Hopp til innhold

Fagartikkel

Hvorfor har norsk to skriftspråk?

Språksituasjonen din er ganske unik. Med to skriftspråk å velge mellom kan du skrive det som ligger talespråket ditt – og kanskje også hjertet ditt – nærmest. Men hvordan endte vi opp med to skriftspråk?

LK20
Askeladden har fått prinsessa og halve kongeriket, illustrert av Theodor Kittelsen. Maleri.

Askeladden har fått prinsessa og halve kongeriket, og Norge har fått to skriftspråk. Begge historiene kan vi knytte til 1800-tallet.

Historien om det norske skriftspråket

I 1814 kunne ikke nordmenn lese eller skrive norsk, for det fantes ikke et norsk skriftspråk. De måtte lese og skrive dansk. Til og med den norske Grunnloven ble skrevet på dansk. Å utvikle et eget norsk skriftspråk ble viktig for å skape felles, norsk identitet og selvfølelse etter at Norge ble selvstendig nasjon.

Det ville være å lyve å hevde at forholdet mellom nynorsk og bokmål har vært harmonisk, men det er i hvert fall sant at vi fikk to skriftspråk – og at vi har det fremdeles. Hvorfor skjedde det, og hvordan gikk det til?

Det norske samfunnet første halvdel av 1800-tallet

Frigjøring og debatt om språk, kultur og identitet

Utsnitt av Grunnloven fra 1814. Foto.

Utsnitt av Grunnloven fra 1814. Grunnloven ble skrevet på dansk.

I 1814 ble Norge fritt fra Danmark, men gikk som ung nasjon og eget rike inn i en ny union med Sverige. Det førte til en intens debatt om disse spørsmålene:

  • Er vi for eller imot svensk union?
  • Er vi tilhengere av dansk, svensk eller norsk kultur?
  • Skal vi fortsette å skrive dansk eller lage et norsk språk?

De ulike interessene bidro etter hvert til at skriftspråkutviklinga gikk i to retninger.

Markerte klasseskiller

Embetsmennene var ei samfunnsgruppe som stod i ei særstilling. Folk flest var oppglødde av den nye grunnloven, og embetsmennene nøt derfor stor respekt. Som ansatte i staten hadde de også en trygg økonomisk hverdag. Sammen med byborgerskapet, altså den rike delen av byborgerne, utgjorde de rundt 1814 ca. 2–3 % av befolkninga på om lag en million.

Hva er en "embetsmann"?
  • En embetsmann (eller - kvinne) er en som har et offentlig embete. I dag vil det si at han/hun jobber i staten.
  • Årsaken til at vi, både i norsk- og historiefaget, er så opptatt av embetsmenn på 1800-tallet, er at de hadde så mye makt på denne tida.
  • De satt i regjeringa, og de fleste på Stortinget var embetsmenn. Dette var de viktigste maktorganene i Norge på 1800-tallet, i tillegg til den svenske kongen selvfølgelig.
  • Derfor kalles ofte perioden etter 1814 for Embetsmannsstaten.
Kløvhest og bonde fra gamle dager. Valle, Setesdal. Foto.

Kløvhest fra gamle dager. Setesdal.

På samme tid var mer enn 80 % av folket bønder knytta til jordbruk og fiske. I siste halvdel av 1800-tallet førte industrialiseringa til økt klasseskille mellom de rike arbeidsgiverne og den voksende arbeiderklassen. De tydelig markerte sosiale skillene i samfunnet gjenspeilte seg i språket, og det fikk mye å si for utviklinga av to skriftspråk.

Det var nemlig slik at det vi i dag kjenner som bokmål, kan føres tilbake til embetsmenn og byborgere på 1800-tallet. Dagens nynorsk kan på samme vis føres tilbake til bøndene og de ulike norske dialektene.

