Krigsutbruddet og aksemaktene på frammarsj
Første september 1939 ble Polen invadert av Tyskland. Andre verdenskrig var i gang. Polen hadde lite å stille opp med mot den overlegne tyske krigsmakten. I løpet av noen uker var Polen nedkjempet og erobret. Til polakkenes store fortvilelse kom ikke de vestlige stormaktene dem til hjelp, på tross av løftene som var gitt. For Hitler var krigen mot Polen en generalprøve på den militære taktikken lynkrig, eller Blitzkrieg, som landets strateger hadde lagt opp til. Dette var et koordinert samspill mellom flyvåpen, pansrede stridsvogner og mobilt infanteri som ikke var prøvd ut før.
Mens den tyske hæren nedkjempet Polens forsvar i vest, rykket sovjetiske styrker inn i Øst-Polen. Hitler og Stalin hadde en ikkeangrepspakt, som skulle sikre at de ikke angrep hverandre. I den hemmelige delen av denne ikkeangrepspakten ble det avtalt at Sovjetunionen skulle få den østlige delen av Polen og også de baltiske landa.
Stormaktsrivaliseringen og spenningen i Europa, særlig mellom Sovjetunionen og Tyskland, økte utover i 1939. Stalin ønsket derfor å skape buffersoner for å sikre seg mot angrep vestfra. Han forlangte at Finland skulle avstå landområder, men dette ble avslått. Dermed gikk Sovjetunionen til angrep på Finland i november 1939.
Stalin forventet rask seier, men slik gikk det ikke. Selv om Sovjetunionens styrker var militært overlegne, var disse dårlig ledet og til dels dårlig utrustet. Samtidig ga finnene uventet hard motstand, men i lengden kunne de ikke stå imot en slik militær overmakt. Finland sluttet fred med Sovjetunionen i mars 1940 og ble tvunget til å gi fra seg store områder.
Den 9. april 1940 innledet Tyskland en dristig invasjon av Danmark og Norge, operasjon Weserübung. Tysklands motiver var sammensatte. De ønsket blant annet å sikre seg kontroll over norskekysten og tilførselen av den viktige jernmalmen fra Sverige som gikk gjennom Narvik.
Danmark overga seg etter kort tid, mens motstanden i Norge varte i to måneder. Angrepet på Norge kom overraskende og det norske forsvaret var dårlig forberedt. Allikevel fikk Tyskland store problemer ved Narvik da en kombinasjon av norske og allierte tropper gjenerobret byen fra tyskerne.
Nederlaget var allikevel uunngåelig for Norge, spesielt etter at Tyskland invaderte Vest-Europa, og de allierte troppene som var sendt til Norge måtte brukes andre steder. Kong Haakon 7. flyktet til England, og den norske hæren kapitulerte.
Siden krigen brøt ut i september 1939, hadde det vært merkelig stille på fronten i vest. I England ble dette humoristisk kalt "the phony war", eller den falske krigen. Det var få krigshandlinger, og begge sider lå i stillinger på hver sin side av grensa. Franskmennene var avventede og stolte på at deres festningsverk i Maginotlinja langs grensa skulle stå imot ethvert tysk angrep.
Dette skulle endre seg i mai 1940. Tyskland invaderte de nøytrale landa Nederland, Belgia og Luxemburg og svingte deretter inn i Frankrike og omgikk dermed forsvarsverkene i Maginotlinja. Lynkrigen fungerte, og den overlegne tyske krigsmaskinen rullet over all motstand.
Denne gangen gikk det helt annerledes enn i 1914. Tyskerne fulgte samme plan som forrige gang, den såkalte Schlieffenplanen. En forskjell denne gangen var at militæret var mer mobilt, og de unngikk stillingskrig. Franske og britiske styrker ga motstand, men forgjeves. Frankrike ble erobret, men Tyskland lot den sørlige delen, det såkalte Vichy-Frankrike, beholde en viss suverenitet, men med et tyskvennlig styre.
Etter det franske nederlaget sto Storbritannia alene mot Tyskland. Størstedelen av de britiske styrkene som dro til Frankrike for å slåss mot Tyskland, var tilbake i sikkerhet i Storbritannia etter en dramatisk evakuering fra byen Dunkerque i slutten av mai 1940. Men nå var det fare for at øyriket skulle bli invadert av Tyskland.
