Naturen og mennesket

I programmet Uro undersøker Leo Ajkic hvordan vi mennesker reagerer på klimakrisa. I tillegg lurer han på hvorfor vi ikke klarer å handle, selv om vi vet at vi må.

Ordet "uro" illustrerer nok den følelsen mange av oss sitter med når vi tenker på framtida. En undersøkelse fra Senter for klimaforskning, Cicero, viser at omtrent 60 prosent av de under 30 år er ganske eller veldig bekymret for klimaendringer (Cicero, 2018).

Denne uroen viser seg i aviser, på TV, på nettsider og i bøker. En titt på sosiale medier eller i avisenes debattsider viser at menneskearten er uenige om den påvirkningen den har hatt på naturen de siste årene. For er det kanskje slik at klimaendringene ikke er menneskeskapte, men bare en naturlig variasjon?

Nei, sier forskerne. Derfor er det heller ingen grunn til å stille spørsmål ved dette. Likevel får vi ikke helt til å gjøre de endringene i levesett som kreves. Vi vet at flyreiser forurenser grusomt. Likevel går vi i klimademonstrasjon på fredag og flyr til New York for å shoppe på lørdag. Vi klarer bare ikke la være! Å leve bærekraftig handler om å undertrykke behovene vi har for å hamstre klær, reise til ukjente kontinenter og spise kjøtt i enorme mengder. Det er krevende å redusere forbruket vårt.

Det er nettopp disse problemstillingene tekster som kalles økolitteratur tar for seg. Økolitteratur er romaner, dikt og noveller som handler om forholdet mellom mennesket og naturen. Klimakrisa har skapt en bølge av litteratur, både i Norge og utlandet, som utforsker den påvirkningen mennesket har på naturen.

Sentralt står også spørsmålet om hvordan vi skal se på oss selv. Er vi suverene og overordnet naturen? Kan vi ture fram som vi vil bare fordi vi kan? Svaret er: jo, vi kan. En følge av vår suverene intelligens er evnen til å dominere naturen, og med det alle andre arter på jorda. Men nå begynner menneskeheten å innse at hvis vi turer fram som vi vil, kan det føre til problemer for egen art.

I 2017 skrev tre forskere ved Senter for utvikling og miljø (SUM) en kronikk i avisa Klassekampen. Her kritiserte de norsk samtidslitteratur som tok for seg menneskets forhold til klimakrisa og naturen. Årsaken var at romanene de hadde lest, handlet om mennesker som fortrengte problemene, søkte tilflukt i naturen eller hadde evig dårlig samvittighet. Forskerne mente at litteraturen er for melankolsk og ikke viser hvilke muligheter og strategier mennesket skal bruke for å løse krisa:

"Romanene speiler følelser og reaksjoner som de fleste av oss opplever i møte med klimaendringene, spesielt de fornektelsesstrategier mange av oss tyr til for å unngå å ta inn det ubehagelige og skremmende i møtet med klimakrisen." (Endreson, Bjørkdahl og Syse, 2017)

Men hva skal egentlig skjønnlitteratur gjøre med klimakrisa? Er det ikke med teknologi vi skal løse den?

De tre forskerne mener at skjønnlitteraturens rolle kan være å engasjere folk der vitenskapen blir for abstrakt. Den vitenskapelige tilnærminga kan nemlig fremmedgjøre folk flest. Litteraturens rolle blir dermed å vekke mennesker på en måte sakprosa ikke kan. Litteraturen kan vekke vår empati med ofrene for klimakrisa, om det så er barnebarna våre eller mennesker fra mer utsatte steder i verden som allerede opplever konsekvensene av klimakrisa. I tillegg må den opplyse om hva vi kan gjøre på en måte som kan vekke interesse.

Forfatteren Maja Lunde har gjort økokritikk til en bestselger. De tre bøkene Bienes historie, Blå og Przewalskis hest har toppet salgslistene og blitt solgt til utlandet. Bøkene er lettleste, og de har blitt kritisert for å være for enkle og overtydelige. Men professor i nordisk litteratur, Sissel Furuseth, skriver: "Men hvor kresne har kritikerne råd til å være i klimakrisens tidsalder? Er det ikke viktigere at budskapet når ut til mange lesere (...)?" (Furuseth, 2019).

Furuseth mener dessuten at dette er bøker som ikke er melankolske, men "inspirerer til handling", akkurat slik forskerne som kritiserte norsk litteratur om klimakrisa, etterlyste.

Mange barn møter klimakrisa for første gang når de leser bøker sammen med foreldrene sine. I dag blir det gitt ut barnebøker som skildrer menneskets påvirkning på naturen. Disse bøkene gir også barna kunnskap om naturen: Hvorfor er biene så viktig for jordkloden? Hva gjør det med oss mennesker om en art blir utryddet? Og kunnskap om dyr, insekter, trær og blomster kan kanskje føre til et ønske om å bevare flora og fauna?

Professor i barnelitteratur, Nina Goga, har forsket på barne- og ungdomslitteratur som tar opp klimakrisa. På spørsmålet "Kan litteraturen forandre (klima)politikken?", svarer hun:

"Jeg tror ikke litteraturen ene og alene kan forandre noe, men jeg tror litteraturen kan vise frem andre måter å formulere seg om klima, miljø, artsmangfold osv på enn det politikerne, men også naturfagene, kan."(Klungland, 2017).

