Jødedommen – skrifter
Skriftene i Tanakh ble skrevet ned på hebraisk over en periode på flere hundre år og baserte seg på en eldgammel muntlig tradisjon. Innholdet ble endelig bestemt, kanonisert, rundt 100 e.Kr. Akronymet Ta-Na-Kh er en fellesbetegnelse for tekstsamlingene:
- Ta - Tora, som er Mosebøkene
- Na - Neviim, som er Profetene
- Kh - Ketuvim, som er Skriftene
Tanakh forteller om jødisk lov, tradisjon og etikk fra Adam og Eva til de siste århundrene før vår tidsregning. Skriftene i Tanakh finner vi igjen i den første delen av den kristne bibelen, Det gamle testamentet, men i en litt annen rekkefølge. Tanakh og Det gamle testamentet kalles gjerne for Den hebraiske bibel, siden skriftene opprinnelig ble skrevet på hebraisk.
Det finnes ingen egen jødisk oversettelse av Tanakh til norsk, så de kristne oversettelsene av Det gamle testamentet er det beste alternativet hvis man vil studere tekstene på norsk, selv om en del jøder nok ikke alltid vil være enige i hvordan tekstene er oversatt.
Toraen er jødedommens helligste tekst. Den skal ha blitt gitt av Gud til Moses på Sinai-fjellet etter flukten fra Egypt. I synagogene leses det fra torarullene under gudstjenesten, sabbaten. Disse torarullene oppbevares i et spesielt skap, og er de helligste gjenstandene i jødedommen.
Toraen legger grunnlaget for jødenes verdensbilde, identitet og etikk. Hovedbudskapet er tilbedelsen av den ene Gud, og at jødene har en spesiell forpliktelse til å holde lovene som er gitt i Toraen. Det er litt ulik oppfatning om hvorvidt de to andre delene av Tanakh (Neviim og Ketuvim) er direkte gitt av Gud eller inspirert av Gud.
Ordet Tora betyr lære, og derfor brukes det også noen ganger i en mer generell betydning, og ikke bare som et navn på Mosebøkene. Tora kan brukes om hele Tanakh, og man kan også snakke om den skriftlige og den muntlige Tora. “Den skriftlige Tora” refererer da til Mosebøkene, mens “Den muntlige Tora” refererer til Talmud.
Etter ødeleggelsen av tempelet i år 70 e.Kr. oppstår det et behov for tolkning av de hellige skriftene. Jødene må tilpasse seg en helt ny situasjon uten tempelet, sentrert rundt synagogene. Eksperter på lovene, rabbinere, ble nå mer sentrale, og tempelprestene mister mye av sin funksjon.
De neste århundrene fulgte et omfattende arbeid med å systematisere og tolke de religiøse lovene, halakha. Dette var i begynnelsen en muntlig tradisjon, men ble samlet i Mishna rundt 200 e.Kr. Videre diskusjoner og kommentarer til Mishna ble senere samlet i Gemara. Mishna og Gemara utgjør tilsammen Talmud, eller Den muntlige Tora.
Talmud er et svært omfattende verk og regnes som en videreføring av Tanakh. Talmud tar opp alle sider ved et jødisk religiøst liv, og er i praksis på mange måter viktigere enn Tanakh for dagens jøder.
Siddur er en jødisk bønnebok som blir brukt både i synagogen og i hjemmet. Her finner man faste bønner, salmer, vers og rituelle tekster som brukes i ulike anledninger. Her finner man blant annet bønnen Shema, Israel! (Hør, Israel!), som også regnes som en jødisk trosbekjennelse og som brukes i daglig bønn. De første linjene er hentet fra 5. Mosebok, og blir gjerne oversatt slik:
Hør, Israel! Herren er vår Gud. Herren er én. (5. Mos 6, 4)
Viktige begreper
- Tanakh
- Tora
- Neviim
- Ketuvim
- Den skriftlige Tora
- Den muntlig Tora
- Talmud
- Mishna
- Gemara
- Siddur