Petter Northug og Gunnlaug Ormstunge

Revansjen – den man må ha når man er blitt slått av en svenske på åpningsdistansen under ski-VM på hjemmebane. Revansjen – det man må ha når man som ungt stjerneskudd ikke blir blir tatt ut til OL etter å ha lekt med den etablerte, norske langrennseliten.

Dette er dagen som skal endre hele langrennssporten. Måten man går på, måten man tenker på, og måten man vinner på. Den moderne langrennssporten personifiseres gjennom en 20-åring fra Mosvika i Trøndelag. Dette er også dagen som skal skape en revansjelyst som skal vare i ei årrekke framover – da OL-uttaket kommer uten Northug sitt navn på lista.

Men det største for Petter Northug er den avsluttende femmila. Distansen han aldri har vunnet. Distansen som definerer en virkelig langrennsløper. (10:44)

De tre VM-gulla til tross – det høyeste fjellet står igjen. Det han ønska å bestige fire år før. Et OL-gull er det største en langrennsløper kan vinne. Det som virkelig definerer et ettermæle. I Vancouver i 2010 får Northug endelig muligheten. Men skjebnen smiler ironisk – og sender en svenske til å ødelegge sjansene på 30-kilometeren alle tror Northug skal vinne.

Revansjen – den Petter Northug stadig søker. Petter Northug fra Mosvika. Nå, også olympisk mester (...) Gullet er det eneste som deles ut på avslutningsseremonien i Vancouver. Hele verden får hylle en norsk gigant.

Det aller største for en langrennsløper er gull i OL eller VM på hjemmebane. Petter Northug har tatt sølv på åpningsdistansen. Petter Northug er ikke en mann som er skapt for andreplasser.

Den svenske kommentatoren kommenterer Northugs målgang der han gjør narr av konkurrentene sine: "Han er en varg som er ute med sine får, men han har også ei annen side. Her er han en gris som gjør narr av konkurrentene. Det er ikke pent."

Etter fyllekjøringa: Northug dømmes til 50 dagers soning med fotlenke og 185 000 kr i bot. Et fall så dypt at ingen kunne forvente det. En vei tilbake så lang at ingen helt vet om han klarer den.

Det er noe overmenneskelig over Northugs prestasjoner i Falun. Eller kanskje mest av alt ekstremt menneskelig – urmennesket som henter fram det aller siste av krefter for å overvinne de siste av demoner.

Avslutninga av femmila, der Northug lenge har vært langt bak og avskrevet, er en styrkedemonstrasjon uten sidestykke (...) Petter Northugs fire VM-gull i Falun er hans trettende totalt – klart flest av mannlige langrennsløpere gjennom historien. Det er den endelige revansje på svenskenes egen hjemmebane, etter å ha bevist en gang for alle hvilken unik storhet han besitter.

Petter Northug endra en hel sport, der det ikke lenger er den sterkeste som vinner, men den som er smartest – og der den smarteste også vet hvordan det er å være ei stjerne.

Presentasjon av Gunnlaug:

Om Gunnlaug er det sagt, at han ble tidlig voksen og stor og sterk; han hadde vakkert, lysebrunt hår, sorte øine og et godt ansikt, men nesen kunne vært penere. Han var midjesmal og bredskuldret og meget velbygget. Av lynne var han arrogant og ærekjær, stri og hard støtt og en god skald, glad i å gjøre nidviser.

Gunnlaug ber om Helga:

Unge Gunnlaug er blitt forelsket i vakre Helga. Skikken er at han må be hennes far, Torstein, om å få gifte seg med henne. Torstein er imidlertid skeptisk til om Gunnlaug har de egenskapene som skal til for å få lov til å gifte seg med Helga:

«Gunnlaug, min frende, sier at han har bedt deg om Helga, din datter. Og jeg vil nå vite, hvilken utgang den saken skal få. Du kjenner ætten hans og hva vi eier. Og vi skal ikke spare på gård til ham eller på godord, om det kan hjelpe på saken». Torstein svarte: «Jeg har det å si på Gunnlaug, at jeg synes han er vinglete; var han deg lik i lynne, da skulle jeg ikke holde igjen». «Dette vil slite vennskapet vårt», sa Illuge, «om du ikke holder oss gode nok». Da sa Torstein: «For dine ord og vårt vennskaps skyld skal Helga være lovet til Gunnlaug, men ikke festet til ham, og bie i tre år. Men Gunnlaug skal fare utenlands og lære seg gjeve menns skikker. Men jeg skal være løst fra avtalen, om han ikke kommer til den tid eller jeg misliker lynnet hans». Dermed skiltes de. Illuge red hjem, og Gunnlaug red tilskips. Og da de fikk bør, stakk de tilhavs og tok land i Nordnorge og seilte inn gjennem Trondheim til Nidaros, og lå i havn der og losset.

