så må du tro at det du får, faktisk stemmer med det du har bestilt. Da trenger du en referanse, sånn at den som produserer og den som kjøper, de er enige om hva dette betyr, og det er jo i bunn og grunn en standard.

I: Jeg tenkte også på at for eksempel nødutganger, et nødutgangsskilt, det kjenner man jo igjen uansett hvor i verden man er. Om du er i Norge, eller i Australia, eller i Mexico eller Kina, så kjenner man jo igjen hvor du skal gå hvis det skulle skje noe. Så jeg begynner nesten å tenke at standardisering er et slags, nesten som et språk?

J: Ja, det er det. Særlig i dette med nødutganger er jo standarden et språk, for da kommuniserer skiltet, som man har blitt enige om, med de som bruker for eksempel et lokale. All standardisering starter med språk, all ny standardisering starter med terminologi og fagterminologi, og derfor har Standard Norge også Norges største database over fagterminologi. Vi har mange hundretusener fagtermer ferdig definert, som man i all hovedsak er enig om, ikke bare i Norge, men internasjonalt, og som hvem som helst kan referere til og bruke.

I: Helt til slutt, kommer amerikanerne noen gang til å gå over til det metriske systemet, så jeg slipper å lære meg hva “pound” egentlig er for noe?

J: Dette blir jo bare en påstand, men jeg er rimelig sikker på at de ikke kommer til å gjøre det. Og jeg skal begrunne det litt. Jeg har selv bodd i USA, og studert i USA i fem år. Jeg har en utdanning, etter at jeg var møbelsnekker, så ble jeg bygningsingeniør og tok en master i USA. Jeg bodde i USA i fem år og holdt på med bygg. Og det er jo fullt av tommer og pund. Og den gangen, og dette begynner å bli en stund siden, så sa man at nå var man inne i en overgangsordning. “Det var ikke lenge før det metriske systemet tok over alt”, og det er vel 25 år siden, og jeg tror ingenting har forandret seg. Jeg tror hvis du spør rundt i dag, alle er enige om at den stikkontakten som du innledet med, at den burde vært lik, men det er helt utenkelig at det kommer til å skje. Fordi kostnadene med å innføre den pluggen som skulle være lik alle steder, er rett og slett blitt altfor høy. Så det er viktig å ikke vente for lenge med å bli enige om standarden. Det er vel kanskje det som er moralen i den historien, men nei, jeg tror ikke amerikanerne kommer til å gå bort fra pund og tommer.

I: Jacob Mehus fra Standard Norge, tusen takk for praten. J: Bare hyggelig, takk skal du ha.