Hopp til innhold

Litterære tekster

Kristin Lavransdatter

I disse utdragene fra den første boka i trilogien om Kristin Lavransdatter, Kransen, følger vi den heftige forelskelsen mellom Kristin og Erlend.

LK20

Utdrag 1: Kristin skjuler tvilen sin for Erlend:

"Har du tenkt", spurte Erlend, "hvordan dette videre skal gå?" "Det må du råde med, Erlend", svarte Kristin. "Din far", spurte han om en stund, "de sier ute i Gerdarud han er en mild og rettferdig mann. Tror du han vil være meget uvillig til å gjøre om den avtalen han har satt med Andres Darre?" "Far har sagt så ofte han ville aldri tvinge oss døtrene sine", sa Kristin. "Det er mest det at jordene våre ligger så passende til sammen. Men far vil nok ikke jeg skal miste all glede i verden for den sakens skyld." Der rørte sig i henne en anelse om at så lett blev det kan hende ikke — men hun kuet den ned.

(s. 165)

Utdrag 2: Kristin får sjokkerende nyheter om Erlends bakgrunn:

Kristin gikk fremover mot den annen — hvit i ansiktet.

"Visste du ikke det," sa Ingebjørg. "At han lokket en kone fra mannen hennes et sted nord i Hålogaland — og han holdt henne i gården sin tross kongens bud og erkebispens bann — de har to barn sammen og — han måtte rømme til Sverige, og han har bøtt så meget av godset sitt at herr Munan sier han blir en fattig mann til slutt hvis han ikke bedrer seg snart —" "Jo, du kan vite jeg vet det", sa Kristin med stivt ansikt. "Men den saken er jo endt nå —" "Ja, det var det herr Munan sa, at det har vært endt mellom dem så mange ganger før", sa Ingebjørg tankefull. "Men deg kan det da ikke gjøre noe —

(s. 166)

Utdrag 3: Kristin dras mellom kjærligheten, foreldrene og troen:

Noen ganger tenkte hun på foreldrene og søstrene — lengtet etter dem, men som det skulle være noe hun hadde mistet for alltid. Og noen ganger i kirken og ellers også kunne hun føle en heftig lengsel etter å være med i dette, menneskenes samfunn med Gud. Det hadde vært en del av hennes liv alltid; nå stod hun utenfor med sin uskriftede synd. Hun sa til seg selv at denne skilsmisse fra hjemmet og ætten og kristendommen var jo bare for en tid. Men Erlend måtte leie henne tilbake til det ved sin hånd. Når hennes far hadde samtykket i hennes og Erlends kjærlighet, kunne hun gå til ham som før; når hun og Erlend var gift, kunne de skrifte og bøte for sin forseelse

(s. 185)

Utdrag 4: Kristin søker syndsforlatelse hos broder Edvin:

"Ja, nå smiler du, du Kristin. Men skjønner du ikke det er ille med deg nå, for nå liker du bedre å høre slikt om andre menneskers skrøpelighet enn om gode menneskers vandel, som kunne tjene deg til etterfølgelse?"

"Det er ikke lett å råde deg", sa han, da hun skulle gå. "For skulle du gjøre det som er rettest, da ble du til sorg for dine foreldre og skam for hele slekten din. Men du får se til å bli løst fra ditt ord til Simon Andressøn — og så får du vente tålmodig på den lykke som Gud vil sende frem, gjøre bod i ditt hjerte så godt du evner det — og la ikke denne Erlend friste dig til å synde mer, men be ham kjærlig at han søker forlik med dine frender og med Gud —." "Løse deg av synden kan jeg ikke", sa broder Edvin, da de skiltes. "Men be for deg skal jeg av all min evne —" Så la han sine gamle tynne hender på hennes isse og bad velsignelsens og fredens bønn over henne til avskjed.

(s. 195)

Utdrag 5: Kristin reflekterer over valget hun må ta:

Hun tenkte på sine foreldre og lovet seg selv hun skulde gjengjelde dem all deres kjærlighet, når de først hadde kommet over den sorg hun kom til å gjøre dem ved å bryte med Dyfrinsfolket. Og hun tenkte nesten mest på hans ord om at hun ikke måtte søke sin trøst i å se andres feil; hun følte hun ble ydmyk og snill, og så da snart hvor lett det falt henne å vinne folks vennskap. Da tenkte hun straks trøstet, at det var dog ikke så vanskelig å komme tilrette med folk — og så syntes hun at det kunne vel ikke bli så vanskelig for henne og Erlend heller. Inntil den dag da hun gav Erlend sitt ord, hadde hun alltid strevet flittig for å gjøre alt som var rett og godt — men hun hadde gjort allting på andres ord.

Nå følte hun selv at hun var vokset fra ungjente til kvinne. Det betydde mere enn de hete, hemmelige kjærtegn hun hadde tatt imot og gitt, det var ikke bare at hun hadde gått fra sin fars råd og inn under Erlends vilje. Broder Edvin hadde lagt på henne den byrde at nå måtte hun selv svare for sitt liv, ja for Erlends med.

(s. 196)

Utdrag 5: Kristin blir hentet av sin far, som vet hun har brutt med Simon:

"Nei", svarte Lavrans. "Jeg har hatt nok for en stund med det jeg måtte høre av din farbror — for at jeg ikke bruker makt mot deg", forklarte han, da hun så på ham.

