Hopp til innhold
Fagartikkel

Fortiden i nåtidsperspektiv

Finnes det et objektivt blikk på historien, eller er vi alle dømt til å forstå eller misforstå fortiden med våre egne verdier, oppfatninger og begreper?

Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor andre mennesker har helt andre tanker, meninger og oppfatninger enn våre egne.

Du kjenner helt sikkert til noen som har helt annen forståelse av våre dagers store spørsmål - om det nå er klima, innvandring, ruspolitikk eller kjønnsmangfold - enn du selv har. Kanskje ser de problemer der du ser muligheter, dømmer der du applauderer, eller omvendt?

Og hvis du opplever at det kan være vanskelig å bli enig om hvordan vi skal forstå prosesser som foregår i dag, tenk da så vanskelig det er å bli enig om hvordan vi skal forstå mennesker, prosesser og hendelser som skjedde for hundre eller tusenvis av år siden.

Det historiske blikket

Siden det moderne historiefaget etablerte seg tidlig på 1800-tallet, har historikere strebet etter å skrive historien så sann og troverdig som overhodet mulig. På midten av 1800-tallet tenkte mange historikere at det ideelt sett burde være mulig å skrive historien fullstendig "slik som den egentlig var" dersom man bare studerte kildene nøye og objektivt nok. Historiefaget burde fungere på samme måte som naturvitenskapene.

Senere ble historikere stadig mer bevisst at de nødvendigvis leste kildene med sitt eget blikk - eller sine egne - og at det var en vanskelig, om ikke umulig, øvelse fullstendig å unnslippe egne oppfatninger, forestillinger og verdier i møte med de historiske kildene.

Siden den gang har det vært vanlig å snakke om historiske fremstillinger som en sammensmeltning mellom en historikers blikk og et utvalg historiske kilder. Historikerens verdensoppfatning vil med nødvendighet - i større eller mindre grad - påvirke hvordan fortellingen skrives. Det er ikke lenger mange som tror det finnes én helt objektiv og 100 % riktig framstilling av historien. I dag er de fleste enige om at det alltid vil finnes mange perspektiver på historiske hendelser. Idealet for historikere er å skrive så etterrettelig og troverdig som mulig, men som regel vil det finnes en rekke faglig, likeverdige oppfatninger av hvordan og hvorfor noe skjedde, hvordan og hvorfor verden har blitt som den har blitt.

Dette er det viktig for alle som leser historiske fremstillinger, å være klar over.

Historiske sammensmeltninger

Som en generell regel er det nok enklere å avsløre at historikere har vært påvirket av sine egne verdensbilder jo lenger bakover i tid verket har blitt skrevet, eller jo mer distanse vi har til dette verdensbildet selv.

Vi leser for eksempel tidlige 1900-tallshistorikere som skriver verdenshistorien som en lang fortelling om hvorfor England var skjebnebestemt til å bli verdenshistoriens mektigste imperium, og kanskje også til å underlegge seg mindre siviliserte folk og samfunn. Da er det enkelt å humre ironisk over at den samme historikeren hadde en framtredende, privilegert posisjon i 1900-tallets engelske samfunn, og over hvor blind historikeren ser ut til å ha vært for sine egne fordommer.

Men også kritiske historieframstillinger vil ha lett for å gjøre vurderinger av fortidens mennesker og hendelser basert på samtidige idealer.

Kristne middelalderskribenter fordømte ofte antikkens filosofer for å ha seksuelle relasjoner med unge menn. I middelalderen ble homofili oppfattet som en synd. Men "homofili" var ikke en kategori som antikkens mennesker forholdt seg til - det var ikke vanlig å tenke at mennesker enten var heterofile eller homofile i antikken. I seksuelle relasjoner skilte de i antikken bare mellom "aktiv" og "passiv" part, kjønn hadde ikke noen særlig betydning. Antikkens mennesker hadde heller ingen forestilling om "å leve i synd", slik de kristne europeiske middelaldermenneskene hadde.

På samme måte vil mange av oss i dag igjen fordømme europeiske middelaldersamfunn der homofili ble oppfattet som noe syndig, fordi vi er opptatt av toleranse og mangfold av kjønn og seksualitet. Men også her kan det være et problem at vi ikke lenger har noe utbredt begrep om synd, eller om at det finnes en religiøs verdensorden. Og middelaldermenneskene hadde naturlig nok heller ikke noen forestilling om at det fantes noe positivt mangfold av kjønn og seksualitet.

Kan vi vurdere fortidens mennesker ut fra dagens premisser?

De fleste er enige om at det er bra at vårt samfunn har en mer positiv holdning til likestilling, rasisme og kjønnsmangfold enn det tidligere samfunn som regel har hatt.

Et annet spørsmål er om det alltid er rett å vurdere eller dømme fortidens mennesker ut fra oppfatninger og problemstillinger som kanskje ikke eksisterte for dem.

Til refleksjon:

"Kjønnsmangfold" er et eksempel på et veldig moderne begrep.

Er det rimelig å kritisere mennesker som levde før begrepet ble introdusert, for ikke å respektere kjønnsmangfoldet?