Hvem er romer?
Romer ble tidligere kalt sigøynere, men siden 2010 er den offisielle betegnelsen romer. Mange romer synes at ordet "sigøyner" er nedsettende, og de forbinder det med rasisme og undertrykkelse – på lignende vis som n-ordet ikke er gangbart fordi det er rasistisk. Ordet rom betyr "mann" på romanes. Ordet for kvinne er romni.
Vi vet ikke mye om den tidlige historien til romer, men språket, romanes, har sitt opphav i India. Språk reiser med folk, og språket regnes som beviset for romenes indiske opphav. Det er cirka 1500 år siden forfedrene til dagens romer vandret ut fra Nord-India. De kom til Balkan via Midtøsten mellom år 1000 og 1300. På 1300-tallet spredte de seg videre utover resten av Europa. På denne tida kan vi begynne å snakke om språket som romanes. Derfor er det naturlig å forstå romer som europeiske folk.
Romer ble holdt som slaver i nesten 500 år i Valakia og Moldova, to fyrstedømmer som lå i dagens Romania og Moldova. Romer ble født som slaver, og de kunne kjøpes og selges. En slave hadde ingen rettigheter og levde under veldig vanskelige, ofte grusomme, forhold. I andre deler av Europa fikk romer leve mer fritt, men de fikk gjerne ikke slå seg ned på ett sted over lengre tid.
Ulike skriftlige kilder viser at romer har reist i Skandinavia siden 1500-tallet. Noen romer slo seg også ned i Skandinavia og ble opphavet til den minoriteten vi i dag kaller romani eller tatere. I flere land, for eksempel i Sverige, hører romani/tatere til den nasjonale minoriteten romer, men i Norge er romani/tatere og romer definert som to ulike nasjonale minoriteter.
Det er verdt å merke seg at romer ikke er ei ensartet gruppe. Det finnes veldig mange ulike grupper som snakker ulike dialekter og har forskjellige tradisjoner, leveregler og normer. Siden norske romer har aner fra Valakia, kalles de valakiske romer.
Da romene kom til Norge, var det ikke så strenge innvandringslover i landet. Men dette endret seg etter hvert. Fra 1921 begynte norske myndigheter å utforme en "sigøynerpolitikk" som enkelt sagt gikk ut på å kvitte seg med romene. Politikken i andre europeiske land gikk i samme retning, så romer ble jaget nesten overalt. I fremmedloven av 1927 sto det at "sigøynere og andre utenlandske omstreifere" ikke hadde adgang til Norge. Etter 1927 ble livssituasjonen for romer i Norge helt umulig. Loven ble også kalt "sigøynerparagrafen". Den ble først opphevet i 1956.
Myndighetene registrerte alle romene for å få oversikt over dem. De tok folks pass og strøk over "norsk" på sida hvor nasjonalitet sto oppgitt, og skrev i stedet "ingen". Dermed ble romene gjort statsløse, og tidlig på 1930-tallet hadde myndighetene klart å få så godt som alle romene ut av landet. De havnet i Tyskland, Belgia og Frankrike og andre land på kontinentet. Da Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, var romer blant de første som havnet i konsentrasjonsleirer. På lik linje med jødene ble romene forsøkt utryddet som folk.
En større gruppe norske romer oppholdt seg i Belgia da det nazistiske Tyskland angrep landet i mai 1940. I perioden fra november 1943 til slutten av januar 1944 deporterte nazistiske styresmakter 66 norske romer fra det okkuperte Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz II-Birkenau. I likhet med deporterte romer fra andre europeiske land ble de innesperret i en egen seksjon av leiren, den såkalte Zigeunerlager, eller "Sigøynerleiren". Bare fire av de 66 deporterte overlevde fangenskapet. De andre døde av sult, smittsomme sykdommer, vilkårlig vold eller ble myrdet i gasskamrene. En mindre gruppe norske romer befant seg i Frankrike under krigen. Der satt mange av dem internert i nazistiske arbeids- og konsentrasjonsleirer i perioden 1940–44.
Etter krigens slutt slo de overlevende seg ned i Belgia, men søkte etter hvert om å få komme til Norge. Det gikk likevel lang tid før den første norske familien fikk lov til å bli i landet. Det skjedde ikke før i 1956. Den siste familien fikk ikke bosette seg her før i 1972. Først i 2015 beklaget den norske staten den rasistiske utestengelsespolitikken i tiårene før og etter andre verdenskrig.
Det viste seg å være vanskelig å etablere seg i Norge igjen. Familiene var fattige og preget av krigens grufullheter, og de hadde mistet det meste av det de eide. De opplevde også at det familiene tidligere hadde levd av, for eksempel hestehandel, ikke lenger var aktuelle næringsveier. Men fra 1970-tallet og utover fikk de fleste familiene tilgang på boliger og fikk gradvis bedre levestandard. Likevel sliter mange fortsatt med dårlige livsvilkår sammenliknet med andre nordmenn.
I Norge, som i resten av verden, er de fleste romene i dag bofaste. Inntil rundt 2015 hadde mange norske romer en livsform hvor de reiste i sommerhalvåret og tjente til livets opphold gjennom salg av varer og forskjellige typer håndverk. Men en del av reisingen var høyst ufrivillig, familier ble ofte jaget fra sted til sted.
Norske romer har sterke familie- og vennskapsrelasjoner til valakiske romer på tvers av landegrensene. Det at de holder kontakten med venner og slektninger i andre land, bidrar til at de har bevart språket sitt, dermed er romanes fortsatt et levende språk.
Norske romer fikk status som nasjonal minoritet i 1999. De fleste romer som tilhører den nasjonale minoriteten, bor i Oslo-området. I tillegg bor det mange romer i hele Norge som ikke tilhører de familiene som vandret inn på 1800-tallet, men som har flyttet inn i senere år.
Vi vet ikke hvor mange mennesker det er snakk om, for i Norge registreres ikke folk på grunnlag av etnisitet, og mange velger å skjule at de er romer fordi de er redde for diskminierting og hets. Den norske statens tidligere forfølgelse og utestengelse av romer gjennom mange år, og det at nazistene forsøkte å utrydde romene under andre verdenskrig, gjør at mange romer har vanskelig for å stole på myndigheter og offentlige institusjoner.
Holdningsundersøkelser viser at romer er den minoriteten som det finnes flest fordommer mot i Norge.
Gjennom historien har romer ofte blitt forfulgt og diskriminert. Men historien er også full av eksempler på romsk motstand. Et kjent eksempel er da 600 romer den 16. mai 1944 barrikaderte seg i brakkene i Auschwitz-Birkenau bevæpnet med treplanker, hammere, økser og spader. Opprøret ble slått ned, men 16. mai markeres fortsatt som Den romske motstandsdagen.
På tross av stadig undertrykkelse i Europa etter andre verdenskrig, vokste det fram en stadig sterkere romsk bevegelse. I Norge var Frans Josef Czardas, overlevende etter andre verdenskrig, viktig i arbeidet for å få opphevet "sigøynerparagrafen". I Sverige var søstrene Katarina og Rosa Taikon på 1960- og 70-tallet ledende i kampen for fulle rettigheter for romer, blant annet for retten til å gå på skole på lik linje med andre svenske barn.
I dag er bevisstheten om, og kampen mot, antisigansime en viktige sak for mange romer. Antisiganisme er i følge Europarådet en en "ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av en historisk diskriminering".