Modernismens forløpere på 1800-tallet

Stilretninga modernismen har som kjennetegn at den eksperimenterer med kjente konvensjoner. Det er altså et brudd med tidligere normer og regler for hva som er vakker musikk, kunst og litteratur.

"Make it new" er på mange måter blitt modernismens slagord. Orda er den amerikanske forfatteren Ezra Pounds og viser til hans oppfordring til forfattere om å ikke gjenta gamle mønstre. I stedet må de bryte med tradisjonen og lage noe nytt.

De fire forfatterne Charles Baudelaire, Walt Whitman, Emily Dickinson og Fjodor Dostojevski kan vi kalle forløpere for modernismen på 1900-tallet. Fellesnevneren for lyrikerne Baudelaire, Whitman og Dickinson er at de eksperimenterer med form og/eller innhold i dikta sine, noe som kjennetegner modernismen (Make it new!). Dostojevskij skriver romaner og foregriper modernistenes interesse for menneskesinnet.

Charles Baudelaire

Den franske lyrikeren Charles Baudelaire (1821–1867) blir omtalt som ”modernismens far”. Formmessig introduserte Baudelaire en helt ny sjanger, nemlig prosalyrikken. Han skrev små fortellinger med et rytmisk og billedrikt språk som vi ellers helst finner i lyrikken.

I 1857 gav Baudelaire ut diktsamlinga Les fleurs du mal (Det ondes blomster) som vakte stor oppsikt, og som straks ble beslaglagt og forbudt fordi den angivelig var blasfemisk og umoralsk.

Dikta til Baudelaire ble sett på som ”lite lyriske”. I stedet for å skrive vakre naturskildringer eller omtale svulmende forelskelser, skildra Baudelaire livets skyggesider og vanskelighetene med å leve i moderniteten. Han satte ord på fremmedgjøring, angst og rotløshet, men evnet også å se poesien i det stygge.

Den lykkelege døde

I jord som er feit, som er sniglerik,
på ein lagleg plass vil eg grøfta mi grave,
der eg kan leggje til ro eit komande lik
(Baudelaire, 1857/1999, s. 112).

Walt Whitman

I motsetning til modernistene på 1900-tallet, hadde Whitman en positiv grunnstemning i dikta sine. Men det nye med Whitmans dikt var at han eksperimenterte med formen. Akkurat som de modernistiske lyrikerne som kom etter ham, brukte han frie vers uten enderim.

Jeg hører Amerika synge

I hear America singing, the varied carols I hear,
Those of mechanics, each one singing his as it should be blithe and strong,
The carpenter singing his as he measures his plank or beam,
The mason singing his as he makes ready for work, or leaves off work,
The boatman singing what belongs to him in his boat, the deckhand singing on the steamboat deck [...]

(Whitman, 1860)

Knut Hamsun, Norges mest kjente modernist, hadde bodd i USA og kjente godt til Walt Whitman. Han var ikke begeistret. Det er ganske paradoksalt at Hamsun, som ble kjent for å eksperimentere med romanformen i Sult, omtaler Whitmans frie vers på denne måten:

Forfatteren kaller selv dette arbeidet for sanger. [...] Det er da i virkeligheten heller ikke sanger, ikke mer enn multiplikasjonstabellen er en sang; det er avfatten i skjær prosaform, uten noen som helst metrikk og uten rim; det eneste som gjør, at det minner om vers er, at en linje kan ha ett, to, tre ord, den neste åtteogtyve, femogtredve, bokstavelig inntil treogførti ord. (Hamsun, 1889, s. 63)

Emily Dickinson

I likhet med Walt Whitman var Emily Dickinson en amerikansk poet. Og som Whitman eksperimenterte hun med diktas form. Hun skrev lekne og humoristiske dikt om livets store spørsmål. Dickinson levde et ganske isolert liv, og bare syv av diktene hennes ble publisert mens hun levde (Skard, 1972, s. 384). Men fra 1890-tallet ble dikta publisert, og sin storhetstid fikk hun på 1920-tallet. Dickinsons eksperimentering med form og innhold har inspirert mange senere modernistiske forfattere.

