Mellom romantikk og realisme
En viktig forfatter fra denne perioden er Camilla Collett (1813–1895). I hennes roman Amtmandens Døttre (1854–55) blir amtmannens datter Sofie vitne til at søstrene hennes blir giftet bort til menn de ikke elsker. Selv ønsker hun å følge hjertet. Hun forelsker seg i den nyansatte fullmektigen ved amtmannskontoret, Georg Kold, men misforståelser og uheldige sammentreff fører til at hun mister tilliten til ham. Når prosten Rein, en eldre mann, frir til henne, gjør hun som familien og omgivelsene forventer, og gifter seg med ham.
Romantisk skrivemåte – realistisk innhold
Vi sier at Colletts roman befinner seg i perioden poetisk (eller romantisk) realisme fordi den både har romantiske og realistiske trekk. For eksempel er skrivemåten typisk for romantikken:
Følelser får stor plass
Dagbokutdrag flettes inn i fortellinga. Sjangeren dagbokroman var typisk for romantikken.
Fortelleren henvender seg direkte til leseren. Dette er også typisk for den romantiske skrivestilen. Det er mindre vanlig i realismen, da det bryter med illusjonen om at innholdet er virkelig.
Innholdet har likevel trekk ved seg som er typisk for realismen: Karakterer, handling og miljø i romanen er nøye valgt ut for å skape debatt om samfunnsforhold.
Tendenslitteratur
Amtmandens Døttre er det vi kaller tendenslitteratur: Boka har til hensikt å fortelle om urett for å skape forandring. Denne samfunnskritiske holdninga har Amtmandens Døttre felles med den realistiske litteraturen fra 1870- og 1880-tallet.
Et liv i et vakkert bur?
I vårt moderne samfunn ser vi det gjerne som en selvfølge at vi fritt kan velge hvem vi vil gifte oss med. Men slik har det ikke alltid vært. Vi skal ikke så veldig langt tilbake i historia før vi også i Norge finner et samfunn der sosiale forhold og økonomiske hensyn var avgjørende for hvem som kunne gifte seg med hvem.
På Camilla Colletts tid hadde overklassens kvinner på mange måter et privilegert liv, men som alle andre kvinner i samfunnet manglet de like fullt ei rekke rettigheter som vi i dag ser på som en selvfølge.
Ei mer jordnær skildring av den norske bonden
Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) skreiv i samme periode flere romaner med motiv fra den norske landsbygda. I disse bondefortellingene tegnet han et mer realistisk bilde av livet på bygda enn det de nasjonalromantiske forfatterne hadde gjort. Selv om bøndene i fortellingene hans fremdeles var ulastelig antrukket i bunader og hadde Bibelen og Snorres kongesagaer i bokhylla, skreiv Bjørnson også om slåssing, fyll og sosiale forskjeller blant bøndene. På den måten brøyt han med det noe virkelighetsfjerne idealbildet av den norske bonden som blei tegna under den nasjonalromantiske perioden.
Synnøve Solbakken
I Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger møter vi mennesker av kjøtt og blod, med både sterke og svake sider. I romanen Synnøve Solbakken (1857) for eksempel må hoved-personen Torbjørn overvinne mørke, destruktive krefter i seg selv for å få kvinnen han elsker – den lyse og fagre Synnøve. Han gir opp drikking og slåssing til fordel for et liv sammen med sin fromme Synnøve.