Et dårlig skolevesen – for de få

Skolevesenet i Norge tidlig på 1800-tallet var dårlig, og mange var analfabeter. Utdanning var forbeholdt barna i byene, først og fremst barn fra embetsklassen og borgerskapet. Med moderniseringa av samfunnet utover på 1800-tallet ble skolevesenet bygd ut og gjort tilgjengelig for flere.

Bybarna hadde vokst opp med danna dagligtale, men barna på landet hadde gjerne ikke lest et ord dansk – eller hørt danna uttale – i hele sitt liv. Dette skapte et pedagogisk argument for et norsk skriftspråk basert på norsk talemål. Situasjonen bidro til at vi fikk landsmål og riksmål – som på mange måter var bygdespråk og byspråk.

Nasjonalromantikk

Asbjørnsen og Moes "Norske folke- og huldreeventyr". Foto.

Asbjørnsen og Moe

Utover på 1800-tallet kom nasjonalromantikken til Norge. Nasjonalromantikken brakte med seg en forestilling om at nasjonens folk blir bundet sammen av en slags felles, nasjonal ånd. Denne nasjonale ånden kom til syne i et folks kultur og historie – deriblant språket. Med nasjonalromantikken økte interessen for norsk historie, norske tradisjoner – og norsk språk. Asbjørnsen og Moes innsamling av norske eventyr og Ivar Aasens studier av norske bygdedialekter er uttrykk for den nasjonalromantiske ånden rundt midten av 1800-tallet.

Oppsummer det du har lest:

Nevn tre årsaker til at vi har to skriftspråk i dag.

Språksituasjonen 1800 – 1850

Noe av årsaken til at det ble to skriftspråk, er også å finne språksituasjonen i Norge rundt 1814.

Skriftspråket

Skriftspråket i Norge var dansk. Noe norsk skriftspråk fantes ikke, og det gamle, norrøne skriftspråket var borte for lengst. Det var i hovedsak de mest velstående som leste og skrev. Skriftspråket hadde derfor sterk tilknytning til landets maktelite og til de danske undertrykkerne fra unionstida. Dette får mye å si for at noen var fornøyd med situasjonen og ville beholde dansk, mens andre ville fornorske dansk, og andre igjen ville ha et helt nytt, "helnorsk" skriftspråk.

I tida rundt 1814 gikk språkdiskusjonen først og fremst ut på hva de skulle kalle det danske skriftspråket i Norge. I Grunnloven kalte de det norsk, mest for å beskytte seg mot det svenske språket. Noen hevda det var norsk i Norge og dansk i Danmark, mens andre mente det var dansk uansett hvordan man vridde og vendte på det.

Talespråket

Norge var i 1814 talespråklig delt mellom de som snakka norsk og de som på grunn av dansk tilhørighet snakka dansk. Enda tydeligere var skillet mellom borgerskapet og embetsstandens "danna" skriftspråknære uttale på den ene sida og bøndenes dialekter på den andre. Og selv om bøndenes språk hadde en viss status som bærer av den nasjonale arven fra norrønt, var det vanlig å anse dialekt som vulgært og udanna. Så til tross for stor enighet om at Norge trengte et eget skriftspråk for å kunne kalle seg en nasjon, gjorde de store sosiale og geografiske forskjellene i språket det vanskelig å bli enige.

Oversikten nedenfor over uttalevariasjonen i Norge rundt 1814 illustrerer hvorfor det ikke var bare bare å bli enige om et skriftspråk:

Uttalevariasjon rundt 1814 :

Dansk skrift:

meget, Dreng, Pige

Dansk tale:

/maieð/, /dræng/, /pie/

Norsk danna formell tale:

/meget/, /dreng/, /pige/

Norsk danna dagligtale:

/meget/, /gutt/, /pike/

Norsk dialekt:

/mye/, /møe/ el. /mykje/
/gutt/, /gut/ el. /glunt/
/jente/, /jinte/ el. /væikje/

Oversikten viser blant annet at de "danna" brukte norsk uttale på dansk skrift i mer formelle situasjoner, altså det vi kaller ortofon uttale. I mer uformelle situasjoner, hjemme for eksempel, var uttalen norskere, med flere norske ord og lyder. Likevel var avstanden til de folkelige dialektene stor.

