Rammene rundt rettssaken
Det var satt av ti uker til behandlingen av rettssaken mot terroristen Anders Behring Breivik.
Rettssaken ble avholdt i Oslo tinghus fra og med 16. april til og med 25. juni 2012, til sammen 43 rettsdager, og selve dommen ble publisert 24. august 2012. Rettssaken ble direktesendt i 17 tingretter over hele landet, slik at de berørte i ulike deler av Norge kunne følge med. I tillegg ble rettssaken sendt på nett-tv og i ordinær-tv hver dag, med en del unntak. Blant annet skulle ikke Anders Behring Breiviks vitnemål eller ofrenes vitneforklaringer publiseres. I Oslo tinghus ble rettssal nummer 250 spesialbygget for å håndtere det hele.
Fakta om rettssaken
Det var fem dommere i saken: rettens leder, fagdommer Wenche Elizabeth Arntzen, fagdommer Arne Lyng og 3 meddommere. Meddommere er vanlige borgere uten juridisk bakgrunn, som blir tilfeldig valgt ut blant 8000 Oslo-beboere som har meldt seg til en slik tjeneste.
Aktoratet, de som skal føre saken mot den tiltalte, var politiadvokat Inga Bejer Engh og politiadvokat Svein Holden.
Hovedforsvareren for den tiltalte Anders Behring Breivik var advokat Geir Lippestad.
De som hadde blitt fysisk truffet av metall eller bly i forbindelse med terrorangrepet, til sammen 121 mennesker, ble definert som ofre i saken.
Ofrene i saken hadde forskjellige bistandsadvokater som skulle føre deres sak.
Terrorist eller psykisk syk?
Ingen var i tvil om at Anders Behring Breivik faktisk var skyldig. Men var massedrapene 22. juli 2011 aksjonen til en politisk terrorist? Eller var de et resultat av en ensom og psykisk syk manns forvirring?
Den psykiatriske ekspertisen var splittet i to leire før rettssaken startet.
Den ene rapporten, publisert november 2011 og basert på 13 intervjuer med terroristen, kom til at Breivik var psykisk syk og derfor ikke kunne dømmes. Breivik var utilregnelig og måtte overføres til tvungent psykisk helsevern, det vil si at han skulle gjennom tvungen behandling – ikke straff.
Men ikke alle var enige i dette, blant andre Anders Behring Breivik selv, og en ny sakkyndig rapport ble bestilt. Rapporten var ferdig rett før rettssaken skulle starte og konkluderte med at den tiltalte var tilregnelig og kunne dømmes.
Ble den tiltalte erklært psykisk syk og utilregnelig, som den første rapporten hevdet, kunne Norge som nasjon muligens bare gå videre uten så mye selvransakelse. Breivik var gal, uten ansvar for egne gjerninger. Samfunnet hadde ikke noe ansvar for handlingene til en som var erklært sinnssyk.
Men ble han erklært tilregnelig, som den andre rapporten la opp til, måtte Norge ta et oppgjør med hva det var som hadde skapt et slikt “monster”. Han vokste jo opp midt iblant oss. Noen burde ha sett. Noen burde ha gjort noe. Hadde samfunnet da sviktet Breivik?
Spørsmålet om i hvilken grad samfunnet skal ta ansvar for – og ikke minst faktisk har et ansvar for – enkeltpersoners ekstreme handlinger, er vi fortsatt ikke ferdige med i 2021.
Om de første ukene i rettssaken – tårer og hat
Cirka kl. 09.00 den 16. april 2012 ankom den tiltalte Anders Behring Breivik rettssal 250 i Oslo tinghus. Lokalet var stappfullt med journalister, vitner, pårørende, berørte, AUF-ledelse og utenlandske journalister. Straks den tiltalte fikk løsnet håndjernene om hendene, “slår han høyreneven mot brystet, løfter armen strakt ut og opp i en lukket hilsen” (Seierstad, 2013, s. 437). Denne hilsenen, som tolkes som en fascistisk gest, ble ofte gjentatt gjennom rettssakens ti uker.
Men det som forbløffet mange utenlandske journalister, var det som skjedde rett etterpå. Da kom bistandsadvokatene, rettspsykiaterne og aktorene (de som skulle føre saken mot den tiltalte) fram til Breivik for å håndhilse på ham. De utenlandske journalistene brukte tid på akkurat dette da de rapporterte fra rettssaken den første dagen. Ifølge dem fortalte dette øyeblikket noe om hvordan Norge responderte på terroren – på en “verdig” måte.
