Rudolf Nilsen – en ekte østkantdikter

Han ble født på Vålerenga i Oslo, som den gang het Kristiania. Faren var jernarbeider på Nylands Mekaniske Verksted. Etter at foreldrene skilte seg, vokste sønnen opp hos mora, som livnærte seg som syerske. Oppveksten kom til å prege både samfunnsengasjementet og hele forfatterskapet til Rudolf Nilsen:

Jeg kom til verden i en murstensgård
og ble en gategutt.
Og ingen gategutt er født i går,
han finner tidlig både skyteskår
og krutt.

I diktet "Nr. 13" skildrer Rudolf Nilsen hvordan det er å vokse opp i gråbeingårdene på østkanten i Oslo. Menneskene som bor i nr. 13, er skildra med både varme, humor og ironi. Men forfatteren minner oss på at de som bor der, deler skjebne med arbeidere over hele verden – nr. 13 fins alle steder der fattigfolk bor:

Det finnes mange fler i andre byer her på jord,
det er milevis av gater – der hvor fattigfolket bor –
ja, De finner Nr. 13 helst i byers øst og nord.

Den første diktsamlinga til Rudolf Nilsen, med tittelen På stengrunn, kom ut i 1925. I denne diktsamlinga skildrer han livet til vanlige arbeidsfolk øst for Akerselva. Livet er hardt, og gledene er få. Men dypt i alle lever lengselen etter et bedre liv:

De unge bjerkene i svarte byen
de står og bruser med sitt lyse løv,
som om de åndet store skogers vårluft
og ikke skorstensrøk og gatestøv.

For Rudolf Nilsen var byen uansett plassen der han hørte til, og det er få diktere som har skildra livet i storbyen med større kjærlighet enn han. I det urbane samfunnet er alt skapt av mennesker og underlagt menneskelig kontroll. Hos realisten og ateisten Rudolf Nilsen er det ikke plass til metafysikk og religion:

Og varm av lykke går jeg her og kjenner:
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er allting skapt av menskehender –
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennom natten
som stumme trusler om en evighet,
her visker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforståelige hemlighet.

I 1920-åra var forfattere som Olav Duun og Sigrid Undset opptatt av det etiske ansvaret som enkeltmennesket har for slekta og for lokalsamfunnet det er en del av. I sitt forfatterskap peker Rudolf Nilsen på en ny form for slektskap og forpliktelse: Arbeiderklassen er den nye slekta, og de som hører til arbeiderklassen, er etisk forplikta til å ta del i klassekampen:

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse –
i handling, i tanke og dikt.

Allerede som gymnasiast var Rudolf Nilsen politisk interessert. I 1919 meldte han seg inn i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund. Da arbeiderbevegelsen ble politisk splitta i 1923, valgte Rudolf Nilsen den revolusjonære linja som Norges Kommunistiske Parti sto for.

Våpenet hans var pennen. Han skrev både artikler, petiter og dikt, og i en periode var han ansatt som journalist i NKP-organet Norges Kommunistblad. Alt han skrev, både som journalist og forfatter, er farga av innsikt i de vilkåra arbeiderklassen levde under, og av en revolusjonær glød inspirert av den russiske revolusjonen i 1917.