Språkdebatten på 1830-tallet

Språkdebatten i åra etter frigjøringa dreide seg i stor grad om navnet på skriftspråket. Skulle de kalle det dansk eller norsk?

På 1830-tallet tok imidlertid språkdebatten ei ny retning. Nå var det et voksende ønske om et norsk skriftspråk, men tilhengerne av et eget skriftspråk var ikke enige om hvordan det skulle skje. Dessuten ville mange beholde det danske skriftspråket.

Dette er de sentrale alternativene fra debatten på 1830-tallet, med sentrale talspersoner i parentes:

  1. beholde det danske skriftspråket (Johan S. Welhaven)
  2. fornorske det danske skriftspråket (Henrik Wergeland)
  3. lage et helt nytt, norsk skriftspråk (P. A. Munch)

Beholde dansk eller ikke?

Johan Sebastian Welhaven. Ilustrasjon.

J.S. Welhaven

Hovedfrontene i språkdebatten stod først mellom de som ville beholde dansk skriftspråk og de som ønska et eget norsk skriftspråk. Mange ville beholde dansk. Det var tross alt det de var vant til, det språket alle tekster hadde blitt skrevet på de siste 300 åra. Den romantiske forfatteren Johan S. Welhaven var sentral dansktilhenger. Han tilhørte ei konservativ gruppe som kalte seg Intelligenspartiet. De mente at Norge måtte beholde bånda til Danmark og det danske språket, fordi Norge hadde en fattig kultur og ikke var i stand til å stå på egne ben.

Ja til norsk! Men hva var norsk nok?

Idéen om et eget norsk skriftspråk var uansett det som hadde størst oppslutning i folket. En voksende nasjonalfølelse bredde om seg, og for de intellektuelle ble romantikkens syn på språk og nasjon et viktig argument for å kvitte seg med dansk.

De som var enige om å gå for et norsk skriftspråk, var likevel ikke enige om hvordan det skulle foregå. I all hovedsak sto debatten mellom to fronter:

  1. fornorskingslinja, som ville fornorske dansk
  2. de som ville skape et helt nytt skriftspråk

I tillegg diskuterte de spørsmål som kom til å prege debattene resten av 1800-tallet og videre inn på 1900-tallet:

  • Skulle de ta utgangspunkt i folkespråket eller overklassespråket?
  • Skulle de ta utgangspunkt i ett eller flere talemål?
  • Skulle de ta utgangspunkt i moderne norsk eller norrønt?

Fornorskingslinja

Henrik Wergeland. Portrettfoto.

Den romantiske dikteren Henrik A. Wergeland var sterkt engasjert i språkdebatten på 1830-tallet. Språket burde fornorskes sakte, men sikkert, mente han.

Studentgruppa Norskhetspartiet med dikteren Henrik Wergeland i spissen er et eksempel på tilhengere av å fornorske dansk. Wergeland var påvirka av romantikkens ideologi, og han argumenterte på 1830-tallet for gradvis å ta i bruk norske ord og skrivemåter i dansk. Dette gjorde han selv i diktinga si.

Hvorvidt fornorskinga var basert på dialekt eller de danna sitt språk, var ikke så viktig for ham. Det som var viktig for Wergeland og meningsfellene hans, var at norske forhold best kom til uttrykk i et norsk språk.

I tråd med nasjonalromantiske strømninger reiste Asbjørnsen og Moe på 1830-tallet Norge rundt for å samle og skrive ned norske folkeeventyr. Da de skulle gjengi de norske eventyrfortellernes muntlige norske stil, valgte de å skrive dansk med innslag av norske ord og uttrykksmåter – såkalte . Dette var helt i tråd med Wergelands tanker om fornorsking, og eventyrsamlingenes popularitet, også i byene, gjorde folk mer åpne for fornorsking.

