Konstruksjon av identitet

Konstruksjonen av identitet har mange dimensjoner. Det er spørsmål om hvor du kommer fra, om familie og foreldre, nære personer og venner. Vi skal se på en del av disse dimensjonene.

Mange innvandrere får spørsmålet nesten med en gang: – Hvor kommer du fra? Det ser ut til at vi trenger å putte folk i en bås, enten det er en nykommer, en innvandrer eller «norskfødt med innvandrerforeldre». Hvilket land kommer du fra? Spørsmålet har med tilhørighet å gjøre. Stedstilhørighet er viktig for å fastslå identiteten.

Personer som er vokst opp forskjellige steder synes kanskje dette er et vanskelig spørsmål å svare på. Det kan også oppleves krenkende når «alle» spør om det samme. Hva har du med det? Min identitet er min egen, og den har du ikke noe med å «spørre og grave» om.

En tamil som har bodd på forskjellige steder på Sri Lanka, vært på flyktningmottak i Trysil, med språkkurs på Hamar, med en bror i Göttingen i Tyskland, en søster i Sundsvall i Sverige, en mor i Groruddalen i Oslo, med kjæreste fra Stranda, og jobb i Halden, har litt tilhørighet her, og litt tilhørighet der. Men hvor er hjemstedet, hvor kommer han fra? Det kan være vanskelig å svare på slike spørsmål, ofte ønsker han heller ikke å komme med hele sin livsfortelling når noen spør.

Andre er så knyttet til stedet de er vokst opp, at de ikke kan tenke seg å flytte til noe annet sted uten å miste noe av seg selv.

Familietilknytning er selvsagt viktig for å finne ut hvem du er. Hvem er dine foreldre? Bor de sammen? Eller er det andre personer som har vært i foreldres sted, som er viktigere enn biologiske foreldre? Søsken, tanter og onkler, er de viktige for identiteten?

I Norge i dag tenker vi oftest på familie som mor, far og barn, den såkalte kjernefamilien. Slik har det ikke alltid vært. Ser vi på gamle folketellinger, oppdager vi fort at familiene omfattet flere medlemmer enn denne lille kjernen. Det var såkalte storfamilier.

I mange andre kulturer er storfamilien fortsatt det som er viktig. Den inkluderer besteforeldre, onkler, tanter, fettere og kusiner. I mange afrikanske språk kalles også onkler og tanter for «mor» og «far», og søskenbarn kalles «bror» og «søster».

Det er heller ikke uvanlig at de bor i samme landsby, eller at en mann har flere koner og barn med forskjellige mødre. Da kan det bli mange «brødre» og «søstre». Og slike barn blir sjelden foreldreløse. Om biologisk mor og far dør, har de nesten alltid en annen «mor» og «far», og ganske sikkert mange «brødre» og «søstre».

Storfamilielivsstilen kan være vanskelig å opprettholde for en innvandrerfamilie som kommer til Norge. Det sosiale nettverket, som var en selvfølge i hjemlandet, er plutselig borte, og det er vanskelig å opprettholde kontakten med resten av storfamilien. Dessuten forandrer levesettet seg i det nye landet, både på grunn av boforhold, nye matvaner, jobb og avstander. Likevel er det vanlig at mange slike innvandrerfamilier legger stor vekt på samholdet i familien, også etter at de nye omstendighetene er blitt annerledes.

Dette står i kontrast til det vi ser mer og mer av i vårt eget samfunn: vi ser en overgang fra den tradisjonelle kjernefamilien til «enforelder-familien». I en slik familie vil kontakten med omverdenen være viktig for å utvikle det som kalles sosial kompetanse, evnen til å omgås andre på en god måte uten å gi avkall på seg selv.

Foreldrene har sterk innflytelse over sine barn fra de er små. Andre vil legge vekt på nær kontakt med en bestemor, eller en person utenfor familien som har vist interesse og omsorg for familiens ve og vel.