Gunnlaug fornærmer en nordmann:

Gunnlaug drar fra Island og besøker en norsk jarl. Her viser han hvorfor han blir kalt "Ormstunge":

Gunnlaug (...) hadde en svull på vristen, som det rant blod og verk av, når han gikk. Slik gikk han frem for jarlen(...) Jarlen spurte så Gunnlaug hvem han var, og han sa hva han het og hva ætt han var av. Jarlen sa: «Skule Torsteinssønn, hva slags mann er denne på Island?» «Herre», sa han, «ta vel imot ham, han er sønn av en av de beste menn på Island, Illuge svarte på Gilsbakke, og min fosterbror». «Hva feiler det foten din, islending?» sa Jarlen. «Det er en svull, herre», sa han. «Men du halter ikke, likevel?» «Ikke skal en gå haltende, så lenge begge føtter er jevnlange», svarte Gunnlaug. En hirdmann som het Tore, sa da til jarlen: «Han er stor i munnen, denne islendingen, det var vel om vi prøvet ham litt». Gunnlaug så på ham og sa:

I hirden går én,
som er bare til mén.
Tro ham vârt,
han er ond og svart.

Da tok Tore etter øksen. «Hold fred!» sa jarlen; «slikt skal en aldri ense. Men hvor gammel er du, islending?» Gunnlaug svarte: «Jeg er atten år». «Da spår jeg, at du ikke blir atten til», sa jarlen. Gunnlaug sa nokså lavt: «Si ikke ondt over meg; si heller noe godt over deg selv». Jarlen spurte: «Hva sa du nå, islending?» Gunnlaug svarte: «Jeg sa, som jeg syntes: at det ikke høver at du sier ondt over meg, men at du ber om noe du selv trenger til». «Hva er det?» sier jarlen. «At du ikke må få slik dødsdag som din far, Håkon jarl», sa Gunnlaug. Jarlen ble rød som blod og ba dem ta denne galmannen og det fort.

Gunnlaug får en fiende:

På besøk hos en konge i Sverige får Gunnlaug en fiende: Ravn. Årsaken er at Gunnlaug fornærmer Ravn foran kongen. Ravn blir rasende og lover hevn:

Da Ravn var reiseklar, sa han til Gunnlaug: «nå skal det være slutt med vennskapet oss imellom, fordi du ville sette meg ned hos den som makten hadde. En gang skal jeg svivyrde deg like så meget som du prøvde å skjemme meg her». «Jeg er ikke redd for trusselen din», sa Gunnlaug, «og det sted finnes ikke der jeg får mindre respekt enn du». Kong Olav gav Ravn gode gaver, da de skiltes, og så fór han bort.

Gunnlaug utfordrer Ravn:

Ravn har tatt sin hevn over Gunnlaug: Han har giftet seg med Helga, noe han vet Gunnlaug kommer til å bli rasende for. Og det stemmer. Etter bryllupet utfordrer han Ravn:

Da Gunnlaug gikk ut, var det kommet hester som stod salet og bundet ute på tunet; det var mange vakre dyr iblandt. Gunnlaug kastet seg opp på en hest som stod der, og galopperte over tunet og dit hvor Ravn stod, så han måtte vike unna. «Du trenger ikke vike unna», sa Gunnlaug; «du har ikke noe å være redd for denne gangen. Men du vet, hva du har gjort deg fortjent til».

Holmgang mot Ravn:

Så gikk de løs på hverandre, og modig sloss de alle sammen. Grim og Olav gikk begge mot Gunnlaug alene; men det endte med at han drepte dem begge, og selv var han usåret enda. (...) Imens sloss Ravn og Torkel svarte, Gunnlaugs frende. Torkel falt og lot livet der, og til sist falt alle Gunnlaugs og Ravns menn. Så bar det ihop med de to, og de hugg store hugg og gikk hardt på hverandre, og var like ville begge to. Gunnlaug brukte sverdet Adalrådsnaut, og det var et overlag gildt våpen. Gunnlaug traff omsider Ravn med et veldig hugg, som tok foten av ham. Han falt ikke likevel, men trakk seg bort til en trestubbe og støttet seg på den. Da sa Gunnlaug: «nå er du kampufør, og jeg vil ikke slåss med deg lenger, nå du er lemlestet.» Ravn svarte: «Det er så, at jeg er ille medfaren; men enda kunne jeg vel holde ut en stund, fikk jeg litt å drikke.» «Svik meg ikke da», sa Gunnlaug, «om jeg gir deg vann i hjelmen min.» «Jeg skal ikke svike deg», sa Ravn. Gunnlaug gikk da bort til en bekk, og tok vann i hjelmen og gav ham. Han tok imot den med venstre hånd, men med høyre hugg han til Gunnlaug i hodet med sverdet, så han fikk et gapende sår. «nå svek du meg stygt», sa Gunnlaug; «og æreløst fór du frem mot meg som trodde deg.» Ravn svarte: «Det er sant, som du sier; men jeg kunne ikke annet, — jeg unte deg ikke Helga den fagres favntak.» Så sloss de påny hårdt og kvasst, men det endte med at Gunnlaug vant over Ravn, og der lot Ravn livet.