Wergeland og Asbjørnsen og Moes bruk av norvagismer i tekstene sine bana vei for fornorskingslinja til Knud Knudsen, bokmålets far.

Nytt, norsk skriftspråk

Historikeren P. A. Munch var også opptatt av det nasjonale, men hadde et annet ideologisk ståsted enn Wergeland. Ifølge Munch måtte vi tilbake til tida før dansketida for å finne "det norske". Forslaget han la fram på 1830-tallet, var å skape et nytt skriftspråk med utgangspunkt i norrønt og én dialekt. Denne dialekten skulle være så "rent norsk" som mulig.

Senere skal vi se at P. A. Munchs forslag blir tatt opp av Ivar Aasen.

Fra ord til handling – to retninger tar form

Oppslutninga om et eget norsk skriftspråk økte utover på 1800-tallet, men det var vanskelig å bli enige om hvordan de skulle få det til. Og hvem skulle dessuten gjennomføre et slikt prosjekt?

Både språkforskeren og sunnmøringen Ivar Aasen og læreren og austegden Knud Knudsen var interessert i å utvikle et norsk skriftspråk, og de var stort sett enige om følgende:

  • Det var et viktig demokratisk prinsipp å ha en befolkning som kunne lese og skrive.
  • Derfor burde det være så liten forskjell mellom talespråket og skriftspråket som mulig.
  • En nasjon er ikke en nasjon før den har et eget skriftspråk.

De var derimot uenige om hvordan man skulle gå fram. Det ble helt avgjørende for at vi noen tiår senere hadde to skriftspråk i Norge.

Ivar Aasens framgangsmåte – et helt nytt skriftspråk

Portrett av Ivar Aasen. Maleri.

Ivar Aasen

Ivar Aasen ville, som P. A. Munch, lage et helt nytt skriftspråk. Vi var tidligere inne på at Munchs idé om å ta utgangspunkt i norrønt og en ren, norsk dialekt ikke var så ulik Aasens ide. Aasen skapte nettopp et helt nytt norsk skriftspråk basert på norske dialekter og deres felles røtter i norrønt. Og som Munch var Aasen opptatt av at dialektene skulle være så upåvirka av andre språk som mulig.

Dermed reiste han rundt i Norge for å samle inn språktrekk. Etter om lag 30 års arbeid hadde han laga et helt nytt norsk skriftspråk. Skriftspråket ble kalt landsmål, og i tida fram til 1900 fikk Aasens landsmål større og større oppslutning.

Aasens idé om et norsk landsmål var mer samlende og demokratisk, og dermed en mye mer radikal løsning enn den Munch hadde foreslått. Landsmålsprosjektet var også et solid spark på leggen til den norske eliten. Et skriftmål basert på bygdespråka kunne løfte bondestanden og utjevne sosiale forskjeller i folket, blant annet fordi det senka terskelen for at barna utenfor byene skulle lære å lese og skrive.

Aasens løsning blir omtalt som målreisingslinja. Målreising betyr å jobbe for å løfte fram et språk som før har vært underkua og hatt lav status.

Knud Knudsens framgangsmåte – fornorsking av dansk

Portrett av Knud Knudsen. Foto.

Knud Knudsen

Knud Knudsen mente Aasens prosjekt var for radikalt og trodde ikke folk ville ta i bruk et helt nytt skriftspråk basert på bygdespråk. Han ville heller fornorske det eksisterende danske skriftspråket ved å bytte danske trekk med mer norske trekk. Det var dette Wergeland hadde argumentert for noen år tidligere.

Knudsen tok ikke utgangspunkt i dialektene, men i måten de danna i byene snakka på når de snakka uformelt seg imellom – den såkalte "dannede dagligtale". Denne uttalen var norsk, og dessuten var det lettere å få aksept for endringer om de var i tråd med maktelitens talespråk. Og siden den ble brukt i byer over hele landet, var den ikke knytta til en bestemt landsdel.

