Kjønn og filosofi – en introduksjon

I antikkens Hellas var kvinner underordnet mannen og kunne ikke delta i politikken. Dette var ikke den beste måten å organisere samfunnet på ifølge den greske filosofen Platon. Han mente at de klokeste burde styre staten og hevdet at kvinner har like stor evne til å bruke fornuften som menn. Å nekte kvinner å delta i politikken betyr derfor at en kaster bort halvparten av de mest talentfulle personene, mente Platon.

Ifølge Platon er kvinner og menn biologisk forskjellige, men det er ikke relevant når en skal avgjøre hvem som burde styre, siden den oppgaven krever egenskaper som både kvinner og menn har felles. Grunnen til at kvinner ikke deltar i styret av staten, er derfor ikke biologiske forskjeller, men ulik oppdragelse og ulike muligheter. Dette var Platons elev Aristoteles helt uenig i. Han mente at kvinner ikke burde delta i politikken, men ta seg av barn og hjem.

Ifølge Aristoteles er det flere grunner til at kvinner og menn har ulike roller i samfunnet. For det første mente Aristoteles at alle mennesker har noen medfødte evner som de strever etter å virkeliggjøre. Kvinner har imidlertid ikke de samme rasjonelle evnene som menn og derfor ikke de samme mulighetene til å utvikle sin fornuft. De er derfor mindre egnet til å styre samfunnet.

For det andre mente Aristoteles at det er nødvendig med en arbeidsdeling hvis samfunnet skal fungere best mulig. Det er derfor naturlig og hensiktsmessig at kvinner blir hjemme, mens mannen deltar i politikken og yrkeslivet. Aristoteles’ syn på kjønn fikk stor innflytelse i antikken og middelalderen, mens Platons tanker om likestilling ikke ble tatt på alvor før to tusen år senere.

På 1700- og 1800-tallet oppstod den første bølgen av feminister som kjemper for frihet, rettferdighet og likestilling mellom kjønnene. I kjølvannet av den amerikanske og franske revolusjonen skrev Mary Wollstonecraft Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792). I motsetning til Aristoteles hevdet hun at kvinner og menn er født med samme evne til å tenke fornuftig og handle moralsk. Derfor har de også den samme grunnleggende retten til å fritt utvikle sine evner. For at denne retten skal bli reell, må kvinner imidlertid få muligheten til å forsørge seg selv og få en utdannelse på lik linje med menn ifølge Wollstonecraft. Først da får kvinnen muligheten til å skape sin egen identitet og bidra fullt ut til samfunnet.

Mary Wollstonecrafts kamp for likestilling ble videreført av Harriet Taylor Mill og John Stuart Mill på midten av 1800-tallet. I likhet med Wollstonecraft hevdet de at samfunnet ikke har rett til å undertrykke kvinners frihet. Samfunnets oppgave er å fremme mest mulig lykke for flest mulig, og kvinneundertrykkelse skaper unødvendig lidelse. De sammenlignet datidens ekteskapslover med slaveri. I likhet med Platon hevdet de at forskjellene mellom kvinner og menn ikke er relevante for evnen til å delta i samfunnet, og de mente at det uansett ikke er mulig å avgjøre hva som er kvinnens egentlige natur så lenge hun ikke får muligheten til å fritt utvikle seg selv.

I løpet av 1800- og 1900-tallet fikk kvinner etter hvert de samme juridiske rettighetene som menn, men fremdeles var det mange som mente vi ikke hadde oppnådd reell likestilling.

På den ene siden har vi likhetsfeminster. De fokuserer på det som er felles for kvinner og menn og kjemper for like rettigheter og muligheter. En feminist som fikk stor innflytelse på den andre bølgen feminisme som oppstår på 1960- og 1970-tallet var Simone de Beauvoir. Ifølge de Beauvoir er kvinner og menn født med den samme eksistensielle friheten. De har imidlertid ikke den samme konkrete muligheten til å leve sitt eget liv. Gjennom hele oppveksten blir kvinner oppdratt til å underordne seg mannen. Like rettigheter er derfor ikke nok. For å oppnå reell likestilling må en også endre den mannsdominerte og kvinneundertrykkende kulturen i samfunnet.

På den andre siden har vi forskjellsfeminister som fokuser på ulikhetene mellom kvinner og menn. De kjemper for at samfunnet og kulturen i større grad skal anerkjenne kvinners erfaringer og for eksempel gi husmorrollen og omsorgsyrker høyere status. En annen kampsak er at kvinner burde delta på alle nivåer i samfunnet. Ikke fordi kvinner er like menn, men fordi de er forskjellige og derfor bidrar til større bredde og mangfold. Innenfor filosofien har forskjellsfeminister blant annet kritisert tradisjonell etikk for å legge for lite vekt på verdier som omsorg og kjærlighet og betydningen av nære sosiale relasjoner.

På 1990-tallet hevdet Judith Butler at kjønn og begrepene kvinne og mann er en sosial konstruksjon. Kjønn er ikke noe vi blir født med, men noe vi uttrykker gjennom våre handlinger. Grunnen til at kvinner og menn oppfører seg forskjellig, er at de møter ulike normer og forventninger i oppveksten. I virkeligheten finnes det også maskuline kvinner og feminine menn. De ulike forventningene til kvinner og menn bidrar derfor bare til å undertrykke enkeltmenneskenes frihet og individuelle forskjeller. Butlers syn på kjønn står i sterk kontrast til de som hevder at biologiske forskjeller er viktige for å forstå ulikhetene mellom kvinner og menn i samfunnet.

Holst, C. (2009). Hva er feminisme. Oslo: Universitetsforlaget

Midtun, B.H. (2008). Kvinnereisen. Møter med feminismens tenkere. Oslo: Humanist forlag

Mill, J.S. (2006). Kvinneundertrykkelse. Oslo: Pax

Pettersen, T. (2011). Filosofiens annet kjønn. Oslo: Pax

Wollstonecraft, M. (2003) Et forsvar for kvinnens rettigheter. Oslo: Pax