Tante Ulrikkes vei (utdrag)

Tekstutdrag 1

Respondent: Jamal

Bydel: Stovner

Innspillingsdato: 5. august 2001

Halla, hører du meg elle?

Ehh … Du sa jeg skal fortelle om liven min liksom. Dagbok liksom. Det skjer ikke da. Jeg liker ikke skriving. Hvert fall ikke dagbok ass. Det er for kæber, mann.

Jeg snakker isteden ass.

Shit ass, jeg veit ikke ass. Hva skal jeg si? Jeg bare starta og snakke liksom. Ingen plan.

Men ok, jeg er Jamal. Svarting, muslim, fra Stovner, T.U.V., Tante Ulrikkes vei, du veit, representerer alltid. Bor her med moren min og lillebroren min, Suleiman, eller vi sier bare Suli. Faren min … Tssk. Glem han, han er borte, han tisharen der. Jeg veit folk sier det ikke er bra å si sånne ting om faren sin. Jeg gir faen.

Faren min er en tishar.

Ok, uansett da, hva sa jeg? Ja, høyblokka, den første, det er der jeg bor.

Ha ha, faen, det her er sprøtt ass. Hvorfor snakker jeg til deg egentlig?

Liksom, jeg sa til kompisa mine jeg skal gjøre forskning med deg. Dem bare: "Olø ass, hvorfor gidder du liksom." Jeg bare: "Han skal gi meg ting for ti lapper." Så liksom, best jeg vinner en av dem greiene du prata om!

Egentlig, det her gjør at jeg føler jeg er rapper. Liksom jeg veit det ikke er en mikrofon eller no, men en dikt et ellerannet, men jeg sverger, det er litt derfor jeg gidder å gjøre det også, så liksom jeg kan prate på mikrofon om liven min og folk hører på hva jeg sier, skjønner du?

Alle folka vil være en rapper, da. Selv om dem ikke sier det liksom. Sånn som meg, ikke at jeg tror jeg er rå på det, slapp av, jeg veit jeg ikke er det. Liksom, jeg husker masse rhymes fra forskjellig rappere, men noen ganger jeg har prøvd å lage rhymes selv, nei ass, det er vanskelig, mann. Rhymsa mine blir så tæze.

Men ja ass, digger rappere. Sånn som Tupac, Nas, Jay-Z, Biggie, Snoop, du veit. Mye gangsterrap og street og sånn ass, men liksom, jeg digger noen andre av folka også, når det er bra beats og de flower bra, sånn som Outkast og sånn.

Jeg digger hiphop, skjønner du? Hele greia. Fra lenge sia jeg digga det. Fra jeg var, jeg veit ikke, liksom når vi var barn vi hørte på MC Hammer og dem greiene der, men jeg veit ikke, når jeg var tolv eller no sånn, nei, kanskje elleve, da jeg var hjemme hos Rashid kompisen min, og storebroren hans, Mustafa, han er liksom fire år mere enn oss, og meste av tida han pleier å være tishar mot oss og kjefte for alt mulig. Si sånn, gå ut og snakk, dere forstyrrer meg, eller, dere veit ikke hva dere snakker om. Og jeg kan ikke si no til han fordi han er storebror til kompisen min, og liksom, han hadde kæza meg lett også. Noen ganger jeg har vært der og sjofa han kæzer Rashid hvis Rashid er litt for mye frekk eller no. Men uansett, da han sitter på rommen dems med en stereo og viser en album til oss, bare: "Gutta, jeg sier til dere ass, det her er den heftigste musikken som fins nå." Og vi sjofer på albumen liksom, det er sånn kung fu-folk på coveren og navnen på den er Enter the Wu-Tang. Vi tenkte sånn, hva faen, hva er det her a? Er det chippermusikk? Men da han setter den på …

Det var så heftig, du veit ikke. Jeg sverger, mann, jeg sitter her nå med sånn prikk på huden, bare jeg tenker på det, skjønner du? Liksom, ghettoen blæsta ut fra den stereoen ass. Det var så jævla real ass, skjønner du hva jeg mener.

(Shakar, 2018, s. 15–16)

Tekstutdrag 2

Fra: Mo

Sendt: 5. august 2001, 21:57

Til: Lars Bakken

Emne: Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen

Bare sånn at du ikke skal tro det, jeg er ikke bare klagete hele tida. Det er ikke som jeg går rundt og hater Stovner heller. Jeg gjør ikke det. Virkelig. Det er mer som, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, som det lukter. Ikke bare på T-banestasjonen, men hele Stovner. Som en gammel klut over kjøkkenvasken som har blitt stiv og stinkende. Og jeg vet ikke helt når det starta, det bygde seg vel opp, jeg begynte å ønske meg noe, hva som helst egentlig, som kunne holde den stanken borte.

