Slaget på Stiklestad

Da kong Olav kom østfra og over Kjølen og videre ned av fjellet i vest der en kan se landet senke seg vestover, så han derfra ut over landet. Mye av hæren gikk foran kongen og mye etter ham. Der han rei, var det romt omkring ham. Han var stille og talte ikke med noen. Han rei slik en lang stund om dagen og så seg lite om. Da rei biskopen bort til ham og spurte hva han tenkte på siden han var så stille, for kongen brukte ellers å være glad og pratsom mot sine menn på vegen og gledet alle de som kom nær ham.

Kongen svarte i dyp ettertanke: "Jeg har hatt et underlig syn nå for en stund siden. Jeg så utover Norge da jeg så vestover fra fjellet. Da kom jeg i hug at jeg har vært glad mang en dag her i dette landet, og så fikk jeg et syn: Jeg så utover hele Trondheimen og dernest over hele Norge. Og så lenge som synet holdt seg for øynene mine, så jeg alltid videre, helt til jeg så utover hele verden, både land og sjø. Jeg kjente nøye steder som jeg hadde vært og sett før, og jeg så like tydelig steder som jeg ikke har sett før; noen av dem hadde jeg hørt om, men det var også steder som jeg aldri hadde hørt snakk om før, både bygd og ubygd, så vid som verden er." Biskopen sa at dette synet var hellig og stort og merkelig.

Nå kom Tore hund og gikk fram foran merket med sin flokk og ropte: "Fram, fram, bondemenn!" Så satte de i med hærropet og skjøt både piler og spyd. Nå ropte kongsmennene hærrop, og da ropet sluttet, skreik de til hverandre slik som de før hadde lært og sa: "Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn!"

Da kong Olav gikk fram og ut av skjoldborgen i spissen for fylkingen, og bøndene fikk se ham i ansiktet, ble de redde og rent handfalne. Dette nevner Sigvat:

Fælslig var det for bøndersom blodige sverd førte,å se i den kampgladeOlavs kvasse øyne,trøndske menn ei tordetrosse ørneblikketfra hans øye; farligfant de hersers herre.

Nå ble det en veldig strid. Kongen sjøl gikk hardt fram i nærkamp. Så sier Sigvat:

Blodige sverd fargetskjold og hærfolks henderrøde, den gang hærenmøtte den dyre kongen,og i den jernleikenlot den gjeve høvdingrødbrune sverd finneinntrøndernes skaller.

Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein. Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk inn nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som ga kongen det såret. Disse tre sårene var det kong Olav døde av. Etter hans fall falt også nesten hele den flokken som hadde gått fram sammen med kongen.

Tore Hund gikk dit kongens lik var, og stelte med det, la liket ned og rettet det ut og bredde et klede over, og da han tørket blodet av ansiktet, sa han siden, var kongens ansikt så fagert, og han var rød i kinnene som om han sov, og ansiktet var mye lysere enn det var før mens han levde. Da kom det blod fra kongen på handa til Tore, og det rant opp på handflata der han hadde fått sår, og det såret trengte de ikke å binde om siden, så fort grodde det. Dette vitnet Tore sjøl for alle mennesker da kong Olavs hellighet kom opp.