"Ja, jeg ville tvunget deg til å holde ditt ord", sa han litt etter, "hadde det ikke vært fordi Simon sa han ville ikke ha en uvillig hustru".

"Jeg har aldri gitt Simon mitt ord", sa Kristin fort. "Du har sagt alltid før, at du ville aldri tvinge meg i ekteskap —"

"Ikke ville vel det være tvang om jeg krevde du skulle stå ved en avtale som har vært synlig for alle mennesker hele tiden", svarte Lavrans.

"I to vintrer har dere hett festensfolk, og du har ikke snakket imot eller vist uvilje ved det, før nå bryllupsdagen var fastsatt. Vil du skyve deg inn under det at saken ble utsatt i fjor, så du ikke har gitt Simon din tro i hende, da kaller jeg ikke det ærlig ferd".

Kristin stod og så ned i varmen. "Jeg vet ikke hva som ser verst ut", ble faren ved, "enten det skal hete at du har kastet Simon fra deg eller du er blitt vraket. Herr Andres sendte meg bud —" Lavrans ble rød da han sa det", — han var harm på gutten og bad meg kreve slik bot som jeg ville finne rimelig. Jeg måtte si som sant var — jeg vet ikke om det annet hadde vært bedre — at skulle her bøtes, så var vi nærmest til det. Skam for oss er begge deler."

"Jeg kan ikke skjønne det er så stor skam", sa Kristin sakte. "Siden Simon og jeg er enige."

"Enige", tok Lavrans opp. "Han la ikke skjul på at han var uglad, men han sa, etter dere hadde talt sammen, trodde han ikke det kunne komme annet enn ulykke av det, om han krevde du skulle holde avtalen. — Men nå får du si meg hvordan dette er kommet over deg."

"Har Simon intet sagt om det?" spurte Kristin.

"Han syntes å mene", sa faren, "at du har lagt din elsk til en annen. — Du får nå si meg hvordan dette er, Kristin."

Kristin tenkte seg litt om. "Gud vet", sa hun sakte, "at jeg ser vel Simon kunde være god nok til meg og mere enn det. Men det er sant at jeg ble kjent med en annen mann, og da skjønte jeg, jeg får aldri en glad stund mere i livet, skulle jeg leve det med Simon — ikke om han rådde over alt det gull som er i England — jeg ville heller ha den annen om han ikke eide mere enn en eneste ku —"

"Du venter vel ikke jeg skal gi deg til en tjenestekar", sa faren.

"Han er min like og mere enn det", svarte Kristin. "Jeg sa bare — han har nok både av gods og jord, men jeg ville heller sove med ham på bare strå enn med noen annen mann i silkeseng —"

Faren tidde litt. "En ting, Kristin, er at jeg vil ikke tvinge deg til å ta en mann som du har imot — enda det må Gud og Hellig Olav vite hva du kan ha imot den mannen jeg hadde lovet deg til. Men en annen ting er det om han er slik, han du har satt hugen din til, at jeg kan gifte deg med ham. Ung er du og lite forstandig — og kaste sine øyne på en mø som er lovet bort, det pleier ikke en rettvis mann å gjøre."

"Det rår et menneske ikke selv for", sa Kristin heftig.

"Å jo, vel. Men så meget må du vel skjønne, at jeg vil ikke krenke Dyfrinsfolket slik at jeg fester deg bort straks du har snudd ryggen til Simon — og minst til en mann som kunde synes mere anselig eller være rikere. — Du får si hvem denne mannen er", sa han om litt.

Kristin klemte hendene i hverandre og pustet tungt. Så sa hun meget langsomt: "Jeg kan ikke det, far. Det er slik, at får jeg ikke denne mannen, da kan du føre meg til klosteret og aldri mere derfra — jeg tror ikke jeg lever lenge da. Men det ville ikke sømme seg å nevne hans navn, før jeg vet om han har så god vilje til meg som jeg har til ham. Du — du får ikke true meg til å si hvem han er før — før det viser sig, om — om han akter å beile hos deg med frendene sine."

Lavrans tidde lenge. Han kunne ikke annet enn like at datteren tok det slik; så sa han tilslutt: "La det være slik da. Det er rimelig at du helst vil tie med navnet hans, når du ikke vet mere om hva han akter å gjøre." "Du får gå i seng nå, Kristin", sa han litt etter. Han kom bort og kysset henne: "Du har voldt mange sorg og harme med dette påfunn, datter min — men det vet du, at ditt vel ligger mig mest på hjertet — Gud hjelpe meg, det ble nok slik hva du så gjorde — han og hans milde moder vil vel hjelpe oss så dette kan vendes til det beste. — Gå nå og se til du sover godt."

Etter han hadde lagt seg, syntes Lavrans han hørte en liten lyd av gråt fra den annen veggen, hvor datteren lå. Men han lot som han sov. Han hadde ikke hjerte til å nevne for henne at han fryktet, nå ville også den gamle snakken om henne og Arne og Bentein bli gravd opp igjen, men det lå tungt på hans sinn at det var ikke stort han kunne gjøre for å hindre at barnets gode ry ble flekket til bak hans rygg. Og det verste var at han syntes hun hadde meget voldt det selv med sin tankeløshet.

(s. 235— 237)

Kilde

Undset, S. (1920). Kransen. Oslo: Aschehoug.

Teksten er språklig modernisert av NDLA. Originalutgava av romanen er publisert på NB.no

Sist oppdatert 06.12.2021
Skrevet av Sigrid Undset

Læringsressurser

Skam og ære