Romantikken
Litteraturhistorien har ofte utviklet seg i en pendelbevegelse mellom ei sterk fornuftstro på den ene sida og fokus på følelser på den andre. Etter en periode der vitenskap, sannhet og fornuft har dominert litteratur og kulturliv, skjer det mot slutten av 1700-tallet et følelsesmessig opprør: fram med følelsene, og tilbake til det opprinnelige og naturlige.
Fra opplysningstid til romantikk
Opplysningstida på 1700-tallet var på mange måter en hyllest til vitenskapen og fornuften. Denne sterke fornuftstroa møtte kritikk mot slutten av 1700-tallet, og romantikken overtok som den dominerende kulturelle strømningen.
Den fransk-sveitsiske filosofen og forfatteren Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) ga i 1750 ut artikkelen "Samtaler om vitenskapene og kunsten". En hovedtanke i artikkelen er at mennesket er godt av natur, men at menneskesinnet er forderva av vitenskap og sivilisasjon. For Rosseau var løsningen "tilbake til naturen". Han ville rette oppmerksomheten mot mennesket og livet i sin opprinnelige og naturlige form.
Romantikken i Norge
I Europa varte romantikken fra slutten av 1700-tallet til om lag 1830. I Norge slo retningen først gjennom for alvor med Henrik Wergeland (1808–1845) og Johan Sebastian Welhaven (1807–1873) på 1830-tallet. Felles for de romantiske dikterne var blant annet at de satte intuisjon, følelser og fantasi høyere enn kunnskap og fornuft, og de satte naturen høyere enn sivilisasjonen.
Både Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven skreiv såkalt sentrallyrikk – lyriske tekster om "de store, evige spørsmål" som livet, døden og kjærligheten. Men ellers var det få likheter i diktningen deres. Mens Welhaven ofte blir omtalt som "erindringens dikter" fordi ettertanke og refleksjon preger dikta hans, er Wergeland "øyeblikkets dikter" ettersom dikta hans virker mer spontane, impulsive og prega av øyeblikkets følelsesrus.
Denne forskjellen gjenspeiler seg også i formen på dikta. Welhaven skreiv stramt komponerte dikt i klassisistisk stil. Hans ideal var at dikt skulle være "nydelige, tydelige og prydelige". Wergelands lyrikk derimot er ofte uten enderim og fast rytme, men full av sterke poetiske bilder.
Nasjonalromantikk
Romantikken utvikla seg mot midten av 1800-tallet til det man kaller nasjonalromantikk. I hele Europa blei kunstnere opptatt av nasjonalitet og spørsmål som: Hva er det som kjennetegner en kultur? Hva er særegent for et land og et folk, og hvilke verdier og idealer har folket felles? Svara på disse spørsmåla søkte de blant annet i folkekulturen og folkelitteraturen, og i tidligere historiske epoker, særlig middelalderen.