Vi kan styre brukernes opplevelser, eller vi kan velge å overlate noe av kontrollen over fortellingens forløp til mottakerne.
Multilineære framstillinger på web
Presentasjon av en fortelling i et digitalt nettverksmedium (web) består av et nettverk av noder, koblet sammen med lenker. I mange tilfeller er det ikke avsenderen som lenker sammen informasjonen, det kan like gjerne være en annen person som på eget initiativ lenker sin tekst opp til deler av den presentasjonen som en avsender har lagt på nettet.
I motsetning til tradisjonelle medier, der fortellingen er fastlagt, kan en hypertekst romme flere parallelle fortellinger som forgrener seg i et nettverk. Slike fortellinger kalles gjerne multilineære.
Når vi skal lage en multilineær framstilling, må vi tenke gjennom en del problemstillinger:
- Må vi forholde oss annerledes til den virkeligheten vi henter våre historier fra? En dokumentar handler gjerne om å peke på noen fenomener og hendelser i samfunnet, som vi mener er viktige. Hvordan får vi dette fram?
- Hva er konsekvensene av at publikum er «medskapere»? Kan vi ha en offentlig diskusjon dersom alle forholder seg til ulike framstillinger?
- Hvordan kan en fortelle «autentiske» eller «sannferdige» historier dersom en ikke er sikker på at publikum får med seg alle delene?
Struktur i multilineære fortellinger
Det finnes åpenbart ikke noen endelige svar på disse spørsmålene, men vi må likevel ha dem i bakhodet når vi setter sammen produksjoner på web.
Vi kan tenke på den store fortellingen (produksjonen som en helhet), som en sammensetning av mindre fortellinger, der hver del konstrueres slik at den kan leses alene, og likevel gi tilskueren en opplevelse og formidle mening.
Disse kortere fortellingene må vi så forsøke å knytte til en «rød tråd», noe som kan fungere som et strukturerende prinsipp. Dette kan være steder, personer, tidslinjer, definerte tema eller lignende.
Dispositio
Det retoriske begrepet dispositio kan brukes om hvordan vi velger å arrangere de ulike delene av fortellingen. Siden vi ikke har full kontroll over rekkefølgen i en hypertekst, må vi introdusere noen elementer som gir oss kontroll over delene.
Jonas Bendiksens prisbelønte webdokumentar The Places We Live kan være et forbilde i sin enkelhet. Strukturen er uten tvil et resultat av bevisste valg.
Figuren nedenfor illustrerer en modell som ofte brukes, der en setter et utvalg noder i sammenheng og knytter dem særlig tett sammen.
Tenk deg en situasjon der de grønne og røde punktene i figuren representerer enkelte websider, og at brukeren kan navigere mellom de grønne nodene (kjernene) via globale lenker. De er plassert i en form for hovedmeny, og deretter navigerer man innad i sekvensen ved hjelp av interne lenker i presentasjonen, for eksempel knyttet til tekstpekere.
I en mer tradisjonell dramaturgisk modell kan kjernene (de grønne punktene i figuren) knyttes til plottpunktene – de stedene i handlingen hvor fortellingen tar en ny vending.
Frihet eller kontroll?
I tradisjonelle medier, som papirmediene, film og radio, er det et sammenfall mellom fortellingens tid og/eller den romlige utstrekningen (fordeling av elementer på flater). I utgangspunktet kan det derfor virke som om det er en motsetning mellom en kontrollert framstilling, som jo er en forutsetning for å kunne snakke om retorikk og aristotelisk dramaturgi, og hypertekster, hvor nodene er lenket sammen slik at brukeren selv kan velge ulike veier gjennom innholdet.
De aller fleste hyperstrukturer er imidlertid konstruerte, det vil si at en avsender har bestemt hvilke valg som skal presenteres for brukeren. Dermed kan den som lager en hypertekst, velge å lede brukeren i en bestemt retning, gjennom å bevisst legge til rette for bestemte valgmuligheter. Brukeren kan dermed ha en opplevelse av å gjøre en rekke valg, mens det fra avsenderens ståsted er tydelig at valgene uansett leder i en bestemt retning.
The Places We Live benytter Flash som publiseringsløsning. Det innebærer i dette tilfellet at vi bare kan lenke til begynnelsen av presentasjonen, ikke til de enkelte delene. Mange vil oppleve dette som frustrerende, men det gir også avsenderen økt kontroll. Her vet en at alle vil komme inn til presentasjonen via forsiden.
Dersom de enkelte delene hadde vært bygd opp som selvstendige noder, for eksempel i form av websider, ville en kunne lenke inn til presentasjonen av de enkelte stedene og til hver person. Dette har mange fordeler, ikke minst dersom vi ønsker å legge til rette for en videreformidling av innholdet vårt på nett. Samtidig er prisen vi betaler, mindre kontroll med brukernes bevegelser på nettstedet.
