Oversikt: Velferdsutviklingen i Norge

Innbyggerne i Norge opplevde enorm velstandsutvikling i løpet av 1900-tallet. De fikk bedre levekår og økt levestandard.

Velferdsutviklingen handlet i stor grad om utviklingen av en velferdsstat, der staten tok ansvar for at folk fikk støtte hele livet igjennom. Velferdsutvikling handler dermed ikke bare om bedre levekår og økt levestandard, men også om en trygghet i arbeidsliv og privatliv som gjorde at folk fikk det litt bedre på flere områder.

Selv om hovedinteressen vår i dette emnet er utviklingen på 1900-tallet, er det viktig å se litt på bakgrunnen fra slutten av 1800-tallet.

Levekårene økte betraktelig allerede fra siste halvdel av 1800-tallet. I perioden 1870–1914 var likevel mange fattige. Men med starten på et mer moderne liv med ny teknologisk utvikling fikk folk det lettere både på arbeid og i hjemmene.

Den begynnende arbeiderbevegelsen jobbet for økt sikkerhet og bedre lønnsvilkår for arbeiderne i industrien. Omtrent fra århundreskiftet ble arbeidet mer regulert, spesielt i byene og industristedene, samtidig som lønna økte.

Både staten Norge og nordmenn generelt opplevde stor velferdsutvikling i løpet av 1900-tallet. Vi ble rikere. Ofte er det sagt at vi ble rike da vi fant olje, men Norge lå godt an også fra begynnelsen av 1900-tallet. Sammenliknet med andre land i Europa var Norge rikt allerede da.

Det handlet om videre industrialisering og økt eksport både av industrivarer og andre varer. Og det handlet om at flere fikk utdanning, også kvinner. Kvinner ble nå i større grad en del av arbeidslivet, mens de før hadde vært hjemmeværende med til dels store barneflokker.

Det var selvsagt perioder på 1900-tallet da velferd og levekår ikke var like gode. Verdenskrigene, også første verdenskrig, påvirket Norge på mange måter, og mellomkrigstida var vanskelig økonomisk.

Når vi snakker om velferdsstaten, så snakker vi ofte om sosial trygghet fra vugge til grav. En slik utvikling, med en helhetlig tankegang, ble iverksatt i etterkrigstida. Bakteppet var den økonomiske krisa i 1930-åra, som gjorde at arbeid med nye sosiale løsninger ble igangsatt både i USA, Storbritannia og i Norden.

Norge var likevel tidlig ute med ulike sosiale reformer. De såkalte "Castbergske barnelover" kom allerede i 1915, og sikret blant annet at barn født utenfor ekteskap fikk rett til arv og navn etter faren. Barn og mødre uten bidrag fra faren fikk også rett til bidrag ved fødselen og seks måneder framover. Dette var en forløper for barselpermisjon og barnetrygd.

Selv om det var vanskelig økonomisk og politisk i mellomkrigstida, vedtok Stortinget lover om uføretrygd, utvidet syketrygd og arbeidsledighetstrygd.

I Norge var man svært påvirket av Storbritannia og økonomen William Beveridge. Idéene derfra gjaldt kamp mot fattigdom, sykdom, dårlige boforhold og arbeidsledighet. I Norge kom dette til uttrykk i politikken fra 1945 og "Fellesprogrammet", som var et tverrpolitisk politisk program fra alle de norske partiene.

I løpet av 1950- og 60-tallet fikk vi den velferdsstaten vi kjenner i dag. Målet var å sikre alle et økonomisk sikkerhetsnett. I 1967 ble folketrygden innført. Det markerte gjennomføringen av velferdsstaten. Folketrygden tok opp i seg ulike tidligere trygder som alderspensjon, arbeidsledighetstrygd og uføretrygd, og det ble et helhetlig system rundt velferdsordningene.

De nye velferdsordningene etter krigen gjorde at levestandarden relativt raskt økte for mange.

Regjeringene i Norge etter andre verdenskrig mente at de store beløpene som velferdsprogrammene kostet, var vel anvendte penger. "[D]et er penger som vi får mangedobbelt tilbake - gjennom større arbeidsevne, lykkeligere mennesker", het det i et vedtaksdokument.

Resultatene handlet blant annet om at dødeligheten blant spedbarn sank til under en tredjedel av hva den hadde vært før krigen, og tuberkulose ble nærmest uryddet. Når det gjaldt boliger og hjem, fikk flere bedre plass, det ga bedre levestandard og bedre livskvalitet. På 1930-tallet bodde de aller fleste i Oslo og Bergen på ett eller to rom. I 1970, derimot, bodde over 80 prosent av befolkningen i leiligheter hvor det var minst ett rom per person.

Med bedre levestandard fikk folk også bedre livskvalitet. Hvis du har bedre boforhold, ei lønn å handle mat for og bedre helse, vil du også føle deg bedre og være mer fornøyd med tingenes tilstand.