Nordmennene har aldri vært alene i verden

Globaliseringen er ikke noen ny prosess. Foreningen med Danmark og nærheten til Sverige ga sterke globaliserende impulser til norsk historie gjennom hele vår periode. En annen viktig impuls var den selvsagte kontakten med de andre landene i Nord-Europa.

På sørvestlandskysten var det ganske vanlig for unge kvinner å søke tjeneste i Amsterdam. Borgerskapet i de norske byene regnet deres erfaringer i utlandet som en verdifull kvalifikasjon. Mennene reiste ut for å finne arbeid som sjøfolk, og i perioder var så mange som hver syvende sjømann i den store nederlandske fjernhandelsflåten norsk.

De vendte hjem ikke bare med penger, men med kauriskjell, musikk­instrumenter, malaria, underlige historier og fremmede språk. Kontakt­flatene mot en stadig større verden er dermed blitt flere og flere – for flere og flere.

Når bønder og borgere gikk på fest og skulle danse, var det som regel til musikk fra lokale spillemenn. Disse musikerne kom med egne, håndskrevne notebøker med stykker de hadde samlet selv, og mange av disse bøkene er bevart.

De viser at Norge var del av en felles europeisk musikkultur, der dansesatser fra Frankrike, Tyskland og England sirkulerte fritt og ble fremført på lokal maner. Melodier som norske bønder danset til, vil i dag være kjent for eksempel fra Bachs Goldberg-variasjoner.

I mer strukturelt henseende var det eneveldige Danmark-Norge ikke bare en forening av to stater, men en kolonimakt og en aktør i den internasjonale handelen. Mest omtalt er slavehandelen, der Danmark-Norge var en betydelig aktør. Skipene seilte fra København til det dansk-norske nettverket av slavefort på Gullkysten, vest i Afrika. Det mest kjente er Christiansborg, som ligger i Accra, den nåværende hovedstaden i Ghana.

I Afrika byttet slavehandlerne bort europeiske varer, særlig våpen og brennevin, mot slaver, som de så først og fremst fraktet til Karibia og til de danske koloniøyene der. Viktigst var St. Croix, der slavene arbeidet på sukkerplantasjer under fryktelige forhold. Skipene vendte så tilbake til København med varer fra koloniene.

Dette var den dansk-norske varianten av den såkalte trekanthandelen, som var slaveøkonomiens infrastruktur: Man fraktet varer til Afrika, kjøpte slaver som man transporterte til Amerika, og tok så med kolonivarer til Europa. I 1792 kom det en lov som forbød all slavehandel fra og med 1803. Loven var den første i sitt slag, men slaveriet som sådan ble ikke forbudt før i 1848.

Om vi ser bort fra slaveøyene og Grønland, som i en viss forstand fremdeles kan sies å være en dansk koloni, var den viktigste dansk-norske kolonien i vår periode handelsstasjonen Trankebar, som ligger på østsiden av Sør-India. Kolonien ble opprettet i 1620, fire år etter grunnleggelsen av Danske ostindisk Kompani.

Gjennom det meste av 1600-tallet var kontakten mellom Danmark-Norge og Trankebar begrenset, og handelsstasjonens økonomi var først og fremst basert på den regionale handelen og sjørøveri. På 1700-tallet ble kontakten tilbake til København mer regelmessig, og handelen med asiatiske varer ble ganske omfattende: Sansen for det eksotiske var sterk, og "orientalske" motiver var fremtredende i både kunst, musikk og design.

Mot slutten av 1700-tallet gikk det sterkt tilbake med handelen i Trankebar, og da Danmark solgte kolonien til Storbritannia i 1845, var det lenge siden den hadde hatt noen økonomisk betydning. Den direkte kontakten med den danske og norske befolkningen hadde likevel gitt viktige kulturelle impulser gjennom to århundrer. En bemerkelsesverdig impuls i motsatt retning var det at Trankebar var basen for historiens første lutherske misjon, etablert i 1706.

Se NRKs program om nordmenns reiser til Amsterdam på 1600- og 1700-tallet: