Chanel
Vi satt i hver vår retro skinnstol foran en liten smijernsovn som sto midt i rommet. Ina hadde prøvd å plante ideer i hodet mitt. Ideer om selvstendighet og økonomisk uavhengighet. Jeg nikket og sa jeg var enig i alt hun sa, mens jeg knep hendene rundt vesken jeg fortsatt hadde i fanget. Jeg visste hva det betydde. Å bli uavhengig og sånt. Strong and independent woman. Jeg kunne ikke lenger lene meg på sikkerheten om at noen andre skulle hjelpe meg hver gang jeg gikk på trynet. Mamma var der om jeg skulle trenge det. Alltid. Med en håndfull penger. Jeg gikk ofte på trynet. Jeg og penger hadde alltid hatt et ekstremt godt forhold, men kanskje ikke det sunneste. Jeg kunne ha masse penger det ene sekundet og tenke at jeg hadde stålkontroll på økonomien, for så å oppdage at kontoen var tom etter en kveld på byen. Jeg skjønte det ikke.
Foran smijernsovnen var samtalen ekte. Som om ilden gjorde stemningen seriøs og dramatisk. Flammene blafret og knitret da de danset bak det lille vinduet i ovnen. Små, sprakende lyder fra den intense varmen. Øynene mine ble varme. Ina var engasjert, som alltid. Ved siden av henne satt kjæresten, Sondre. Han så på Ina. Jeg så også på henne. Lurte på om han også kunne se flammenes gjenskinn i øynene hennes. Hun talte en god sak. Jeg burde også klare meg på egen hånd, sånn som hun gjorde. Det var ikke vanlig å være avhengig av foreldrene sine når man snart skulle fylle tjuefem. Dessuten var Ina to år yngre enn meg. Hun var helt alene. Ingen som ga henne en håndfull med penger. Ingen hun kunne ringe. Ingen som følte ansvar for henne. Ingen voksne i alle fall. Men det var en annen historie.
Den brennende varmen kom nærmere. Varmet ørene mine. Fikk meg til å føle en slags hast. Som om tida skulle renne ut snart. Bølger av varme fløt over ansiktene våre. Drinkene varmet ansiktet mitt fra innsiden. Jeg følte meg nesten litt brent. Jeg seig lenger ned i stolen mens Ina snakket. Det hørtes så enkelt ut når det kom fra henne. Bare gjør det, slutt å be om penger. Bare gjør det. Du klarer det, sa hun. Hun skulle hjelpe meg. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si tilbake. Sondre brøt inn og forsvarte meg. Han skjønte at det ikke var lett. Han hadde ikke klart det selv, sa han. Han fikk også fortsatt hjelp fra sine foreldre. Han bodde i kollektiv på Majorstua og fikk penger til husleien.
Hvor skulle alle pengene mine komme fra? Det var lettere å ta imot penger fra foreldrene mine enn å slutte å shoppe og kjøpe kaffe på kafé hver dag. Jeg følte meg liten sammenlignet med Ina. Jeg så ned i fanget mitt. Jeg vred om den lille låsen inni CC-symbolet på vesken og åpnet den. Jeg visste ikke hva jeg skulle, men noen ganger kunne jeg føle meg litt viktig ved bare å åpne den, se etter noe inni den, for så å lukke den og vri tilbake låsen inni CC-symbolet. Den var så blank og glatt. Jeg trengte noe å fikle med mens jeg tenkte på hva jeg skulle svare Ina. For tre år siden fikk jeg vesken av mamma. Jeg hadde den med meg nesten overalt. Ikke når jeg var på skolen eller på trening, men alltid ellers. Før jeg fikk den, hadde jeg ønsket meg den i flere år. Helt siden ungdomsskolen.
Tre dager i uka den høsten hadde jeg gått på Sonans. Jeg trengte å ta opp noen fag fra videregående for å komme inn på høyskolen. Jeg var sent ute der også, med utdanningen. Jeg kom til å være over tretti år før jeg var ferdig utdannet lærer. Jeg kom sikkert til å runde tretti før jeg ble økonomisk uavhengig også. Samtidig kunne jeg ikke helt skjønne hva det betydde. Å være økonomisk uavhengig. Det kom sikkert an på hvem jeg spurte, tenkte jeg.
Ofte kunne jeg tenke meg selv ned. Så langt at jeg ikke visste om jeg i det hele tatt skulle gidde å prøve å få til livet. Jeg visste ikke om jeg orket å feile mer. Jeg hadde tenkt at jeg ville dø, ikke hver dag, men noen ganger. Andre ganger ønsket jeg at andre folk skulle dø. Men så kom det alltid en ny dag med andre tanker. Det året hadde jeg også fått kjøpe meg min første leilighet. Da kunne jeg ikke lenger ta livet av meg selv. Jeg måtte i så fall finne ut hvem som skulle overta leiligheten først. Det ville sikkert blitt pappa, siden han sto som kausjonist. Han hadde hjulpet meg med å få lån siden jeg ikke hadde fast inntekt eller utdannelse. En gammelrosa ettroms på St. Hanshaugen. Jeg elsket å bo der. Lånekassen hadde ikke villet gi meg støtte til studiene. Det var noe med forsinkelse og sykdom eller noe. Jeg visste at fem år med dårlig dømmekraft etter videregående ville lage et helvete for meg en gang. Jeg innså at jeg ville gått personlig konkurs om jeg ikke hadde hatt mamma og pappa. Samtidig klamret jeg hendene rundt en veske til 50 000 kroner.
Jeg hadde ringt til sentralbordet i Lånekassen og grått. Først var jeg trist og ydmyk. Så ble jeg ufin. Sa ting som: «Er du dum, eller?» og «Du er så jævla tragisk i trynet». Det førte verken til noe positivt eller negativt. Jeg fikk fortsatt ikke støtte. Jeg hadde ennå ikke fått meg jobb heller, men var på leting. Det var ikke så lett, da jeg var ganske kresen og fast bestemt på at det eneste stedet jeg ville jobbe var Kaffebrenneriet. Da regningen på skolepengene fra Sonans kom i posten, ringte jeg banken og tømte BSU-kontoen min som om det var en rosa sparegris jeg kunne kaste i gulvet. Alt jeg hadde spart opp, gikk til skolepenger, skolebøker og eksamen. Jeg måtte også be mamma om et lite lån til nye møbler i leiligheten.
Flammene inni smijernsovnen begynte å dø ut. Sondre lente seg mot ovnsdøren og kastet inn en av vedkubbene som lå i kurven ved siden av. Jeg følte at jeg begynte å bli syk. Jeg var øm i kroppen og varm overalt. Stemmen til Ina forsvant ut av hodet mitt og inn igjen, og så ut, og så inn. Jeg hørte bare stykkevis hva hun sa. Det var vanskelig å kjenne om jeg begynte å bli syk eller bare full. Du må selge den, sa Ina og pekte i fanget mitt. Jeg stirret på henne som om hun nettopp hadde fortalt en dårlig Hitler-vits. Det var ikke aktuelt. At hun i det hele tatt trodde at jeg var i stand til å gi slipp på det kjæreste jeg eide. Armene mine la seg rundt den svarte vesken av kalveskinn og klemte, som om det var en liten pute. Men jeg vil ikke, tenkte jeg.
Jeg så den i et butikkvindu da jeg og mamma var på ferie i Frankrike. Den var så flott og elegant, i svart kalveskinn. Jeg prøvde å overbevise mamma om at vi skulle gå inn og hilse på den, bare hilse på, lovet jeg. Hun smilte og sa det var greit. Jeg tror hun innerst inne ville titte på den selv. En av ekspeditørene tok på seg hvite hansker og hentet den frem til oss. Han brettet ut et tøystykke av hvit silke på disken før han la vesken forsiktig ned. Da fingrene mine rørte ved det ruglete og blanke kalveskinnet, visste jeg det. Vi var ment for hverandre. Det kriblet i fingertuppene og nedover i magen. Jeg fikk tårer i øynene da jeg så på den. Jeg hadde hørt om den før, til og med sett vesker som lignet på den. Men denne her var bare perfekt. Mamma dro meg i armen og ba meg komme. Hun ville gå på restaurant, få i seg noe vin og se på gatelivet. Beina mine ville ikke gå, ikke uten vesken. Jeg ble sår ned i knærne da jeg dro hånden en siste gang over lenken. Jeg takket ekspeditøren for hjelpen og fulgte etter mamma ut døren. Vi stoppet på en kafé litt bort i gaten der alle stolene var rettet mot gågaten, slik at man kunne sitte og se på alle som spaserte forbi. Vi drakk vin. Det tok noen timer. Jeg vinket etter servitøren og ba om to glass chablis til. En liten, europeisk dame med stort brunt hår spankulerte forbi på høye hæler, med en lik veske hengende i armen. Jeg så på mamma. Hun smilte tilbake. Skal vi gå og kjøpe den, da? sa mamma og tømte glasset. Jeg har verdens beste mamma, tenkte jeg.
I butikken ble vi møtt av en annen ekspeditør. Han tok på seg de hvite hanskene, plasserte det hvite tøystykket på disken og la frem vesken. En smal mann med mørkt hår, høye kinnbein og dress. Han sto bak den majestetiske, sølvfargede disken. Jeg så spørrende på mamma. Hun så på ekspeditøren, nikket og sa: Vi tar den. Han pakket den inn i en nydelig, svart eske med hvitt silkebånd og hvit silkerose. Esken lå i en svart, stor og solid pose. På siden av posen sto det med store, hvite bokstaver: CHANEL
Ina var der med meg da jeg la den ut for salg på nettet. Jeg følte meg modigere rundt Ina. Jeg priset den urimelig høyt, 40 000 kroner, i håp om at ingen ville ha den, slik at jeg kunne blitt nødt til å beholde den. Etter noen dager måtte jeg senke prisen. Jeg satte den ned til 37 000 kroner. Dette var vesken som fikk blikk når vi var ute på byen. Det var vesken som andre jenter kom bort til meg på gaten for. Det var vesken jenter ville holde i. Ta på. Eie. Det hadde skjedd flere ganger at venninnene mine hadde lagt merke til andre jentegjenger som sto på avstand og blikket vesken mens de hvisket sammen. Det fikk oss til å føle oss som kjendiser, selv om det bare var vesken de snakket om. Men det hendte også at de snakket om hvorvidt den var ekte. Eller så kunne de diskutere hvorvidt jeg var en jente som fortjente å eie en slik veske. De var sjelden diskré. Jeg kunne høre hva de sa. Etter noen flere dager uten interesse satte jeg prisen ned igjen, til 35 000 kroner. Det kom mange meldinger. Med spørsmål om det gikk an å få utsatt betaling eller om det var mulig å del-betale. Nesten alle spurte om den var ekte. Det valgte jeg å ikke svare på. De burde vite bedre enn å tro at jeg selger en falsk veske, tenkte jeg. Etter et par uker fikk jeg melding fra Marie:
Hei! Jeg legger inn et bud på 30 000 kr. Kan komme og hente den i morgen om det passer for deg.
Hun sendte også en melding der hun fortalte at hun hadde spart lenge og var bestemt på å kjøpe den vesken hun alltid hadde ønsket seg. Jeg sjekket profilen hennes på Facebook for å finne ut om hun var en verdig eier. Bildet viste en klar og filtret jente med gyllen hud, langt solkysset hår, kort pelsjakke, venninner med løsvipper og drinker som blir hevet opp mot taket. Selv om jentene på bildet var av typen som kunne få meg til å ville forlate en fest til fordel for McDonald’s, var det noe i øynene hennes som snakket til meg. Jeg visste at vi aldri kunne bli venner. Men øynene hennes vitnet om godhet. Jeg så en ny verge til vesken min. Kanskje hun kunne gi den det livet den fortjente. Et liv med løsvipper og drinker hevet mot taket. Jeg svarte på meldingen hennes og sa hun skulle få kjøpe den. Det tok bare noen sekunder før hun svarte. Hun sa hun ville komme med en gang. Jeg lå i sengen. Jeg hadde allerede pusset tenner og tatt på meg en lite flatterende joggebukse og hullete hettegenser, helt klar for Netflix. Allikevel sa jeg det var greit.
Jeg trippet rundt i leiligheten. Nervøs og angrende. Det var noe hellig over det som skulle skje. Mamma visste ingenting. Jeg trengte ikke å involvere alle rundt meg i alt jeg gjorde til enhver tid. Det var det Ina hadde lært meg. Det var en del av den nye meg, selvstendig og sånt. Jeg var ikke den samme jenta som kjøpte vesken i Frankrike den gangen. Nå ville jeg ha piercing i nesa og gå med Dr. Martens, men på en feminin måte. Jeg hadde vokst fra vesken. Det var vondt å innrømme for meg selv, jeg var fortsatt glad i den. Vesken var den viktigste tingen i livet mitt. Når jeg ikke lenger trodde på meg selv, slengte jeg den over nakken og fikk oppmerksomhet jeg ikke fortjente, fra folk jeg ikke kjente. Pengene for vesken ville løse alle problemene mine, i alle fall for en liten stund. Jeg så bort på den, der den sto på kommoden. Den nye eieren kom til å være her snart. Jeg fikk kalde føtter. Jeg tenkte jeg kunne spørre henne om jeg kanskje kunne komme og treffe den en gang. Sjekke at alt gikk bra. Men hun ville vel tro jeg var gal.
Marie ringte på og jeg trykket på døråpneren. Det tok litt tid, men jeg hørte til slutt at hun dro opp døren nede i første etasje. Jeg sto med hodet ut av døren i fjerde. Hele veien opp fulgte jeg lyden av skoene med hæler som klakket mot trinnene. Da hun sto i toppen av trappen, slo det meg at jeg sto og stirret ned mot føttene hennes, som om det var dem jeg skulle snakke med. Jeg ristet hodet diskré og fjernet tankene om sko og trappelyder ut av det. Jeg så henne i øynene og smilte. Jeg ba henne komme inn. Hun fikk øye på vesken umiddelbart og gikk mot den, fortsatt med skoene på. Hun var penere nå enn på bildene. Det var som om hun hadde tatt med seg Snapchat-filteret og bar det rundt med seg, foran ansiktet. Hun var perfekt. Først spurte hun meg om masse. Hun ville vite hvor den var fra og sånt. Jeg registrerte ikke alt hun lurte på, og svarene hun fikk var korte. Jeg var nervøs og trist. Hun var høy og tynn. Hun så ut som om hun kunne vært med i Top Model Norge. Hun var nydelig. Jeg kunne se at hun var det på ordentlig, selv under all sminken. Allikevel merket jeg en slags usikkerhet i ansiktet hennes. En usikkerhet som om hun ikke visste helt hvem hun selv var ennå. Hun var tjue. Hun hadde venner, det hadde jeg sett på bildene på Facebook. Utenpå var hun fullkommen. Men i øynene søkte hun etter noe. Hva om jeg hadde et svakt øyeblikk nå, og de klare tankene ville komme tilbake med dagslyset i morgen tidlig. Da ville det være for sent. Tårene presset bak øynene mine mens jeg fulgte med på henne som svingte seg rundt i det store, runde speilet i leiligheten min. Hun smilte. Jeg smilte ikke tilbake. Det ble vanskelig å puste. Før hun gikk, spurte hun hva kontonummeret mitt var. Jeg sto ved siden av henne og fulgte med på at hun tastet det inn i nettbanken. Dagen etter var pengene på konto. Det var fredag. Jeg tok på meg den lange, røde ullkåpen og snørte på meg de svarte Dr. Martens-støvlene. Ute var det snø på bakken.
Kilde
Lindblad, N. (2019). Hadde jeg vinger. Oslo: Cappelen Damm forlag.