På ungdomskolen ble det helt akutt. Ting var liksom mer enn forvirrende nok fra før, og jeg måtte ha noe å holde fast i. Og det fant jeg ikke på Stovner, men jeg fant det utafor.

Jo mer jeg tenkte på det, jo mer opplagt var det egentlig. Når Stovner var så ubehagelig for så mange, aller mest for meg, måtte det bety at det som var utafor, var bedre. Så enkelt, egentlig, og da jeg først fant noe å holde fast i, vokste tanken på alt som fantes der ute, for hver dag som gikk. En flukt uten føtter, gjennom hundrevis av dagdrømmer. På vei til skolen. På skolen. På vei hjem fra skolen. Mange timer inne på rommet, med blikket mot taket eller bare stirrende ut av vinduet, mens Asma og Ayan lekte med dokker og biler på gulvet ved siden av meg.

Jeg plasserte meg selv steder, steder jeg innbilte meg var skikkelig ikke Stovner. Steder jeg hadde sett på tv, eller på turer rundt i byen, som kjøreturen til Fornebu da flyplassen var der, eller da vi besøkte en venn av faren min på Høyenhall. Jeg plasserte meg på trappa til et stort hus, eller på en trendy kafé, sammen med trendy folk, eller på en båt, på dekk i solskinn på Oslofjorden. Helt forskjellige steder, som likevel var like. Alt var veldig fredelig, ingen var sinte. Jeg var uten navn. Alle var det. Ingen så ut som noe. Alt bare fløyt i hverandre, som om alt jeg var på Stovner, ikke betydde noe der.

Det er nesten flaut å snakke om, men det var sånne drømmer jeg hadde. Det lå i bunn, selv om jeg la mer i dem etter hvert. Jenter. Ikke jenter fra Stovner, men sånne norske jenter som nede i byen på sommeren. Dødspene, selvfølgelig. Jeg har penger. Jeg har en bra jobb og går i dress. En bil folk snur seg etter. Jeg står i den store hagen min og småprater med en smilende nabo. Jeg presser alt inn i de drømmene der. De fyller hele rommet. Om søsknene mine bråker for mye, går jeg ut. Rundt i skogen på Stovner, den nede ved Rommensletta mot Tante Ulrikkes vei og Smedstua, eller noen ganger til Liastua og lysløypene, for å få stillhet til å drømme skikkelig, og jeg trenger den, den tjuvstarten, for jeg er så utålmodig.

Det er egentlig mest derfor jeg er så opptatt av skolen. Det og foreldrene mine. De har sagt det sikkert hundrevis av ganger fra jeg var liten, gå på et universitet, få en grad, bra jobb, stort hus, fin bil, pen kone. De vet ikke at de bare fyrer opp under det som allerede finnes.

Spesielt faren min. Han som ikke lar seg rive over ende uansett hvor hardt bakken rister. Han tar tak i det han kan, og slipper ikke. Som min skolegang. Ofte var han den eneste utenlandske faren på konferansetimer og foreldremøter. Det var også han som gjorde lekser med meg hver kveld, til de ble for kompliserte, og nå er mer en inspektør, som kikker innom for å se om jeg arbeider, og gir meg et bifallende nikk.

(Shakar, 2018, s. 20–21)

Tekstutdrag 3

Respondent: Jamal

Bydel: Stovner

Innspillingsdato: 12. september 2001

Norske folk er fucka folk.

Sorry ass, jeg må si det. Dere er fucka folk.

Jeg kommer på skolen til første time i dag liksom, første time, mann! Og du veit hvor seint jeg var oppe i går. Til klokka tre, ikke sant, så jeg sovde, hva, fire timer eller noe, men jeg drar på skolen likevel. Det er bra, ikke sant? Skal jeg ikke få skryt da? Nei, nei. Fuck det. Ikke si noe bra til Jamal liksom. Bare lag pes for han hele fuckings tida liksom.

Du veit, nå det er starta å være jævlig kaldt på morningen, ikke sant? Og så det blir varmere på dagen. Men på morningen det er kaldt som faen, og vi har naturfag med Edvard i første time, og han bare, i dag skal vi ut og se på naturen og finne noe greier borte i skogen ved Rødtvet der. Jeg tenkte bare, ut liksom? Jeg kom nettopp inn ass, og så skal vi dra ut igjen? Hvorfor måtte jeg gå fra Rødtvet til skolen da? Liksom, hadde jeg visst, jeg hadde møtt dem der, og da kan jeg ta en T-bane seinere og sove mer, skjønner du hva jeg mener? Så jeg bare sa sånn "fuck ass", lavt og sånn, men han hørte det eller no og gidde meg blikk.

