De store temaene i litteraturen

Temaene i litteraturen er naturlig nok knytta til det å være menneske. På ulikt sett forklares, diskuteres, beskrives og reflekteres det rundt små og store spørsmål i både sakprosaen og skjønnlitteraturen. Det viktigste skillet i behandlinga av tema ligger mellom det fiktive og det ikke-fiktive. Selv om det er glidende overganger mellom sjangrene, kan vi si at hovedregelen er at sakprosaene skal forholde seg til sak og bygge på fakta, mens skjønnlitteraturen er oppdikta.

Skjønnlitterære forfattere kan dikte opp tenkte personer, hendelser, tanker og følelser. De skaper en verden eller ei stemning som leseren helt eller delvis kan kjenne seg igjen i. Det gir en annen type innsikt enn å lese om det samme temaet i en fagartikkel. Skal du gå i dybden på et tema, kan det derfor være lurt å lese tekster fra flere sjangrer. Det er også verdt å nevne at romaner gjerne er innom flere store tema.

I tillegg til de ulike perspektivene tekstsjangrene gir oss, kan måten de behandler de store temaene på, fortelle oss mye om tiden tekstene ble til i. Kulturen og verdiene i samfunnet vises i både innhold og form.

Vi skal se litt nærmere på noen store tema som går igjen i skjønnlitteraturen:

Hva er meninga med livet? Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør? Det er store, eksistensielle spørsmål som mange prøver å finne svar på.

I myter og religiøse fortellinger beskrives det hvordan jorden og menneskene ble skapt, og hva som skjer når vi dør. For noen er disse tekstene "svaret", mens det for andre er fiksjon.

I sanglyrikk gjennom tidene har både angst for døden og sorg vært et vanlig tema. Følelsene knytta til temaet blir uttrykt med språklige bilder, fortetta språk og form. I sagaer, noveller og romaner finner vi fortellinger der hovedpersonene må forholde seg til sykdom og død.

Også det store spørsmålet "Hva er meninga med livet?" møter vi i stort sett alle skjønnlitterære sjangrer. Det å lete etter meninga med livet, eller miste den, er ganske vanlige motiv. Et lyrisk jeg i et dikt, eller en hovedperson i en roman, opplever et tap. Kanskje noen de er glad i dør, de mister jobben sin eller blir alvorlig syke.

Hva som er godt og hva som er ondt, handler om moral og verdier og er sterkt knytta til samfunnet og kulturen vi lever i. Vi har en ganske lik forståelse av hva som ligger i begrepene, og det er nødvendig for at fortellinger med dette temaet skal fungere. De fleste stiller seg på det godes side i kampen mot det onde. Det onde er destruktivt og knytta til begrep som hat, død og ødeleggelse.

Kampen mellom det gode og det onde ser vi allerede i de eldste tekstene vi kjenner til. Kraften som arbeider for å bryte ned det gode i mennesket kan for eksempel opptre som et dyr, et menneske eller som en fantasifigur. Noen ganger kan det onde knyttes til symboler, som djeveltegn og tall. Det gode og det onde kan også være to krefter som kjemper mot hverandre inni en person.

I fantasy-tekster er kampen mellom det gode og det onde hovedtemaet og ganske eksplisitt uttrykt. Helten er kun god, skurken kun ond. I andre sjangrer kan tematikken vises i en hovedperson som slites mellom det gode og det onde. Det er mer komplekse personligheter.

Les mer om det gode og det onde i artikkelen skrevet av førsteamanuensis Oddbjørn Johannessen: Det gode og det onde. (ekstern lenke)

Kjærlighetsmotivet finner vi også igjen i alle sjangrer. Som oftest skildres følelser mellom to mennesker. Det kan være den romantiske kjærligheten eller kjærligheten til andre personer som står deg nær. Det kan også være kjærligheten til en gud, til et land eller til materielle ting.

Begrep som forelskelse, erotikk, lengsel og sjalusi er tett knytta til temaet kjærlighet. I skjønnlitteraturen beskrives de store følelsene, og hva som skjer når disse får styre valga personene tar. Ofte ser vi at kjærligheten skaper problemer. Den er forbudt, ikke godtatt av samfunnet rundt, og den kan få karakterene til å handle destruktivt.

At tidene preger hvordan et tema behandles, ser vi tydelig i framstillingen av erotikk. Det er store forskjeller mellom en norsk roman fra 1800-tallet og en fra 2000-tallet. Nå er det akseptert å skildre de mest intime øyeblikkene detaljert, og med ord som tidligere var helt utenkelige å bruke på trykk. For bare noen tiår siden ville slike beskrivelser føre til at romanen ble forbudt. For et par hundre år siden var de utenkelige. Det viser oss at verdiene i samfunnet har endra seg.

Mennesket lever av og i naturen. Tidligere var vi helt avhengige av å kunne hente ressurser direkte fra hav og skog, og en vellykket avling fra jordene kunne være forskjell på liv og død. Det nære avhengighetsforholdet mellom mennesket og naturen er beskrevet i mange tekster.

Noen steder er naturbeskrivelsene paralleller til det som skjer i hovedpersonens liv. Vann som tiner og spirende blomster, kan for eksempel symbolisere ungdom og forelskelse, mens blader som faller, kan varsle at livet går mot slutten.

Industriens inntog endra forholdet vårt til naturen, på godt og vondt. Forfattere på 1900-tallet tematiserte hvordan maskinene fjerna mennesket fra det naturlige: De ble fremmedgjorte. I både lyrikk og romaner skildres personer som ikke lenger ser meninga med livet.

I dag er det få som lever så tett på naturen som de gjorde i jordbrukssamfunnet. Vi bruker naturen til fritidsaktiviteter. Men i tillegg er det kommet en økende bevissthet om at naturen er trua, og vi blir igjen oppmerksomme på hvor viktig naturen er for oss. Disse samfunnsmessige endringene finner vi igjen i skjønnlitteraturen. Vi får for eksempel romaner som skildrer hva som skjer etter en tenkt katastrofe, når klimaendringene har gjort store deler av verden ulevelig.

Temaene over handler på ulike måter om hvordan mennesket forholder seg til omgivelsene sine, til andre mennesker og til naturen. Vi kan si at de aller fleste tekster på en aller annen måte tematiserer hvordan individet møter samfunnet. Ofte ser vi karakterer i noveller og romaner som sliter med å passe inn. De bryter normer og regler, havner i konflikter og blir ulykkelige.

Det ligger ofte en samfunnskritikk i disse tekstene. Vi finner karakterer som prøver å endre samfunnsstrukturer, utfordre makta og bli hørt. Den kritiske røsta fins også i lyrikken, for eksempel eksplisitt som i kamplyrikk, eller ved et lyrisk jeg som observerer og skildrer følelser.