Samspillet mellom verbal og ikke-verbal kommunikasjon

Begrenset bruk

Bilde: Iakov Filimonov

Hvis noen stopper deg på gata og spør om veien til nærmeste matbutikk, vil det være naturlig å bruke både verbal og ikke-verbal kommunikasjon når du skal forklare veien. Du vil sannsynligvis kommunisere verbalt ved å bruke ord og fraser som for eksempel "gå rett fram", "cirka 300 meter", "ta til høyre" og "ta til venstre", samtidig som du bruker ulike ikke-verbale tegn som for eksempel blikk, nikk og arm- og håndbevegelser for å vise retningen til matbutikken. Når du i en slik situasjon bruker både verbale og ikke-verbale tegn, øker sjansen for at mottakeren forstår hva du mener.

I eksempelet over ser vi at de ikke-verbale tegnene er med på å gi mer informasjon til mottakeren enn om du hadde forklart veien til matbutikken kun ved å bruke ord. Funksjonen til de ikke-verbale tegnene blir derfor å gi utfyllende informasjon, eller det som antropologene Knapp og Hall (2010) kaller en komplementerende funksjon. Andre funksjoner ikke-verbal kommunikasjon kan ha, er at den repeterer, motsier, erstatter, forsterker eller regulerer.

Når du skal utforske og tolke bruk av ikke-verbal kommunikasjon i ulike kommunikasjonssituasjoner, kan det være nyttig å se på hvilken funksjon den ikke-verbale kommunikasjonen har.

Repeterer

En av funksjonene til ikke-verbal kommunikasjon er at den gjentar det som blir sagt verbalt. Når vi sier "ja" og deretter nikker med hodet, får nikkingen en repeterende funksjon.

Motsier

Ikke-verbal kommunikasjon kan også motsi det som blir uttrykt verbalt. Et eksempel på dette er at vi skjelver, snakker fort og stotrende og svetter i hendene samtidig som vi benekter at vi er nervøse. Her kommuniserer det verbale en ting, og det ikke-verbale noe annet.

Erstatter

Ikke-verbal kommunikasjon kan også fungere som en erstatter når vi av ulike grunner ikke uttrykker noe verbalt. Det kan være så enkelt som at vi bare nikker når vi mener "ja", eller at vi holder opp hånda med håndflaten rettet mot en person når vi ønsker at denne skal stoppe eller være stille. Sier vi ordet "stopp" i tillegg, blir det ikke-verbale språket forsterket, men bruker vi kun ikke-verbalt språk, blir det vi viser med hånda, en erstatter. Den ikke-verbale kommunikasjonen kan også ha funksjon som erstatter når vi for eksempel ikke vet eller kommer på et ord. I mimeleker er hele poenget at vi finner erstattere når regelen er at vi ikke kan si ordet vi skal fram til, med verbalt språk.

Komplementerer

Når den ikke-verbale kommunikasjonens funksjon er komplementerende, betyr dette at det verbale og det ikke-verbale utfyller og støtter hverandre eller gjør det som kommuniseres, mer fullstendig. Når du for eksempel skal forklare fem viktige punkter, kan du bruke fingrene for å vise hvilket punkt du er på i opplistingen.

Forsterker

Noen ganger ønsker vi å forsterke eller understreke det verbale budskapet vårt. Det kan for eksempel skje i en situasjon der vi sier at noen må passe seg for noe, samtidig som vi fekter iherdig med armene. Vi sier "stopp" samtidig som vi holder opp hånda med håndflaten mot mottakeren eller tar tak i armen for å stoppe personen. Vi holder armene og hendene fram med håndflatene opp samtidig som vi sier for eksempel "velkommen". Disse eksemplene viser at den ikke-verbale kommunikasjonen forsterker det som blir uttrykt verbalt.

Regulerer

Ikke-verbal kommunikasjon kan også fungere som en regulator, det vil si tegn som er med på styre for eksempel hvem sin tur det er til å si noe eller om noe må gjentas. I klasserommet er det å rekke opp hånda når du vil si noe, en regulator. Det samme gjelder når læreren nikker i retning av den som skal få ordet. Vi bøyer oss framover og holder hånda opp til øret for å signalisere at vi gjerne vil ha gjentatt hva som blir sagt. I en politisk debatt er det egne håndbevegelser for replikk og innlegg. For at regulatorer skal fungere som nettopp regulatorer, må de som bruker dem, være enige om hva de betyr. Kan du huske når du lærte at det å rekke opp hånda betyr at du vil si noe?

Hvordan vi forstår og tolker hverandres kommunikasjon, påvirkes av blant annet hvilken situasjon vi befinner oss i, hvem vi kommuniserer med, og hva som er formålet med kommunikasjonen. I kommunikasjon som foregår ansikt til ansikt, er det ofte slik at vi bruker flere verbale og ikke-verbale tegn, og hvordan vi bruker tegnene, må forstås ut i fra konteksten.

Flertydighet og kontekst

Et ikke-verbalt tegn kan i seg selv være flertydig, men får en spesiell betydning om det brukes i en spesifikk situasjon eller kontekst. Å berøre noens arm i en trist eller vanskelig situasjon kan fungere som en erstatter hvis man ikke vet helt hva man skal si, mens det å berøre noens arm for å advare eller få oppmerksomheten deres samtidig som man sier for eksempel navnet deres, fungerer som en forsterkning. Ofte skjer dette ubevisst, og vi forstår som regel hva som menes med den ikke-verbale kommunikasjon. Samtidig er det viktig å være klar over at ikke alle tegn nødvendigvis tolkes og forstås likt i alle kontekster.

Dypedahl, M. & Bøhn, H. (2017).Veien til interkulturell kompetanse (2. utg.). Fagbokforlaget.

Knapp, M. & Hall, J. (2010). Nonverbal communication in human interaction (8. utg.). Wadsworth Cengage Learning.