Rusmiddelavhengighet

Folkehelserapporten for 2022 slår fast at de hyppigste rusmiddellidelsene i Norge er alkohollidelser, og at mellom 175 000 og 350 000 personer har et skadelig inntak av alkohol eller kan defineres som avhengige av alkohol. Til sammenligning anslås det at minst 20 000–30 000 innbyggere i Norge har problemer med illegale rusmidler, og rundt 100 000 har utfordringer med vanedannende medikamenter.

Avhengighet av alkohol eller andre rusmidler er en sammensatt lidelse, og den inneholder både en psykisk og en fysisk komponent. Den psykiske delen er "suget" etter rus, altså trangen til å ruse seg. Den fysiske delen handler om behovet for mer rusmidler for å få samme effekt, fordi man har utviklet toleranse, og fysiske abstinenssymptomer dersom man ikke fortsetter å innta rusmiddelet.

Belønningssystemet i hjernen påvirkes av rusmidler. Normalt aktiveres dette når vi er sultne og spiser, drikker når vi er tørste, eller når vi har sex. Inntak av rusmidler påvirker frigjøringa av signalstoffet dopamin, og dette stimulerer belønningssenteret i hjernen slik at vi opplever velvære. For den som er rusmiddelavhengig, blir behovet for rus etter hvert sterkere enn behovet for mat, drikke og omsorg fordi rusmidlene stimulerer utskillinga av dopamin mye sterkere enn naturlige behov.

Årsakene til rusmiddelavhengighet er sammensatte og involverer ofte både arvelige, fysiske, psykiske og miljømessige faktorer. Personer med psykiske lidelser har en betydelig forhøyet risiko for rusmiddelavhengighet, og rusproblemer kan også både utløse og forverre psykiske lidelser. Sosial ulikhet, ustabile hjemmeforhold og dårlige oppvekstvilkår kan øke risikoen, og mer enn halvparten av risikofaktorene er knyttet til gener som gjør at noen er mer utsatte for å utvikle rusmiddelavhengighet.

WHO har et internasjonalt diagnoseverktøy, ICD-10, som brukes for å registrere diagnoser og dødsårsaker i spesialisthelsetjenesten. Dette verktøyet skiller mellom skadelig bruk av rusmidler som gir alvorlige fysiske eller psykologiske skader, og avhengighet. Det regnes som avhengighet dersom tre eller flere av de følgende seks kriteriene er oppfylt samtidig det siste året:

1. sterk lyst eller trang til å innta rusmiddelet

2. problemer med å kontrollere inntaket

3. fysiske abstinenser dersom man stopper inntaket av rusmidler

4. toleranseutvikling, altså behov for større mengder for å oppnå samme effekt av rusmiddelet

5. økende likegyldighet overfor omverdenen

6. fortsatt inntak av rusmidler til tross for tegn på skader

Personer med rusmiddellidelser har ofte andre tilleggslidelser, både fysiske og psykiske, som medfører helseplager og økt risiko for tidlig død. Akutte rusrelaterte skader omfatter skader som er direkte forårsaket av høyt rusmiddelinntak, som overdoser eller alkoholforgiftning, mens fallskader, vold og overgrep eller andre skader i ruspåvirket tilstand kalles indirekte akutte skader.

Langvarig bruk av alkohol eller andre rusmidler øker faren for kroniske skader som leverskader, nerveskader, kreft, hjerte- og karsykdom samt ulike infeksjonssykdommer. I tillegg kan det oppstå indirekte kroniske skader som tap av jobb, skoleplass eller nære relasjoner. For mange rusmiddelavhengige erstatter rusen behovet for gode relasjoner med egne barn, foreldre, søsken og andre mennesker, fordi rusmidlene virker inn på hjernens belønningssystem. De klarer derfor ikke å slutte å ruse seg selv om de gjennom bruken av rusmidler påfører sine nærmeste lidelse.

Ifølge FHI er dødsfall på grunn av overdose med sterke smertestillende legemidler en økende trend både i Norge og i andre land. I 2010 skyldtes 30 prosent av alle overdosedødsfall medikamenter med opioider, mens i 2018 hadde andelen steget til 60 prosent. Dette gjelder både legemidler som er foreskrevet av lege, og medikamenter som er kjøpt på det illegale markedet uten resept, for eksempel handlet fra utlandet via internett. FHI understreker derfor at forebyggende tiltak mot overdosedødsfall ikke kan rettes bare mot mennesker som er avhengige av narkotika, men også personer som har et skadelig forbruk av sterke smertestillende medisiner.

Personer med psykiske lidelser har som nevnt ofte utfordringer med rus, og personer som er rusmiddelavhengige, er mer utsatt for psykisk sykdom enn andre. På fagspråket brukes forkortelsen ROP-lidelse når pasienter har både rusmiddelrelaterte og psykiske lidelser. Forskning viser at behandlinga blir mer effektiv når det er ei helhetlig og koordinert behandling for begge typene lidelser samtidig. Derfor er ofte behandlingstilbudet organisert som avdelinger for rusomsorg og psykisk helsearbeid.

Behandling for rusmiddelavhengighet er omfattende. Den spenner fra forvaring i lukkede institusjoner til ulike frivillige tilbud både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Behandling under tvang er bare tillatt hvis den rusmiddelavhengige påfører alvorlig skade på sin fysiske helse, eller hvis gravide har en rusatferd som med stor sannsynlighet vil skade barnet. Fysisk aktivitet og miljøterapi er vanlig ved institusjoner med både dag- og døgntilbud for rusmiddelavhengige, og siden 1998 har det vært tilbud om legemiddelassistert rehabilitering (LAR).

Mange personer med rusmiddellidelser har også behov for og krav på individuell plan (IP) fordi de har langvarige og sammensatte behov som krever et helhetlig tilbud. I tillegg bør det være en kriseplan med opplysninger om hva som skal gjøres, og hvem som kan kontaktes, dersom det oppstår en kritisk situasjon med fare for tilbakefall.