Så vi går til den steden og jeg tar sigg på veien, og han starter med enda mere blikk. "Kast den sigaretten." Og jeg liksom, fuck ass, men ok, jeg tar to trekk til, og jeg skal kaste den, og da han sier: "Nå!" Skikkelig høyt og sånn.

Liksom, det er kaldt og jeg prøver å gå på sola, men vi kommer på skogen og det er bare skog. Det er ikke sol der liksom, og jeg fryser, og jeg er trøtt, og du veit hvordan du bare fryser mere da. Så jeg bare: "Fuck, det er kaldt ass!" og Edvard kommer til meg og sier: "Hva er problemet?" Jeg sier: "Problemen er det er kaldt." Og veit du hva han sier? Han bare: "Sånn er det her i Norge. Fryser du, må du kle deg bedre."

Jeg sverger, han sa det. Sånn er det i Norge liksom? Som jeg ikke veit? Hva faen? Du skal lære meg om å bo her liksom? Fuck han, og jeg sier det til han ass. Jeg bare klikka helt. Bare: "fuck deg a, jeg stikker fra den jævla skogen her. Stikk den treen opp i ræva di a, soper." Så avor jeg tilbake til skolen ass.

Og liksom, det var ikke hele greia engang. Kompis, det var mere. Jeg kommer tilbake til skolen og møter Rash og sånn, og vi henger litt der, og vi møter Arsalan og han var sånn som oss, bare helt gira på å snakke om dem gutta som lagde kaos i Statene. Så vi snakker om det og tar sigg og ordner oss noe mat og sånn, helt til storefrien blir ferdig.

Jeg er ikke så pissed mere da. Men jeg kommer der etter storefri til geotimen og alle sitter der og hun dama som er geolærer, Karin, hun er skikkelig trist og sånn. Og jeg bare, hva skjer liksom? Og hun sier til oss:

"Nå skal vi ha tre minutters stillhet for å hedre alle de uskyldige ofrene etter gårsdagens tragedie i USA."

Og alle må reise seg, og folka blir stille og vi står der liksom, og hun Karin, lærern, blir helt sånn, liksom du ser hun holder på å grine. Plutselig, jeg hører Carina som har plass bak for meg griner også. Du veit sånn når dem liksom, som du hoster på en måte og du prøver å ikke gjøre det, men du gjør det, sånn grein hun. Og når jeg sjofer dem grine sånn, liksom grine sånn skikkelig for dem i Statene, jeg blir pissed. Liksom, dem griner så heftig for dem, men ikke for andre, aldri for andre ass, og det får meg til å tenke enda mere sånn, liksom dem der og meg, nei ass, vi er ikke det samma, skjønner du hva jeg mener? For da dem hadde grini litt for andre også. Men nå vi skal stå her ikke én minutt, men tre fuckings minutter for uskyldige på USA?

Hør a, seriøst, noen uskyldige folk daua der, men liksom, uskyldige folk dauer mere på svartinger sine land på grunn av USA, ikke sant? Så hvordan er dem på USA helt uskyldige da? Er ikke vi mer uskyldige enn dem?

Jeg tenkte sånn, det her går ikke. Jeg kan ikke stå her og gjøre ingenting. Gutta har knocka fuckings USA, og jeg skal stå her og være bitch? Så jeg snakka ass. Liksom: "Det her er bullshit ass", sier jeg til dem. "Dere veit ikke en dritt ass. Hvor er tre minutter for alle på Palestina a?" Jeg sverger, hun Karin virka som hun skal daue ass. Hun bare, øya hennes var så svære ass, du veit ikke, og jeg var litt sjokka jeg også liksom. Faen, kroppen min rista og sånn, og hjerten er som jeg løpte Cooper-testen, bare ba-bank, ba-bank. Men jeg stoppa ikke ass, liksom: "Hadde det her skjedd med svartinger, dere hadde gitt så faen." Og hun Carina starter å skrike, liksom skrike sånn skikkelig opp i trynet på meg. "Du er så jævlig respektløs!" Og jeg bare: "Jeg er respektløs, er du skada elle? Dere er respektløse! Ikke kall meg respektløs, jævla drittkjerring."

Hun Karin tar armen min, og sier liksom, hva sa hun igjen a, sånn skikkelig norsk ord, ja: "Makan!", og hun klypte skikkelig på armen min. Sånn hardt, du veit, neglene var inni på huden, og jeg sier til hun: "Slipp armen min, faen ass." Og hun slipper, men sier bare: "Ut på gangen, nå med en gang!" Jeg bare: "Fuck ut på gangen, bitch, jeg skal ut av skolen."

Snakkes a, Bredtvet.

Jævla drittsted med bare drittfolk.

Ferdig med det fucka stedet der ass.

Snakkes.

(Shakar, 2018, s. 65–67)