Utvandring fra Norge

På grunn av industrialisering og modernisering i Norge begynte nordmenn i løpet av 1800-tallet å flytte på seg. Mange dro fra bygdene til byene, mens andre dro utenlands. Den mest omtalte utvandringen fra Norge gikk til Nord-Amerika, men nordmenn utvandret også til Australia, New Zealand, Sør-Amerika, Afrika og resten av Europa.

Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var "Restauration", som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 52 mennesker om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere som søkte religionsfrihet i Amerika.

Fra 1830-tallet ble utvandringen fra Norge regelmessig, og fra midten av 1860-tallet fikk vi det vi kaller for tre store utvandringsbølger:

• fra 1866 til 1873

• fra slutten av 1870-årene til begynnelsen av 1890-årene

• fra 1903 til rundt 1910

Fra 1866 var det mange gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte hele familien sammen, men det vanligste var nok at mannen flyttet først. Når han hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At mennene flyttet først, har sammenheng med både at det var mannsoverskudd i de periodene utvandringen var størst, og at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: NTB scanpix

Fram til første verdenskrig var Norge det europeiske landet som hadde nest størst utvandring i forhold til folketallet. Bare Irland hadde mer. Det er flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er nemlig at det er altfor enkelt å peke på enkeltårsaker.

Den enorme folketallsveksten, som førte til overbefolkning i norske bygder, er én forklaring. Det samme er økonomiske kriser på 1870-tallet. Det er likevel ingen grunn til å anta at det var nød og elendighet som fikk nordmenn til å emigrere. Sammenlignet med andre europeiske land hadde Norge en forholdsvis høy levestandard og sterk økonomisk vekst.

Private årsaker, eventyrlyst og muligheter for arbeid andre steder spilte inn. Mange europeere så på Amerika som "mulighetenes land". Dette gjaldt spesielt nordmenn og kan skyldes at mange nordmenn hadde kontakt med omverden gjennom skipsfart, og at folk hadde lese- og skriveferdigheter.

Amerikabrev

Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var "over there", lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold, og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i Amerika.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-ND

Bilde: Statsarkivet i Kristiansand

Jostein Nerbøvik skriver at utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet ved at den tok av for det store fødselsoverskuddet. Uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og ressursfordelingen. I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen hvis de ikke hadde mulighet til å fortsette i jordbruket.

Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder eller byer – eller til et helt annet land.

Myhre, J. E. (2020, 2.november). Utvandring fra Norge. I Norgeshistorie. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1537-utvandring-fra-norge.html

Nerbøvik, J. (1999). Norsk historie 1860–1914: eit bondesamfunn i oppbrot. Samlaget.

Pryser, T. (1999). Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn. Samlaget.

Østrem, N. O. (2006): Norsk utvandringshistorie. Samlaget.