Hvordan er du blitt den du er? Noen vil understreke betydningen av kontakt med nære venner, kontakt med en spesiell ungdomsgjeng, interessegruppe som for eksempel MC-klubb, musikkband, speideren, religiøst fellesskap, politisk ungdomslag eller andre organisasjoner.

I mange afrikanske kulturer er det vanlig å legge vekten på relasjoner til andre mennesker og grupper. «Jeg er den jeg er fordi du er den du er» er et uttrykk som peker på hvor viktige relasjonene er i oppfatningen av egen identitet.

Mange vil legge vekt på at de er spesielle individer; jeg er noe helt for meg selv, ulik andre omkring meg , unike individer. Alle mennesker er forskjellige fra andre mennesker, til syvende og sist er jeg bare identisk med meg selv.

Hvem du er avhenger også av hvor gammel du er. Vi forandrer oss hele tiden, vi møter nye venner og nye utfordringer. Hvilken aldersgruppe er du i? Hvilken innflytelse har andre på din alder på din personlighet?

Her er også kjønn viktig. Vi kan ikke velge hvilket kjønn vi skal ha, men vi blir født som kjønnsvesener. Dette er ikke bare et spørsmål om biologi, men like mye hvilke oppfatninger av kjønn vi får i det fellesskap vi vokser opp i. Kjønnsidentitet er viktig i alle kulturer over hele verden og bestemmer veldig mye i forhold til oppdragelse, kjønnsroller og forhold til det annet kjønn.

Skillet mellom familie, ætt og slekt er ikke alltid klart i dagligtalen, men det kan være viktig i noen samfunn og kulturer.

Med familie tenker vi oftest på de som lever under samme tak, det kan være kjernefamilie eller storfamilie. Alle disse har ikke samme avstamning, mann og kone kommer fra ulike familier som oftest har ulike forfedre og formødre. De kommer fra ulike avstamningsgrupper eller ætter – det er de som har felles stammor og stamfar.

Noen steder i verden regnes slekten etter faren, patrilinearitet (pater er fra latin og betyr far). Andre steder regnes slekten etter moren, matrilinearitet (mater er fra latin og betyr mor). Ofte er det bare menn som kan føre slekten, og av og til familienavnet, videre. Dette er vanlig i Kina og Japan der eldste sønn får rituelle oppgaver i forhold til sine foreldre ved å ta vare på fedrealteret og brenne røkelsespinner til ære for de avdøde. Dette omtales ofte som «filial piety», sønnlig pietet, ærefrykt for forfedrene.

I Norge er det vanlig å regne slekten gjennom både mor og far. Men farslinjen hadde større betydning når gården skulle arves gjennom odelsretten. Nå er odelsretten endret slik at både kvinner og menn arver på lik linje. Barn kan nå også få mors navn, mens det tidligere var vanlig at barnet fikk fars familienavn.

For mange er religion viktig for identiteten. Å være kristen vil for mange si å høre til et kirkesamfunn, å være en del av en større helhet. Men det kan også være noe personlig – at en tror at Gud sendte sin Sønn, Jesus Kristus, for å frelse, ikke bare verden, men også «lille meg». Å være kristen kan være et kall til å vise Guds kjærlighet i praksis i møte med våre medmennesker. Det kan bety omsorg og nestekjærlighet, å sette sitt eget til side for noe som er større enn en selv. Det kan gi dimensjoner over livet som skaper en bevisst identitet.

Mange muslimer som kommer til Norge, var ikke særlig aktive i moskeen, eller i religionen for øvrig, før de kom til dette landet. Men å være fremmed i Norge kan bety at man søker fellesskap med andre fra samme land og region. Da kan religion bli viktig. Mange jenter velger å gå med sjal, «hijab», for å markere at de ser på seg selv som troende muslimer. Hijaben blir en identitetsmarkør.

Hudfarge og kjønn kan vi ikke gjøre noe med, heller ikke øyefarge. Dette er medfødte egenskaper. Men på grunn av hudfarge og kjønn blir vi regnet til å høre til bestemte grupper i samfunnet, enten vi liker det eller ikke. Siden hudfargen er så synlig, har den lett for å bidra til å sette mennesker i bestemte båser.