Det viktigste forsvaret var Den engelske kanal og den britiske flåten, men for at en tysk invasjon skulle lykkes, måtte luftherredømmet først sikres. Dette kalles "slaget om Storbritannia". Det britiske luftforsvaret seiret, og den harde motstanden varslet at en invasjon av øya ville koste Tyskland dyrt. Hitler vendte oppmerksomheten østover.
I 1940 begynte Hitler å forberede felttoget i øst mot hovedfienden Stalin, kommunismen og Sovjetunionen. I mellomtida hadde Mussolini og Italia invadert Albania og innledet et angrep på Hellas. Italia møtte sterk motstand og klarte ikke å gjennomføre operasjonen.
Hitler bestemte seg for å komme sin forbundsfelle til unnsetning og angrep først Jugoslavia og deretter Hellas. De tyske troppene knuste all motstand, og snart var hele Balkan under kontroll av aksemaktene.
Afrika
I Nord-Afrika var Libya en italiensk koloni, og Mussolini hadde ambisjoner om å erobre områdene rundt Middelhavet. For å lykkes måtte britene i Egypt beseires. Det italienske angrepet mot Egypt i 1940 mislyktes, og Tyskland måtte sende "Afrikakorpset" til unnsetning for å hjelpe Italia. Dette snudde krigslykken for aksemaktene i Afrika.
I juni 1941 brøt Hitler ikkeangrepspakten med Stalin og innledet operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Både Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, i tillegg til forbundsfellen Italia, støttet invasjonen.
For Hitler var angrepet på Sovjetunionen en nødvendighet. Kommunisme og nazisme var ideologiske motsetninger og dødsfiender. I tillegg trengte Hitler områdene for å gi tyskerne Lebensraum, livsrom, til å leve og vokse på.
Hitler hadde mobilisert en enorm invasjonshær som hadde som mål å knuse Sovjetunionen før vinteren satte inn. Innledningsvis rykket den tyske hæren hurtig fram og de sovjetiske militære tapene var overveldende. Men de tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, og etter hvert møtte tyskerne sterkere motstand. Vinteren satte også inn, og den tyske offensiven stoppet opp utenfor Moskva i desember 1941. Sovjetiske motangrep stabiliserte fronten, og Hitlers plan om en kjapp seier mislyktes.
Sommeren 1942 iverksatte Tyskland en ny storoffensiv for å avslutte krigen. Denne gangen var fokuset på det sørlige Sovjetunionen med oljefeltene i Kaukasus og Stalingrad som mål. Samtidig hadde tyske og italienske styrker kommet langt inn i Egypt og sto overfor et avgjørende slag mot britene utenfor El Alamein. Dette var på høyden av Tysklands makt.
Siden 1937 hadde Japan vært i krig mot Kina. Japan manglet viktige råvarer og måtte erobre territorier for å skaffe seg disse. I tillegg ønsket Japan å gjøre landet til en stormakt og fjerne vestlig innflytelse i Asia. I 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, den såkalte tremaktspakten som formaliserte forholdet mellom aksemaktene. Formålet var å skape et nytt Europa og Øst-Asia.
Fram til 1941 hadde Japan ekspandert militært i høyt tempo i Asia. Fransk Indokina, flere stillehavsøyer og store deler av det østlige Kina hadde blitt okkupert. Utfordringen for Japan var at på et eller annet tidspunkt måtte den andre stormakten i Stillehavet, USA, konfronteres. Den 7. desember 1941 gikk derfor Japan til angrep på den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii. USA erklærte da krig mot Japan. Siden Tyskland og Italia var allierte med Japan, erklærte de krig mot USA.
Det japanske angrepet på Pearl Harbor fikk USA til å gå med i krigen. Men var det også andre grunner til at USA gikk inn? I filmen nedenfor svarer professor Stein Ugelvik på det spørsmålet.
Hatlehol, G. D. (2021, 10. september). Andre verdenskrig. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/andre_verdenskrig
Opsahl, E. (2021, 18.juni). Vinterkrigen. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/vinterkrigen
Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York