Bruk og misbruk av historien

Krysningen mellom historie, ideologi og politikk har lenge vært sterk, og politiske miljøer har gjerne hatt egne oppfatninger om hva vi kan lære av historien. Mens kommunister har sett på historien som en lang fortelling om kamp mellom forskjellige samfunnsklasser, har høyreekstreme nasjonalister sett på historien som en kamp mellom etniske grupper eller "raser". Ideologi og politikk har også fått plass i det historiefaglige fellesskapet – enkelte historikere har oppfattet seg selv som marxister, andre har oppfattet seg som nasjonalister.

Tradisjonelt har denne makten blitt forvaltet av et fagfellesskap som har forsøkt – så godt det lar seg gjøre – å bli enig om noenlunde felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Her har et sentralt premiss vært at man skal være åpen og redelig med kildebruk, at andre kolleger kritisk skal vurdere arbeid før det blir gitt ut, og at enhver står fritt til å kritisere faglige svakheter i publiserte framstillinger.

Så lenge forlag hadde mer eller mindre monopol på å gi ut historiefaglige bøker, var situasjonen noenlunde oversiktlig. Historikerne var ikke alltid enige om tolkninger og vurderinger av hvordan og hvorfor ting skjedde, men stort sett var det underforstått at de forskjellige tolkningene var mer eller mindre rimelige og fremstilt med redelige hensikter.

I dag er situasjonen ganske annerledes.

Den mer eller mindre sammenhengende fagforståelsen utfordres sterkt av nye medier, ikke minst sosiale medier, og det finnes omtrent like mange forskjellige oppfatninger av hvorfor noe har skjedd som det finnes YouTube-kanaler. Siden det ikke finnes noen form for faglig fellesskap, er det heller ikke etablert felles normer for hva som utgjør god historiefortelling. Mulighetene er derfor store for dem som enten har uærlige hensikter med framstillingene sine eller rett og slett kanskje er litt naive og har misforstått noe, men som er hellig overbevist om at de har funnet ut "hvordan det egentlig var".

At historien brukes for å legitimere politiske prosjekter, er ikke noe nytt. Tenk bare på hvor sentral vikingtiden og middelalderen var for det norske nasjonsbyggingsprosjektet på 1800-tallet.

I den nasjonalromantiske perioden ble det norske bondesamfunnet i middelalderen en målestokk på hva det "egentlig norske" var, og alt fra målformer til bekledning (bunader) ble ivrig rekonstruert for å skape det norske på nytt etter mer eller mindre 400 år med dansk styre.

I mellomkrigstidens Italia og Tyskland ble symbolikk og arkitektur fra antikken og middelalderen utrolig viktig i Mussolinis og Hitlers forsøk på å gjenskape et nytt storhetsrike. Italia skulle bli et nytt romerrike, og særlig arkitektur fra antikken, med enorme dimensjoner, søyler og klassiske buer, preget Mussolinis bygningsprosjekter i Roma.

Hitler på sin side drømte om at Tyskland skulle bli til Det tredje riket, etter modell av Det tysk-romerske middelalderriket og det tyske keiserriket fra rikssamlingen og fram til slutten av første verdenskrig. Germanske sagaer og fortellinger ble inspirasjonskilder for en rekke nye nasjonalmonumenter. Men også her var antikke idealer – ikke minst forestillingen om storhet og imperialisme – viktige i måten Hitler og hans nærmeste planla et nytt Berlin og et nytt Tyskland på.

Også i Norge hentet de idealer fra fortiden. Særlig vikingtiden var helt sentral i symbolbruken til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling under krigen. Det ble reist bautaer og minnesmerker med runeskrift og norrøne symboler, og nordmenn ble i Nasjonal Samlings propaganda sammenlignet med vikingkrigere.

Underforstått var budskapet til Nasjonal samling at deres medlemmer var helter som deltok i en nasjonal kamp med linjer tilbake til vikingtiden og middelalderkongedømmet Norge.

Dette var en fortelling som definitivt ikke var akseptert av alle under krigen, og som i alle fall fikk en brå slutt med krigsoppgjøret etter at Nazi-Tyskland kapitulerte. Quisling ble, sammen med andre fremtredende NS-medlemmer, skutt som landsforræder, og en rekke vanlige NS-medlemmer ble dømt til fengselsstraffer og til å betale erstatninger. Navnet Quisling ble etter krigen et synonym for forræder.

Den store fortellingen er kanskje over, men i enkelte miljøer lever disse fortellingene videre den dag i dag. Den nordiske motstandsbevegelsen, en nynazistisk bevegelse i Sverige, Finland og Norge, bruker symbolikk fra norrøn tid på samme måte som Nasjonal Samling gjorde under krigen. I flagget sitt har de runen "T" som symboliserer den norrøne og germanske krigsguden Tyr.

I tillegg til at referansene til det norrøne handler om at organisasjonen oppfatter seg som krigsvillige, viljesterke og heltemodige, ligger det nok også implisitt at det norrøne samfunnet var homogent og lite multikulturelt – et homogent samfunn som bare bestod av etniske, blonde nordmenn. I bevegelsens rasistiske verdensbilde var det derfor mer "ekte norsk" enn dagens flerkulturelle samfunn.

Dette er nok ikke en helt uvanlig oppfatning av vikingsamfunnet og norrøn tid, men forskere og historikere har gjennom genetiske analyser påvist at den er feilaktig. Det var stort mangfold, både genetisk og kulturelt, også i norrøn tid.

Kilde

Ringgaard, A. (2020, 17. september). Rekordstor kartlegging av viking-DNA viser at mange hadde mørkt hår og sør-europeiske gener. forskning.no. https://forskning.no/dna-genetikk-vikingtiden/rekordstor-kartlegging-av-viking-dna-viser-at-mange-hadde-morkt-har-og-sor-europeiske-gener/1743402