Skrivestilen i det realistiske problemdramaet

De realistiske dramatikerne ville at scenen som møtte publikum, var noe de skulle kjenne seg igjen i. Dermed måtte den se ut som det typiske borgerlige hjemmet på 1800-tallet. I tillegg måtte skuespillerne oppføre seg som om publikum ikke var til stede. Tidligere kunne skuespillere både bryte ut i sang eller henvende seg direkte til publikum. Dette hører ikke hjemme i det realistiske dramaet, da det bryter med illusjonen om at det som skjer på scenen, er virkelig.

Det er grunnen til at vi ofte kaller det realistiske dramaet for titteskapteater. Et titteskap var et slags skap der du kunne kikke inn på ulike bilder. Det ble ofte brukt på markeder som underholdning, en slags optisk illusjon og tidlig form for kino, som gir inntrykk av at du kikker inn i en annen virkelighet. Svært ofte var tablåene som ble brukt, interiør av flotte stuer.

Slik fikk publikum følelsen av å være den fjerde veggen i den borgerlige stua der dramaet utspiller seg.

Også sceneanvisningene ble brukt for å etterlikne virkeligheten. Ibsen var spesielt kjent for dette. Les for eksempel gjennom sceneanvisninger i starten av første akt til Gjengangere (1881). Her blir et typisk borgerlig hjem gjenskapt med både "havestue", "sybord" og "blomsterværelse".

En rummelig havestue med en dør på den venstre sidevæg og to døre på væggen til højre. I midten af stuen et rundt bord med stole omkring; på bordet ligger bøger, tidsskrifter og aviser. I forgrunden til venstre et vindu, og ved samme en liden sofa med et sybord foran. I baggrunden fortsættes stuen i et åbent noget smalere blomsterværelse, der er lukket udad af glasvægge og store ruder. På blomsterværelsets sidevæg til højre er en dør, som fører ned til haven. Gennem glasvæggen skimtes et dystert fjordlandskab, sløret af en jævn regn.

Her kan du se hvordan Fjernsynsteateret gjenskaper Ibsens sceneanvisninger: Gjengangere på nrk.no

Et annet virkemiddel for å skape gjenkjennelseseffekt var å lage såkalte typer. Det vil si at mange av karakterene i dramaet representerte ulike grupper vi finner ute i samfunnet. Målet for realistene var jo å avsløre det som var galt i samfunnet. Dermed måtte noen av karakterene være bærere av ulike idealer og representanter for denne samfunnsgruppa.

I Gjengangere er for eksempel pastor Manders en typisk representant for presteskapet: Han er konservativ, lite åpen for andres tanker og mener det er viktigere å ha en fin fasade enn å fortelle sannheten.

I løpet av stykket blir imidlertid hykleriet og dobbeltmoralen hans avkledd da hele stykket ender i katastrofe. Årsaken er at Helene Alving, som lenge har prøvd å leve etter pastor Manders' idealer, ikke lenger orker det løgnaktige livet. Han representerer det gamle samfunnet som mener idealer er viktigere enn sannhet, og han må derfor avsløres:

Pastor Manders: Er der ikke en røst i Deres morshjerte, som forbyder Dem at nedbryte Deres søns idealer?
Fru Alving: Ja, men sandheden da?
Pastor Manders: Ja, men idealerne da?
Fru Alving: Å - idealer, idealer! Hvis jeg bare ikke var så fejg, som jeg er!

Om stykket skulle virke realistisk, måtte selvfølgelig skuespillernes replikker også være det. Dermed måtte de ligge nær det språket karakterene kunne ha snakket ute i det virkelige liv. Realistene strebet derfor etter å la replikkene si noe om både karakterenes klasse, bakgrunn og personlighet.

Gjengangere er et drama som viser mangfoldet i karakterenes språk. Pastor Manders snakker pent og konservativt, fru Alving snakker også pent, men er mer spontan i talen, mens Osvald snakker ungdommelig. Aller tydeligst ser vi realismen i replikkene til Snekker Engstrand og Regine. Snekkeren kommer fra arbeiderklassen og banner og snakker med et ellers rått språk. Regine veksler. Hun snakker pent med fru Engstrand, mens hun godt kan snakke stygt med snekkeren. Hun har til og med lært seg noen franske uttrykk i fru Alvings hus:

Regine: Ja, det kan du være viss på vi skal få se. Jeg, som er opvokset hos kammerherreinde Alving –? Jeg, som blir holdt næsten som et barn her –? Skulde jeg flytte hjem til dig? Til et sligt hus? Fy da!
Engstrand: Hvad fan’ er det? Sætter du dig op imod din far, tøs?
Regine (mumler, uden at se på ham): Du har tidtnok sagt, at jeg ikke kom dig ved.
Engstrand: Pyt; hvad vil du bry’ dig om det.
Regine: Har du ikke mangen god gang skældt og kaldt mig for en –? Fi donc!

For å ikke bryte med illusjonen om at det som skjedde på scenen var virkelig, måtte handlinga gå over kort tid. Problemet er at det er begrensa hvor mange konflikter nåtidsplanet kan inneholde før stykket mister troverdigheten sin.

Dermed valgte mange av de realistiske forfatterne å plassere konfliktene som skapte dramatikk i fortida. Denne fortida blir gradvis rulla opp i løpet av dramaet og driver nåtidshandlinga framover.

I Gjengangere går for eksempel nåtidshandlinga bare over ett døgn, men i samtaler mellom karakterene får vi vite om både Kammerherre Alvings alkoholisme og utroskap, årsaken til Osvalds sykdom og sannheten om hvem som er Regines ekte far.

Kilder

Ibsen, Henrik (1881). Gjengangere. Henta fra https://www.ibsen.uio.no/DRVIT_Ge%7CGeht.xhtml