En sånn rød amerikansk scooter

Stian, Jannike og jeg ligger i senga. Lyset på. Jannike hadde rydda hele leiligheten mens vi var på skolen. Til og med skifta sengetøy. Stian ligger i midten, jeg ligger til høyre for han. Vi er nakne. Det er ganske varmt. Jeg snur meg, legger en hånd på brystkassa til Stian. Han kysser meg.

– Du, sier jeg. – Vi er invitert på middag.

– Hos hvem?

– Far, sier jeg. – På lørdag.

– Vi burde gå.

– Er du sikker? sier jeg. – Ståle skal være der også, liksom.

– Blir sikkert kleint, sier Stian. – Men jeg synes fortsatt at vi skal gå. Jannike setter seg opp og drikker fra glasset med vann som står på kommoden ved siden av senga.

– Planen i morgen, sier jeg. – Er det en god idé?

– Verdt å prøve, sier Stian. – Morten er ikke så skummel.

– Hva skal dere? sier Jannike og setter fra seg glasset.

– Tyste på et par i klassen, sier Stian.

– Hva har de gjort? sier Jannike.

– Bare sagt stygge ting, sier jeg.

– Morten truer deg hele tiden, sier Stian.

– Ikke hele tiden, sier jeg.

– Han slo deg i garderoben, sier Stian.

– Ikke hardt.

– Du fikk vondt, sier Stian.

– Hva heter han? sier Jannike.

– Morten, sier Stian.

– Etternavn, sier Jannike.

– Borge, tror jeg, sier Stian.

– Tror broren hans gikk på Bergeland, sier Jannike.

– Han er en skummel satan. Banka en haug med folk. Hørte at han tvinger broren sin til å banke folk også. Hun skubber dyna av seg.

– Hva skjer når dere sier ifra, da?

– Han får tilsnakk og lar oss være i fred, sier Stian.

– Og det funker garantert? sier Jannike.

– Håper det, sier jeg.

– Nei, sier Jannike og reiser seg fra senga. – Vi må nok ty til grov vold.

Hun går bort til lysbryteren. Rommet blir mørkt.

– Prøver med en fredelig løsning først, sier Stian.

Hun krabber tilbake oppi senga.

– Hva har Morten gjort mot deg, da? sier Jannike.

– Spesifikt.

– Han og en som heter Jens stoppa meg i kantina i dag, sier Stian og trekker dyna over Jannike. – Spurte hvor mange ganger jeg har gjemt meg i skapet mens Erik knuller damer.

Jannike ler.

– Teit, sier hun. – Kan jeg være med i morgen?

– Til rådgiver? sier jeg.

– Ja, sier Jannike.

– Hvorfor? sier jeg.

– Fordi jeg har lyst.

– Er broren til Morten faktisk så skummel? sier Stian.

– Hørte at han knekte armene til en fyr, sier Jannike.

– Moste beina skikkelig, liksom. Var noe med penger.

Pultene til Morten og Jens er tomme. Guttene dukker ikke opp da timen starter heller. I det første friminuttet står rektor utenfor klasserommet.

– Erik, sier hun. – Og Stian?

Hun har mørkt, krøllete hår. Grå dressjakke og skjørt.

– Kan dere bli med meg?

Vi følger etter henne, ned trappene og forbi glassveggen til lærerværelset. Hun holder kontordøra åpen, stenger den etter oss.

– Sett dere, sier hun og peker på to svarte stoler foran skrivebordet ved vinduet. Kontoret lukter en blanding av ny bil og tannkrem. Vi setter oss i hver vår stol. Persiennene over vinduet slipper en lysstråle inn der tråden henger. Lyset legger seg over det ene øyet til Stian. Han myser.

– Har dere sett dette? sier rektor og tar frem mobilen sin.

Hun trykker på skjermen og legger den på pulten foran oss. En hvit play-trekant i midten. Rektor trykker på den. Fjeset mitt dukker opp.

– Jeg er homo, sier jeg. – Digger kukk.

Rektor blar til siden, finner en ny trekant. Trykker play. Fjeset til Stian.

– Det er jævlig deilig å se på mens Erik knuller damer, sier han.

Rektor legger mobilen i en skuff.

– Går ut ifra at dere veit at det var Morten og Jens, sier hun.

Jeg nikker. Stian også.

– En elev i klassen deres viste meg det, sier rektor.

– Guttene er i trøbbel. Hvis dere trenger noe så kom til meg.

– Okei, sier Stian.

– Da kan dere gå.

Vi stopper utenfor kontoret.

– Det der var jo ingenting, sier jeg.

– Er Morten faktisk så tett? sier Stian. – Ingen andre bryr seg, liksom.

– Gidder ikke rådgiver nå.

