Å utforske og analysere tekster

I eksempelet vårt er temaet Arbeiderpartiets standpunkt til et lovforslag som skulle gjøre det lettere å inndra pass og statsborgerskap.

Budskapet er at Arbeiderpartiet med dette prioriterer terroristers rettigheter foran nasjonens sikkerhet.

Formålet med teksten er å oppfordre til motstand mot, og kanskje forferdelse over, Arbeiderpartiets politikk.

I eksempelet vårt er avsenderen Sylvi Listhaug, som på tidspunktet innlegget ble lagd, var justisminister fra Fremskrittspartiet. Hun bruker pronomenet «vi» i innlegget uten at det kommer fram hvem dette refererer til, men det er rimelig å tro at det kan være hennes parti Frp eller regjeringen som hun var del av.

Siden innlegget ble delt på hennes egen Facebook-side, og ikke Fremskrittspartiets, kan vi si at målgruppa først og fremst er hennes følgere.

Teksten er ikke preget av politiske faguttrykk og er rask å lese, noe som gjør at den er tilgjengelig for «vanlige folk», ikke bare dem som er spesielt interessert.

Facebook som kanal er preget av at du kan nå ut til svært mange mennesker på enkelt vis. Mottakerne kan gi øyeblikkelig tilbakemelding ved å kommentere innlegget eller klikke på ulike ikoner som symboliserer hva de synes om innlegget. Å like og dele en post er en enkel måte å uttrykke seg på, som ikke krever mer enn to tastetrykk fra mottakeren. Dermed kan en slik tekst spre seg og skape mye engasjement på en lett måte.

Innlegg konkurrerer om oppmerksomheten med svært mye annet innhold. Derfor er det vanlig å bruke sterke virkemidler, visuelt og språklig, for å få mottakerne til å stoppe opp og legge merke til innholdet.

Kommunikasjonen på denne plattformen bærer ofte preg av å være personlig og uformell. Budskapet treffer folk på hjemmebane, i deres private sfære, på en annen måte enn om det for eksempel kom i form av et formelt brev fra justisministeren. Dette gjør at politikere kan kommunisere med velgere på en direkte og enkel måte.

Samtidig er Facebook-siden til Listhaug åpen, det vil si at andre som ikke er medlemmer der, kan se innholdet. Budskapet og formen i dette innlegget nådde også Arbeiderparti-tilhengere, selv om de nok ikke var ment å være i målgruppa, og innlegget vakte sterke reaksjoner blant dem og andre i den generelle offentligheten.

Det første man legger merke til, er bildet av det som ser ut som terrorister med tildekkede ansikter. Bildeteksten forsterker inntrykket av at dette er terrorister. Landskapet i bildet som er brukt, gir assosiasjoner til Midtøsten eller afrikanske land der islamistiske terrorgrupper herjer.

Brødteksten over bildet beskriver kort bakgrunnen for budskapet som bildet framhever. Her framstilles «vi», Fremskrittspartiet, og Arbeiderpartiet som motsetninger, der Frp vil handle «raskt og effektivt» i kampen mot terror, mens Ap «toer hendene». Dette uttrykket kommer fra bibelfortellingen om Pontius Pilatus, som fikk valget mellom å benåde Jesus eller Barabbas, en beryktet morder. Pilatus ville at folket skulle velge, men da han ikke lykkes med dette, fraskrev han seg ansvaret for Jesu død ved å toe (vaske) sine hender. Denne allusjonen gir inntrykk av at Arbeiderpartiet i denne saken fraskriver seg ansvaret for at mordere får gå fri.

Koblingen mellom brødteksten, bildeteksten og bildet gir inntrykk av at Arbeiderpartiets politikk vil føre til at terrorister fra grupper som IS får herje fritt, noe som vil vekke frykt hos de fleste.

Et annet framtredende element i teksten er «LIK OG DEL» som står skrevet med store bokstaver nederst i høyre hjørne. Å bruke slike store bokstaver oppfattes som å rope i slike digitale medier. Størrelsen på skriften understreker dette, og sammen gir de inntrykk av å speile den sterke emosjonelle reaksjonen som de fleste får av budskapet i bildet over. Frasen «LIK OG DEL» er i imperativform, noe som også understreker at det er viktig at mottakeren handler raskt ved å like og dele saken.

