Kristendommen – organisering

Ordet kirke betyr i kristen sammenheng tre ting: Det betegner en bygning som brukes i kristne gudstjenester. Det henviser til de mange kristne trossamfunnene – Den katolske kirke, De ortodokse kirker, og lignende. Og det brukes generelt om det overordnede trosfellesskapet som alle kristne er medlemmer av, uavhengig av trossamfunn.

De første århundrene e.Kr. fantes det ingen sentralstyrt kirkeorganisasjon som bestemte over alle kristne. I stedet fantes det et enormt mangfold av ulike kirker, eller kristendommer, som hadde ulike syn på hvem Jesus Kristus var, og hva som var hans rette budskap. Dette endret seg i løpet av 100-tallet. Da blir tanker om bispeembetet gradvis mer fremtredende. En biskop betydde en autoritetsfigur som skulle være overhode over en kirke i ett bestemt område, kunne avsette prester, og utvise folk fra kirken.

På 300-tallet tar den katolske kirken form som en fast institusjon. Fire samtidige prosesser blir avgjørende for dette: utviklingen av bispeembetet nevnt over, enighet om en felles trosbekjennelse (år 325), fastsettingen av innholdet i Det nye testamentet (år 367), og at kristendommen blir statsreligion i Romerriket (år 391).

At kirken blir en del av statsapparatet betyr at kirkens ledere får en stadig større politisk rolle i samfunnet. Det betydde også en stor forandring for kristendommen. Fra å ha vært en marginal privat organisasjon som fokuserer på den åndelige verden, havner kristendommen i det politiske maktsentrumet i datidens Europa, med fokus på den verdslige verden. En motvekt til kirkens politiske utvikling på denne tiden ble klostervesenet.

Ordet kloster kommer fra det latinske ordet claustrum, som betyr «avlukke». Helt siden 200-tallet har noen kristne valgt å leve et liv i enkelhet, bønn, forsakelse av materielle goder og i isolasjon fra samfunnet, for å forberede seg til det evige livet.

De første klostersamfunnene dukket opp i Egypt og Syria på 300-tallet blant munker og nonner som levde i ørkenen – derfor kalles disse for Ørkenfedrene og Ørkenmødrene. Idealet til klosterbeboerne var kristusetterfølgelse, som betyr å leve et strengt, asketisk liv med Jesus som eksempel. Asketisk betyr at man avstår fra luksus, materielle goder og sanselige fristelser.

Før man blir et fullverdig medlem av et kloster, må man først være lærling, eller novise, i noen år. Når man er blitt en del av klosterfellesskapet, som munk eller nonne, må man love å adlyde sin overordnede og følge klosterreglene. Lydighet, ydmykhet, disiplin, seksuell avholdenhet og nestekjærlighet er viktige dyder.

Vi har to typer kloster. Den ene typen er innadvendt. Der lever munker og nonner mest mulig skjermet fra kontakt med omverdenen. Det de har felles med den andre gruppen, den utadvendte, det vil si de som deltar i samfunnet, er tidebønnene. Tidebønnene er de faste fem bønnestundene munker og nonner har i klosteret hver dag.

De som arbeider utenfor klosteret på dagtid, blir ofte engasjert som lærere, prester eller helsearbeidere. De fleste skoler og universitet i Europa ble etablert ved hjelp av kristne som hadde valgt å tre inn i klosterfellesskapet. Katedralskolene i Oslo, Bergen og Trondheim er eksempler på slike skoler, og de har røtter tilbake til middelalderen.

Klosteret fungerte som middelalderens kunnskapssentra. Her ble bøker studert, kopiert, oversatt og oppbevart i etter hvert svært omfattende biblioteker. De gav også større spillerom for kvinners muligheter i form av utdannelse og nettverksbygging.

Klostervesenet hadde sin storhetstid i middelalderen. Klostervesenet fantes først og fremst i den katolske og den ortodokse kirken. Under reformasjonen forsvant klostervesenet i praksis på under 50 år fra store deler av Nord-Europa som følge av Luthers og andre protestanters kritikk. De kritiserte klostervesenet for blant annet å mangle forankring i Bibelen. Men siden 1900-tallet har det skjedd en oppblomstring av nye typer klosterbevegelser innen protestantiske grupper.

Den katolske kirken står i særstilling på grunn av pavedømmet. Paven er Romas biskop, anses som etterfølger av apostelen Peter, og er øverste leder av den romersk-katolske kirken. Han står over alle andre katolske biskoper, kardinaler og prester. Han har det siste avgjørende ordet hvis det er uenigheter blant katolikker om kristen lære eller praksis.

De ortodokse kirkene ledes av patriarker, som betyr kirkens øverste leder. De ortodokse kirkene er stort sett autokefale, som betyr at de kan velge sine egne øverste ledere – dvs. patriarker eller erkebiskoper. Derfor finnes det ikke én, men mange patriarker som har ansvar for ulike kirker, slik som patriarken i Moskva og patriarken i Konstantinopel (dagens Istanbul), lederne for henholdsvis den russisk-ortodokse kirken og den gresk-ortodokse kirke.

Protestantiske kirker praktiserer enten lokalt selvstyre, sentralstyring, eller statskirkeordningen, hvor kongen også er kirkens øverste leder. I Norge var Den evangelisk-lutherske kirken statsreligion i 480 år, fra 1537 til 2017.

Katolikker, ortodokse og noen protestantiske kirker legitimerer synet på en øverste leder av kirken med begrepet apostolisk suksesjon. Dette begrepet betyr oppfatningen om at det finnes en ubrutt rekke fra nåværende leder (enten det er paven, patriarken eller andre) helt tilbake til apostlenes tid, hvor hvert ledd har mottatt sin myndighet fra sin forgjenger.