– Niks, sier Stian. – Sier ifra til Jannike.

Han skriver mens vi går. Friminuttet er ferdig om to minutter, så vi går mot klasserommet. I trappa møter vi ei jente fra klassen vår. Monika.

– Morten er helt aids, sier hun da hun ser oss. – Tror ikke videoene spredte seg noe særlig utenfor klassen. – Var det du som sa ifra? sier Stian.

– Nei, sier Monika. – Tror det var Hanne. Hun fortsetter nedover.

– Jeg har aldri snakka med Monika før, sier jeg.

– Ikke jeg heller.

I lunsjen går vi ned til rådgiverkontoret. Stian stryker ut navnet sitt fra lista. Så går vi til kantina. Den har åpne trapper som går fra resepsjonsområdet og ned til omtrent tjue lange bord. Ved siden av de vanlige trappene ligger noen ekstra store trappetrinn som det går an å sitte i. Det er fem store trinn på hver side av de vanlige trappene. Vi setter oss på det øverste. Hanne går forbi oss med kurs mot kantinedama. Det henger et falskt øyeeple fra den svarte skuldervesken hennes.

– Hanne, sier Stian.

Hun snur seg. Ser på oss. Hever et øyenbryn.

– Var det du som sa ifra? sier jeg.

– Om videoene? sier hun og legger litt svart hår bak øret.

Jeg nikker.

– Jepp, sier hun.

– Tusen takk, sier Stian.

– Morten er en tufs, sier Hanne.

– Plager han deg også? sier Stian.

– Han gjorde det før, sier Hanne. – Skal bare kjøpe noe mat, så kommer jeg tilbake?

– Seff, sier Stian.

– Vi snakker med alle i dag, sier jeg.

– Det er merkelig.

Alle bordene er fulle. Det sitter til og med elever rundt flygelet nederst i midten. Jannike går forbi oss, blikket hoppende fra bord til bord. Stian reiser seg, går etter henne, leder henne tilbake til meg. Svart yogabukse, rød boblejakke. Hun setter seg ved siden av meg.

– Ingen tysting? sier hun.

Jeg rister på hodet.

– En annen god sjel ofret seg i deres sted, sier hun og legger bakhånda mot panna.

– Hun kommer nå, sier Stian. Hanne går opp trappene, en banan-Litago og en tacobaguette i hver sin hånd. Hun stopper på det store trinnet under oss, setter seg på kanten. Jannike setter seg ved siden av henne. Nærme. Hanne tar en bit av baguetten. Jannike lener seg nærmere, ansiktet nesten helt oppi Hanne sitt. Hanne reagerer ikke. Tygger videre. Svelger. Drikker fra Litagoen. Jannike løfter armen i en lynrask bevegelse og knipser Hanne på kinnet. Hanne snur seg mot henne, legger fra seg baguetten og Litagoen, og slår Jannike i magen. Jannike hoster. Hanne plukker opp Litagoen og baguetten. Trykker i seg en bit til.

– Jeg heter Jannike.

– Hanne, sier Hanne med munnen full av taco og ost.

Stian og jeg setter oss bort til dem, ved siden av Jannike.

– Hvorfor sladra du på Morten? sier Jannike.

– Fordi noen andre filma at jeg sa noe dumt i fjor, sier Hanne. – Og det sugde.

– Begynte folk å le av deg? sier Jannike.

– Folk lo av meg fra før, sier Hanne. – Men det sugde fortsatt.

– Vi setter pris på det, sier jeg.

– Er det sant at dere er sammen? sier Hanne.

– Ja, sier Jannike og Stian på likt.

Hanne tygger videre. Jeg blir litt varm i fjeset.

– Du går ikke her, sier Hanne og peker på Jannike med baguetten.

– Niks, sier Jannike.

– Skoleløs?

– Bergeland, sier Jannike.

– Hvorfor lo folk av deg? sier jeg og angrer med en gang. – Hvis det er greit å spørre, selvfølgelig.

– Jeg har nesten ikke pupper, sier Hanne. – Folk kalte meg Manne. Og Panne.

Hun trykker i seg resten av tacobaguetten, gulper ned resten av Litagoen og reiser seg.

– Og så sier folk at jeg er skikkelig rar, sier Hanne.

– Røyker du? sier Jannike.

– Bare prøvd sigaretter, sier Hanne.

– Lyst til å prøve noe mer? sier Jannike.

– Kanskje, sier Hanne. – Ikke i dag.

Hun lar den tomme Litagoen og servietten fra baguetten ligge igjen på det brune trappetrinnet og går sin vei.

– Hun lukta litt rart, sier Jannike.

(Side 110–116, 2020)

Øxnevad, M. (2020). En sånn rød amerikansk scooter. Gyldendal.