Dette innlegget kan ses i sammenheng med en tekstkultur på nettet rundt memes, eller memer på norsk. Dette er enkle og umiddelbare tekster som blir delt og utviklet i et fellesskap. Memer består av et visuelt element koblet med et verbalbudskap som gir en ny mening til det visuelle elementet gjennom informasjonskobling. Denne informasjonskoblingen er helt sentralt i memer som sjanger, noe som er tydelig når ulike brukere lager egne memer ved å koble visuelle elementer fra velkjente memer til nye verbalbudskap som skaper en helt ny mening.

Forutsetningen for at et mem skal bli delt, er at det bygger på ideer som er gjenkjennelige for flere, og som treffer en nerve hos andre, som da får lyst til å dele det. Memkulturen ble lenge assosiert med ungdom og unge voksne. Memer har blitt en sjanger som har blitt mer vanlig å bruke av andre aldersgrupper, men på en mindre «avansert» og humoristisk måte. Formatet blir brukt for å formidle kjappe budskap som vekker sterke følelser, på en effektiv måte, samtidig som de ikke blir gjenstand for like kritisk lesing som budskap som blir presentert i andre former.

Kjennetegn ved denne tekstkulturen er at disse tekstene ofte har skarp humor, der sarkasme og latterliggjøring er mye brukte virkemidler. Memer er lagd for å skape en reaksjon og for å deles kjapt. Budskap i slike memer er sjelden gjenstand for nærlesing. En grunn er at de nettopp forstås i lys av memkulturen, der humor er grunntonen. En annen faktor er at mye av meningsskapingen ligger i samspillet mellom ord og bilde, slik at selve budskapet blir implisitt. Budskapet skapes i hodet til mottakeren, som må gjøre denne informasjonskoblingen.

Innlegget må kanskje også ses på som en del av en politisk tekstkultur med valgkampbudskap eller politiske budskap rettet mot egne tilhengere. Der er formålet å ildne til kamp og samles om felles «fiender», og det gir kanskje mening å tolke budskapet i denne teksten i en slik kontekst. På samme måte som at Frp-leder Siv Jensens tale til landsmøtet, der hun snakket om å «knuse de jævla sosialistene», kun var ment som et budskap til partifeller, vakte også Listhaugs innlegg sterke reaksjoner da det ble plukket opp av andre utenfor den interne gruppa av tilhengere budskapet var ment for.

Det visuelle elementet spiller på stereotypier om terrorister som mørkhudede menn fra Midtøsten, selv om de største terrorhandlingene i Norge har blitt begått av lyshudede etnisk norske menn.

Som justisminister hadde Sylvi Listhaug en av landets øverste offisielle maktposisjoner, men hun bruker ikke tittelen sin eller andre markører for å signalisere status eller makt i dette innlegget.

Budskapet fokuserer kun på Arbeiderpartiets standpunkt i denne saken, og ikke andre partier, derfor kan teksten kommunisere mer direkte til dem som er spesielt skeptiske til Arbeiderpartiet.

Ordvalget knyttet til Ap er negativt ladet og står i motsetning til hvordan hun framstiller Fremskrittspartiet. Mens Ap «toer hendene», et ordvalg som gir assosiasjoner til feighet i møte med valg mellom det gode og det onde, beskrives Frp med plussord som uttrykker handlekraft. I verbalteksten over bildet settes «terroristenes rettigheter» opp mot «nasjonens sikkerhet». Dette tegner et bilde av Ap som mer opptatt av «de andre» enn av «sitt eget folk».

Informasjonskoblingen mellom de visuelle og de verbale elementene i teksten skaper en kobling mellom Ap og ikke-vestlige terroriser. Dette kan tenkes å vekke sterke assosiasjoner og gi gjenklang blant tilhengere av Eurabia-teorien. Denne går nettopp ut på at Arbeiderpartiet er forrædere som vil erstatte den norske befolkningen med muslimer, der målet er å erstatte demokratiet med et islamistisk terrorvelde.