Klimaangst er nok et relativt nytt tema i litteraturen, men forholdet mellom menneske og naturen har lange tradisjoner i fiksjon.

Naturen i litteratur og kunst på 1800-tallet

Den romantiske retninga på starten av 1800-tallet dyrket naturen og satte denne høyere enn sivilisasjonen. Mennesket måtte søke tilbake til naturen, for sivilisasjonen hadde ødelagt båndet som eksisterte mellom menneske og natur.

I Norge ble naturen det viktigste motivet i både litteratur og malerkunst. Den unike norske naturen ble dyrket og brukt i nasjonsbyggingsprosjektet.

Åpne bilde i et nytt vindu

Offentlig eie

Bilde: Hans Gude, Adolph Tidemand

Naturen i litteratur og kunst på 1900-tallet

I forrige århundre begynner virkelig bekymringen for menneskets påvirkning på naturen å vise seg i litteraturen.

Lyrikeren Rolf Jacobsen skriver "seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine" (Jacobsen, 1954) og Knut Hamsun får Nobelprisen for å skrive om Isak Sellanraa i romanen Markens grøde. Sellanraa rydder og dyrker jorda selv, og Hamsun bruker romanen til å kritisere både urbanisering og den menneskelige sivilisasjon.

I Tarjei Vesaas' roman Fuglane fra 1957 er hovedpersonen Mattis dypt opptatt av naturen. Som lett psykisk utviklingshemmet føler han at han kommer til kort i menneske-verden, mens han har en likeverdig plass i naturen, som en del av samspillet mellom artene der. Romanen sier på denne måten noe om menneskets rolle i naturen, der det moderne samfunnet har fjernet oss fra dette naturlige mangfoldet og samspillet.

Allerede i 1989 ble det sluppet økolitteratur som kritiserer menneskets ødeleggelse av naturen for egen vinnings skyld: Gert Nygaardshaugs roman Mengele Zoo ble en salgssuksess. Den handler om lille Mino som bor i Amazonas-jungelen, helt i pakt med naturen. Han opplever at familien blir drept av militæret fordi amerikanerne vil bruke skogen til å utvinne olje. Hendelsen gjør Mino til en hevngjerrig miljøaktivist.

"Han hadde forstått at det neppe kom til å bli flere store kriger i verden. Men en annen krig sto for tur: Den systematiske terroren mot dem som hadde makt til å ødelegge, forpeste og undertrykke, som aldri hadde forstått maurens viktige vandringer, bladenes milde kommunikasjon, dyrenes suverene sanser og helhetens frodige nødvendighet. Han hadde lært at det fantes sammenhenger, kjeder som var lenket og smidd i en tålmodig prosess gjennom millioner av år. Han hadde lært at disse lenkene brutalt ble revet over i et blindt jag etter verdier uten mening og perspektiv." (Nygaardshaug, 1989, s. 288–289)

I dag blir det undervist i økokritikk på universitet, og det gis ut mengder av økolitteratur: Romaner, barnebøker, dikt, noveller og selvfølgelig sakprosa. Forfattere skriver dystopier om hvordan framtida kan se ut om vi ikke forandrer leveviset vårt.

Forfatterne lager historier om personer som trekker seg tilbake til naturen. Et kjent eksempel er karakteren Doppler, skapt av Erlend Loe, som får nok av samfunnets forventninger. Han blir bestevenn med en elg og flytter ut i skogen. Andre karakterer går til kamp mot dem som ødelegger naturen. I den dystopiske ungdomsromanen Bouvetøya 2052 skriver Lars Mæhle om Roland som er med i organisasjonen Klimavokterne. Han gjør opprør mot de diktatoriske styresmaktene for å redde klimaet.

Felles for forfatterne som skriver økolitteratur, er at de ønsker å delta i debatten med den stemmen de har: fiksjonens. For hvis Henrik Ibsen bidro til å endre kvinnerollen med historien om Nora som drar fra mannen sin i dramaet Et dukkehjem, kan kanskje økokritiske romaner gjøre det samme for miljøkampen?

Bjørkdahl, K, Endreson T.K. og Syse, K.L. (2017). "Kli-fi på villspor/Klimakrisen i norsk samtidslitteratur. Hentet fra https://forfatternesklimaaksjon.no/2017/12/22/kli-fi-pa-villspor-klimakrisen-i-norsk-samtidslitteratur/.

Cicero (2018). Klimaundersøkelsen 2018. Hentet fra https://cicero.oslo.no/no/act-prosjektet/klimaundersokelsen-2018

Furuseth, S. (2019). Håpets betydning i norsk klimalitteratur. Hentet fra https://forfatternesklimaaksjon.no/2019/08/12/sissel-furuseth-hapets-betydning-i-norsk-klimafiksjon/.

Jacobsen, R. (1954). "Landskap med gravemaskiner" fra Hemmelig liv. Gyldendal. Oslo.

Klungland I.T. (10.11.2017). Kan litteraturen påvirke (klima)politikken. Hentet fra https://barnebokinstituttet.no/aktuelt/kan-litteraturen-pavirke-klimapolitikken/

Nygårdshaug, G. (2014a [1989]). Mengele Zoo. Oslo: Juritzen forlag.