Bakgrunnen for Et dukkehjem

Kort tid før publiseringen av Et dukkehjem skrev Ibsen til sin danske forlegger at hans nye stykke "rører ved problemer, som må kaldes særlig tidsmæssige" (brev til Hegel 2. september 1879). Hva han kan ha hatt i tankene, framgår kanskje av hans første kjente notat til det senere skuespillet. Det er datert 19. oktober 1878 og inneholder noen ofte siterte passasjer:

Der er to slags åndelige love, to slags samvittigheder, en i manden og en ganske anden i kvinden. De forstår ikke hinanden; men kvinden dømmes i det praktiske liv efter mandens lov, som om hun ikke var en kvinde men en mand […] En kvinde kan ikke være sig selv i nutidens samfund, der er et udelukkende mandligt samfund, med love skrevne af mænd og med anklagere og dommere der dømmer den kvindelige færd fra mandligt standpunkt.

Mot slutten av 1870-årene må Ibsen for alvor ha fått øynene opp for at kvinnens samfunnsmessige stilling var verdt en diskusjon. Det var kanskje ikke tilfeldig at hans første egentlig samfunnskritiske drama, Samfundets støtter (1877), gjorde en sterk kvinneskikkelse (Lona Hessel) til den skarpeste kritiker av mannssamfunnets skjevheter, og i Ibsens neste skuespill er kvinnens stilling innenfor ekteskap og samfunnsliv en viktig forutsetning for handlingen. Dette kan tyde på at han nå var i ferd med å stille seg på kvinnenes side i samfunnsdebatten.

En av impulsene i en slik retning kan han ha mottatt fra forfatterinnen Camilla Collett, som helt siden 1850-årene hadde skrevet og talt på vegne av kvinnekjønnet.

Amtmandens døttre

En sentral idé i romanen Amtmandens Døttre (1855) er kvinners rett til å følge egne følelser i valget av ektefelle (...). Senere fulgte en rekke bøker og artikler der Collett videreutviklet sitt syn. Hun ble etter hvert et viktig forbilde for den senere kvinnebevegelsen, uten at hun selv kan kalles kvinnesaksforkjemper i vår moderne betydning av ordet.

Camilla Collett og Ibsen kjente hverandre godt, men særlig nært skal forholdet ha vært mellom henne og Ibsens hustru, Susanna. Vinteren 1871–72 oppholdt Collett seg i Dresden og besøkte da ofte familien Ibsen. På dette tidspunkt arbeidet hun med fortsettelsen av essaysamlingen Sidste Blade, som i 1872–73 utkom med Sidste Blade, 2den og 3dje Række.

Camilla Collett og J.S. Mills

I den nye samlingen fins blant annet essayet "Om Kvinden og hennes Stilling", hvor Collett slutter seg til John Stuart Mills synspunkter i hans ferske bok The Subjection of Women (1869). Denne hadde hun trolig lest i Georg Brandes’ oversettelse (Kvindernes Underkuelse, også den utgitt i 1869). Collett skriver: "Stuart Mill’s Bog er fortræffelig; men den lider af den samme Feil som alle alvorlige Bøger i vore Dage: at ingen læser den" (Collett 1912–13, b. 2, 208). Videre beskriver hun kvinnens livssituasjon og samfunnsmessige stilling som vesensforskjellig fra mannens. Det gjelder en felles lov for mann og kvinne, en annen lov bare for kvinnen, hevder Collett. Den er laget for å begrense kvinnens livsutfoldelse og selvrealisering:

Man indsnævrede hendes Tilværelse, berøvede den Lys, Frihed, Handlekraft; man udvidede blot Kredsen af hendes Ansvar […] Hun kunde dømmes og straffes paa Livet efter den fælles Lov; men Bagtalelsen kunde ogsaa myrde hende, naar hun gløttede paa et Vindu eller talte med nogen paa ureglementeret Sted. Man udesperrede hende fra alle Livets høiere Anliggender og Interesser, altid i Kvindelighedens Navn […] Man holdt hendes Aand kuet og tillod hende kun at leve i sit Hjerte og dets Længsler (Collett 1912–13, b. 2, 213).

(...) Etter at familien Ibsen hadde bosatt seg i München, mottok de i 1877 også der Collett som gjest. Ifølge Clara Bergsøe skal det da ha kommet til en rekke sammenstøt og meningsutvekslinger mellom Collett og Ibsen om kvinnesak og ekteskapsspørsmål (C. Bergsøe 1902, 70–71). Halvdan Koht er av dem som mener Colletts besøk fikk avgjørende innflytelse på Ibsens videre forfatterskap:

Jeg tror neppe det kan være tvil om at disse samtalene med Camilla Collett førte Ibsen inn på den tanken om å lage et selvstendig drama om kvinnens forhold til mannen, særlig i ekteskapet, og at dette blev grunnen til at han skar ut av "Samfundets støtter" så meget av det som ellers vilde ha gjort det næsten til et kvinnesaks-stykke […] spiren til det nye [Et dukkehjem] festet sig hos ham enda før han hadde fullført det foregående arbeid (HU 8, 250–51).