Den første uken ble blant annet Breiviks egenproduserte video, som danner bakteppet for manifestet 2083, vist. Her forklarer han sin ideologi. Under visningen gråt den tiltalte åpenlyst. Dette vekket oppsikt fordi han ellers framstod uberørt.
Om terrorhendelsen fortalte han at han hadde “gjennomført det mest sofistikerte, spektakulære angrepet i Norge” (Østli, 2012, s. 14). Breivik forklarte også at han så på seg selv som en fotsoldat i kamp mot det han kalte multikulturalismen, som ifølge ham på sikt ville utrydde det han kalte det norske urfolket. Ungdommene på Utøya var “legitime mål”, det samme var de som jobbet i Høyblokka.
Tenk etter
Hvorfor tror du Breivik velger å bruke ordet "urfolk"?
Det eneste tilløpet til aggresjon under rettssaken var en liten episode i uke 4. Etter en detaljert gjennomgang av hvordan de 77 som mistet livet, faktisk døde, ble det for mye for en av de pårørende. En sko ble brått kastet i retning av Breivik mens en desperat mann ropte ut: “Du drepte broren min!” Spontant brøt det ut applaus i rettssalen. Men situasjonen ble raskt tatt hånd om, og mannen ble ført ut av sikkerhetsvaktene. Bortsett fra denne hendelsen gikk rettssaken i det store og hele fredelig for seg.
Midtveis i rettssaken – glede og bedrag
I uke 5 av rettssaken kom de overlevende inn i rettssalen, med mange sterke og ufattelige vitnesbyrd. En overlevende fortalte at de bestemte seg for å svømme fra øya, men at kameraten druknet underveis. Ei jente måtte holde ansiktet sitt på plass med sønderskutte hender, mens hun gjemte seg for terroristen.
AUF-medlemmet Ina Libak blendet de som var til stede med det gode humøret sitt og livsgleden sin, noe man i utgangspunktet ikke skulle tro var mulig. Hun fortalte at mens hun gjemte seg for terroristen, så hun en vanndråpe på et blad, og hun husket at hun stusset over at noe kunne være så vakkert.
Anders Behring Breivik gikk rundt på Utøya i litt over en time og henrettet de ungdommene han fant. Fordi han var iført en troverdig, men hjemmelaget politiuniform og sa at han var fra politiet, lokket han flere av dem fram og skjøt dem. Dette skjedde blant annet med tretten ungdommer ved Pumpehuset, som ligger på nordsiden av øya.
Dommen
Den 24. august 2012 reiste rettens leder, lagdommer Wenche Elizabeth Arntzen, seg med dommen i hånden. Etter ti ukers rettsprosess, som formelt var fullført 25. juni 2012, skulle dommen falle – og det tok nesten fire timer å lese den opp.
Domstolen hadde kommet til at den tiltalte kunne dømmes, fordi de mente at han var strafferettslig tilregnelig. Anders Behring Breivik fikk 21 års fengselsstraff uten prøveløslatelser underveis, forvaring, med en minstetid i fengsel på ti år. Dette er Norges strengeste straff.
Dommen understreket at Breivik, som vil være 53 år ved løslatelsestidspunktet, sannsynligvis vil fortsette å ha de samme meningene. Noe av det aller viktigste med en forvaringsdom er at den som er dømt, må vise endrede holdninger og ikke lenger oppfattes som en fare for samfunnet.
Det betyr at terroristen med stor sannsynlighet aldri vil slippe ut av fengsel.
Straks dommen var klar, skrev nettavisene for harde livet, og et ord gikk igjen i timene og dagene som fulgte domsslutningen: lettelse. Verken Breivik eller aktoratet anket dommen. Brevik anket ikke fordi han ikke anerkjente retten, mens aktoratet på sin side ikke anket fordi de godtok forvaringsdommen.
Rettsstaten Norge hadde bestått prøven. Gjerningsmannen hadde fått prøvd ut saken sin for retten. Ofrene hadde fått fortelle sine historier. Et kapittel kunne lukkes nå – for mange.
Kilder
Schau, K. (2012). Rettsnotater 22. juli-rettssaken, Oslo tinghus 2012. No Comprendo Press: Oslo.
Seierstad, Å. (2013). En av oss. En fortelling om Norge. Kagge forlag: Oslo.
Syse, H. (Red.). (2018). Norge etter 22. juli. Forhandlinger om verdier, identiteter og et motstandsdyktig samfunn. Cappelen Damm Akademisk: Oslo.
Østli, K. S. (2013). Rettferdighet er bare et ord. 22. juli og rettssaken mot Anders Behring Breivik. Cappelen Damm: Oslo.