Noen av forslaga til Knudsen ble gjennomført allerede på 1860-tallet, men det var ikke før i 1907 at flere av fornorskingsidéene hans ble gjennomført.

Knudsens løsning blir omtalt som fornorskingslinja.

Landsmål og riksmål blir formelt likestilt

I 1885 kom jamstillingsvedtaket, som likestilte landsmålet med riksmålet som offisielt norsk skriftspråk. Aasens landsmål var egentlig ikke mye i bruk fram til det. Hvordan kunne likevel landsmålet vinne en så stor seier?

Plansje med portretter i svart-hvitt. Foto.

Johan Sverdrups regjering i 1884

Landsmålsbevegelsen og partiet Venstre

Norge var på vei mot et parlamentarisk styresett. I 1884 ble partiene Venstre og Høyre stifta, og det var Venstre som skulle få avgjørende betydning for landsmålets status. Bøndene fikk større politisk makt gjennom Venstre, som var bøndenes parti. Landsmålstilhengere gjorde Venstres kamp for bondens sak til også å bli en kamp for bondens rett til å bruke sitt eget språk når og hvor han ville. Og bondens språk – ja, det var landsmål. Denne strategien gjorde det vanskeligere å støtte bøndene uten samtidig å støtte landsmålet.

Jamstillinga blir vedtatt

Høyre støtta i hovedsak Knudsens fornorskingsprosjekt, mens mange i Venstre altså støtta landsmålet til Aasen. Og da spørsmålet om likestilling mellom skriftspråka ble lagt fram i 1885, var det Venstre som satt med regjeringsmakta. Forslaget vant med 78 mot 31 stemmer i Stortinget. Det er vanskelig å si om landsmålet hadde overlevd om det ikke var for støtta det fikk i Venstre og hos en stadig sterkere norsk bondestand – som i nasjonsbygginga var selve symbolet på den norske kulturen.

Hvor står de to skriftspråka i dag?

Siden jamstillingsvedtaket i 1885 har det ikke vært politiske vedtak som endrer de to skriftspråkenes situasjon; vi har fremdeles to likestilte skriftspråk. Skriftspråkspråkdebatten i dag dreier seg i hovedsak om to forhold:

  1. Hvordan skal vi forholde oss til importord generelt, og engelsk spesielt?
  2. Hvor stor plass skal sidemålsundervisninga ha i norsk skole?

Det er spesielt det nynorske skriftspråket som blir utfordra, og vi kan kjenne igjen noen av argumentene i dagens språkdebatt i argumentene fra 1800-tallet. Det handler i stor grad om ideologier. Hvorfor trenger vi et norsk språk, og hvordan skal det se ut? Les mer om språk og ideologi:

Kilder:

Christophersen, Tom m.fl. (1995). Grunnlinjer. Lærebok i norsk språk og litteratur VK1 og VK2. Norsk undervisningsforlag/Aschehoug.

Jahr, Ernst Håkon. (1989). Utsyn over norsk språkhistorie etter 1814. Novus forlag. Oslo.

Otnes, Hildegunn og Bente Aamotsbakken. (1999). Tekst i tid & rom. 4. utgave 2012. Det norske samlaget. Oslo.

Språkrådet. (2020). Jamstillingsvedtaket. Henta fra: https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/hva-skjer/Aktuelt-ord/jamstillingsvedtaket/

Sørensen, Øystein. (2002). Språkutviklingen på 1800-tallet. I: Egil Børre Johnsen (red.). Vårt eget språk. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). Oslo.

Torp, Arne og Lars Vikør. (). Hovuddrag i norsk språkhistorie.










Sist oppdatert 27.01.2021
Skrevet av Christian Lund

Læringsressurser

Språkstyring