Når Ibsen i 1879 omtalte spørsmål knyttet til kvinnens samfunnsmessige stilling som "særlig tidsmæssige", hadde det altså mye for seg. Likevel nølte han selv lenge med å gjøre Stuart Mills synspunkter til sine egne. Georg Brandes sier i sin bok Det moderne Gjennembruds Mænd:

Mill’s Bog om Kvindesagen var, om jeg ikke fejler, ham [Ibsen] stærkt imod da den udkom, og Mills Skribentpersonlighed indgjød ham ingen Sympathi. Navnlig forekom Mills Paastand eller Tilstaaelse, at han skyldte sin Kone Meget og det bedste i sine Skrifter, Ibsen med hans udprægede Individualisme latterlig (G. Brandes 1883, 128).

Susanna Ibsen og Mills

Sønnen Sigurd forteller i et brev fra 1928 at det ikke var Ibsen, men hustruen Susanna, som hadde introdusert Stuart Mill i familien:

fra først av hadde min far ingenting tilovers for kvindeemancipationens idé. Min mor derimot blev fyr og flamme for den efter læsningen av Stuart Mills bok om "Kvindens undertrykkelse", og det var hende, som omvendte ham efter en årelang påvirkning. Resultatet viste sig så i "Samfundets støtter" og "Et dukkehjem" (sitert etter Langslet 2004, 401).

En rekke nordiske forfattere var i løpet av 1870-årene i ferd med å slutte seg til det de oppfattet som Georg Brandes’ litterære program om å sette problemer under debatt, og det var ikke uten grunn at nettopp kvinnens samfunnsmessige stilling ble et av de heteste debattemnene. Brandes selv hadde jo også bidratt aktivt nettopp til dette gjennom å oversette Stuart Mills bok med argumenter for likhet mellom kjønnene, blant annet med krav om allmenn stemmerett for kvinner og bedring av gifte kvinners eiendomsrett.

I ettertid virker slike krav berettigede. 1800-tallets europeiske kvinner – også de norske – hadde en ufri samfunnsmessig posisjon.

Kvinnens kår

Gifte kvinner var dobbelt ufrie, både underordnet mannen innenfor ekteskapet og mannen underlegen i sosiale og juridiske sammenhenger for øvrig. Kvinner hadde ikke samme rett som menn til utdannelse og fritt yrkesvalg. Adgangen til universitetsutdannelse for kvinner ble i Norge åpnet i 1882 (examen artium) og 1884 (adgang til embetsstudier). (...) Gifte kvinner hadde ikke juridisk råderett over egen formue og en mer begrenset rett til skilsmisse enn mannen.

Kvinnen er umyndig

Det norske lovverket endret seg bare langsomt på disse områdene. På familierettens område gjaldt på dette tidspunkt fremdeles Kong Christian den Femtes Norske Lov av 1687. Ifølge denne var den gifte kvinnen juridisk umyndig. Ekteparets formue var felleseie, adgang til å opprette særeie kom først med en ny lov i 1888. Lovverket omtalte ektemannen som hustruens verge, han hadde full råderett over hennes del av felleseiet og kunne disponere det som sitt eget – også det hun eventuelt bragte med seg av formue inn i ekteskapet. Mannen kunne fritt stifte gjeld uten hustruens samtykke, men en tilsvarende rett gjaldt ikke den andre veien. Den gifte kvinne kunne ikke inngå kontrakter og heller ikke kausjonere. (...)

Samtidens forfattere kunne altså ha sine grunner til å gjøre kvinnespørsmålet til et sentralt emne i det moderne gjennombrudds debattbøker, og slik litteratur begynte å prege siste del av 1870-årene. Men disse verkene belyste ikke bare juridiske og sosiale spørsmål. Også kvinnens rett til et fullt utviklet følelsesliv og erotisk liv stod sentralt.

Bjørnstjerne Bjørnsons realistiske roman Magnhild (1873) forteller om en kunstnerisk begavet kvinnelig hovedperson som lever i huset hos en prestefamilie og giftes bort til en eldre mann. Ekteskapet er ikke lykkelig. Hun forelsker seg i en ung musiker, men han blir borte uten at det etableres noe forhold mellom dem. Likevel bryter hun ut av ekteskapet og reiser til Amerika for å realisere sine egne kunstnerevner som sangerinne. Boken ble oppfattet som usedelig og skapte sterk debatt da den kom ut. I brev til sin forlegger Frederik Hegel skriver Ibsen at han har lest Bjørnsons roman "med megen interesse" (22. november 1877).

Ibsen kunne altså ha mange impulser å bygge på da han skrev sitt første drama med en moderne kvinne i hovedrollen og gav spørsmålet om hennes rett til selvstendig personlighetsutvikling en sentral plass i stykkets konflikt.

Teksten er tilrettelagt av Åsa Abusland med tillatelse fra Senter for Ibsen-studier, UiO.

Les originalteksten.

Kilde

Ystad, V. (2017) Innledning til Et dukkehjem. Hentet 20.09.2021 fra https://www.ibsen.uio.no/DRINNL_Du%7Cintro_background.xhtml