Camilla Collett vokste opp på Eidsvoll prestegård, der faren Nicolai Wergeland var sogneprest. Hjemmet deres gav grobunn for intellekt og kreativitet, både hos Camilla og den eldre broren Henrik. Faren var påvirket av nye tanker og ideer fra Rousseaus opplysningsfilosofi, og han sørget for at Camilla fikk mer utdanning enn det som var vanlig for jenter på den tida.
Store deler av sitt voksne liv var Camilla Collett på reisefot, og det eneste faste i livet hennes var skrivingen. Hun brøt med kvinneidealet i samtida, både i liv og diktning, og omtalte seg selv som kjerringa mot strømmen.
I 1841 giftet Camilla seg med Peter Jonas Collett. Han var jurist, embetsmann og politiker. Men han var også litteraturkritiker og en kulturinteressert person som oppmuntret Camilla til å fortsette med skrivingen.
En kvinnelig skribent
Interessen for litteratur og samfunnsspørsmål gjorde at Camilla Collett prøvde seg som skribent mot slutten av 1830- årene. Da skrev hun sine første fiksjonstekster. I 1842 kom Nogle Strikketøisbetragtninger, kritiske tanker og skildringer av omgangsformer og selskapsliv i dannete kretser. Boka ble selvsagt gitt ut anonymt, for det var ikke akseptert at en kvinne kunne være forfatter i 1840-årene. På den tida hadde Camilla også et samarbeid med eventyrsamler Asbjørnsen og skrev tekster sammen med han.
Det viktigste litterære verket til Camilla Collet er romanene Amtmandens Døttre (1855).
Hun skrev også litteraturkritiske essay og artikler. I perioden 1868–1873 utkommer tre bøker med tittelen Sidste Blade. Det er en samling artikler, essay, reiseskildringer og dagboknotater der hun reflekterer over politiske og juridiske emner knyttet til kvinnesaken.
Amtmandens Døttre
Camilla Collett hadde arbeidet med Amtmandens Døttre i lang tid da boka kom ut anonymt i 1855. Romanen regnes i dag som det første realistiske og samfunnskritiske verket i norsk litteratur, og som den første tendensromanen. Kritikken retter seg mot oppdragelsen og de samfunnsnormene som hindret unge jenter i å bestemme over eget liv.
Handlingen i romanen er lagt til en amtmannsgård. Den yngste amtmannsdattera, Sofie, opplever at søstrene blir giftet bort. Hun ser derfor med gru på at hun selv skal ende opp i et arrangert ekteskap uten kjærlighet. Da hun møter den nyansatte fullmektigen på amtmannskontoret, oppstår det søt musikk mellom dem. Men mistolkinger og uheldige sammentreff gjør at det ikke blir noe mer av forholdet. At Sofie seinere får avklart hva som hindret henne i å få sin store kjærlighet, hjalp ikke. Da var det for seint. Sofie var allerede giftet bort til en eldre enkemann og prest.
Fornuftsekteskap og undertrykking
Budskapet i romanen er at fornuftsekteskap ofte fører til undertrykking av individene, særlig kvinnen. Collett går så langt at hun omtaler kvinner som ”varer”. Kvinnen er et objekt i et mannssamfunn, sier hun.
I Amtmandens Døttre sier Sofie:
Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige. I den forstand har jeg sett begge mine eldre søstre oppfylle sin bestemmelse. De tok sine menn med overlegg, frivillig, og dog ville de ikke under noen omstendighet selv ha valgt dem.
Som Sofie hadde Camilla selv fått oppleve hva det vil si å ofre kjærligheten. Sytten år gammal møtte hun Johan Sebastian Welhaven i Kristiania og forelsket seg hodestups. Welhaven var en kjent dikter og samfunnsdebattant, og meningene hans – blant annet om diktning og den politiske utviklingen i Norge – stod i sterk kontrast til det Camillas far og broren Henrik til mente. Det var derfor vanskelig for de to å gå inn i et forhold.
Camilla Collett kjempet hele livet for retten til å leve et liv i sannhet og i samsvar med egne følelser. På en bronsestatue av Camilla, plassert i småbåthavna i Kristiansand, står det skrevet på sokkelen: «Tro er man kun når man er det mot sig selv.»
Kvinnesak
Amtmandens Døttre er et pionerverk i kvinnesaksdebatten her til lands. Det er den første teksten som for alvor tematiserer kvinnenes manglende rettigheter.
Et annet poeng er at Camilla Collett ut fra dagens begreper kan defineres som forskjellsfeminist, i alle fall i Amtmandens Døttre. Hun argumenterer ikke for at menn og kvinner er like og derfor bør ha de samme rettighetene. Hun tar utgangspunkt i at menn og kvinner er ulike, men at kvinner må respekteres på lik linje med menn. Derfor er det retten til å bli hørt og sett – som kvinne – hun kjemper for.
En del av samfunnsendringene som skjer mot slutten av 1800-tallet, fører gradvis til et nytt kvinnesyn. De teknologiske og industrielle framskrittene gjør at flere kvinner får lønnsarbeid. Urbanisering og økende utdanning bidrar også til en gradvis endring i synet på kvinnens posisjon i samfunnet.
Kampen ført fram
Liberalismen og kravet om flere demokratiske rettigheter fører til bedre kår for kvinnene. Arveloven av 1854 gav døtre samme arverett som sønner. Ugifte kvinner fikk status som myndige i 1864, mens gifte kvinner ikke fikk denne statusen før i 1888. De fikk da rett til å disponere over egen formue. Disse ytre endringene skjer samtidig som Camilla Collett setter fokus på en indre emansipatorisk (frigjørende) side ved det å være kvinne i et mannssamfunn.
Da Amtmandens Døttre kom i ny og omarbeidet utgave i 1879, stod navnet Camilla Collett på forsida for første gang. Tidligere var boka gitt ut anonymt, men nå hadde det skjedd en del endringer som gjorde det mulig å være kvinnelig forfatter. En tydelig bekreftelse på dette var at Collett fikk halv diktergasje (kunstnerlønn) av Stortinget i 1876.