I heard a Fly buzz—when I died

I heard a Fly buzz - when I died -
The Stillness in the Room
Was like the Stillness in the Air -
Between the Heaves of Storm -
(Dickinson, 1999)

Fjodor Dostojevskij

Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij starta som realist. Men etter et fengselsopphold tok han et oppgjør med realismen og skrev mer om menneskets psykologi. Faktisk er han blitt omtalt som en av de beste psykologene i litteraturhistorien. Særlig kjent er historien om Raskolnikov i Forbrytelse og straff. Her undersøker han morderen Raskolnikovs psykologi. Forfatterskapet er ellers gjennomsyra av eksistensielle spørsmål. Slik foregriper Dostojevskij temaer som modernistene ble opptatt av på 1900-tallet.

På 1800-tallet var det ikke bare forfatterne som brøt med konvensjonene og eksperimenterte med formen. I billedkunsten starta en del malere å lage bilder som ikke forsøkte å gjengi virkeligheten så nøyaktig som mulig, slik tradisjonen var.

Impresjonismen

I 1872 malte den franske kunstneren Claude Monet (1840–1926) bildet Impression. Soleil levant, på norsk Inntrykk. Soloppgang. Maleriet har gitt navnet til den kunstretningen som vi kaller impresjonisme ("impression"), og som bana vei for moderne og abstrakt kunst. De impresjonistiske kunstnerne prøvde å gjengi sanseinntrykk friskt og spontant. Det var den subjektive øyeblikksopplevelsen som skulle fanges inn.

Impresjonistene brukte tydelige penselstrøk, noe som bryter med det som var konvensjonen i malerkunsten på 1800-tallet; nemlig å prøve å etterligne et objekt i den virkelige verden så realistisk som mulig.

Symbolisme

Symbolismen, som forfatteren Charles Baudelaire var en representant for i poesien, finner vi også i malerkunsten. I motsetning til impresjonistene eksperimenterte ikke symbolistene med penselstrøk og form. I stedet var det innholdet som var eksperimentelt. De reagerte på de realistiske malernes krav om å gjengi virkeligheten mest mulig objektivt. I stedet skulle idéer eller følelser males symbolsk.

Et eksempel er maleriet Graverens død av Carlos Schwabe. Døden, som graveren møter i bildet, er representert symbolsk gjennom en sort engel som tar ham med seg til neste verden.

Tidlig ekspresjonisme

Ekspresjonismen ble stor i Europa på 1900-tallet. Målet med retninga var ikke å etterlikne virkeligheten slik de realistiske malerne gjorde, men å gjengi subjektive følelser eller uttrykk ("expression").

Nordmannen Edvard Munch var tidlig ute med å male ekspresjonistisk. Hans ikoniske maleri Skrik er typisk for retninga, da motivet viser en skikkelse som ser ut til å oppleve en indre angst. Og i stedet for en realistisk gjengivelse av himmelen bak skikkelsen er himmelen malt i en dramatisk rødfarge med voldsomme penselstrøk. Alt dette er virkemidler som skal formidle den indre angsten i bildet.

Det kunstnerne og forfatterne vi regner som forløpere til modernismen har til felles, er at de på en eller annen måte "makes it new", slik 1900-talls- modernisten Ezra Pound krevde av kunsten. Baudelaire, Whitman og Dickinson skulle inspirere senere modernister med det vågale innholdet sitt eller den eksperimentelle formen sin. Impresjonistene, symbolistene og ekspresjonistene forkasta idealet om at kunsten skulle etterlikne virkeligheten og bana med det vei for senere modernister som skulle eksperimentere videre.

Kilder

Baudelaire, C. (1999). Spleen og idealet (Haakon Dahlen, Overs.). Bokvennen forlag. (Opprinnelig utgitt 1867). https://www.nb.no/items/258dda96529adbca4daa0efee8e6c2f8?page=7&searchText=sniglerik

Dickinson, E. (1999). "I heard a Fly buzz — when I died". (Opprinnelig utgitt skrevet på1800-tallet) https://www.poetryfoundation.org/poems/45703/i-heard-a-fly-buzz-when-i-died-591

Hamsun, K. (1889). Fra det moderne Amerikas Aandsliv. Philipsen. https://www.nb.no/items/949c8474bef0068c4d97f02c2f646284?page=73&searchText=%22jeg%20h%C3%B8rer%20amerika%20synge%22.

Skard, S. (1972). Kapittel om amerikansk litteratur i Verdens litteraturhistorie, bind 9. Oslo: Cappelen Damm.

Whitman, W. (1860). "I hear America singing". https://www.poetryfoundation.org/poems/46480/i-hear-america-singing