Før du leser:
Hva skiller dialekten der du bor fra nabodialekten?
Hvor mange eller store forskjeller må til før du vil si at det er snakk om to ulike dialekter?
Hvordan skiller vi mellom dialektene?
Overgangen fra en dialekt til den neste er gradvis, og som regel vanskelig å legge merke til for et utrent øre. Men jo lenger vekk vi beveger oss, jo mer endrer språket seg. For å skille dialektene fra hverandre bruker vi særlig to begrep: dialektgrense og målmerke.
Dialektgrenser
Der ett dialektsærtrekk slutter og et annet tar over, snakker vi om en dialektgrense. I Oslo sier de for eksempel "ikke" og "hun". Reiser du nordover, kommer du omsider til et område der de sier "hu". Da har du kryssa dialektgrensa for uttalen av det personlige hunkjønnspronomenet. Du må antakelig reise enda litt lenger nordover før du krysser dialektgrensa for nektingsadverbet og folk sier "itte".
I videoklippet under kan du høre programleder Rune Nilson krysse den ene dialektgrensa etter den andre.
Målmerker
Et målmerke er et språklig trekk som særmerker en dialekt. Målmerkene bruker vi for å skille dialekter fra hverandre og for å dele inn dialekter i grupper. For eksempel så vi ovenfor at uttalen av nektingsadverbet (ikke) og det personlige hunkjønnspronomenet (hun) fungerte som målmerker. Vanlige målmerker er
uttalen som sier noe om hvordan ord og lyder blir uttalt i dialekten
bøyinga som beskriver hvordan de ulike orda blir bøyd i dialekten
trykk og tonefall som handler om hvor de legger trykket på ord i dialekten, og hvilket tonefall eller melodi dialekten har
I tillegg kommer ordforråd, altså hvilke ord som blir brukt, og leddstilling, som betyr ordas rekkefølge. Disse blir sjelden brukt for å systematisere dialektene, selv om ordforrådet er noe folk flest ofte legger merke til ved egen og andres dialekter, jf. å tælle (å gå, Fredrikstad), mærrasig (snakke mye uten pauser, Nedre Eiker), føskin (råtten, Ådal), alo (bråk/leven, Nord-Troms).
Bruk begrepene:
Innledningsvis skulle du nevne trekk som skiller dialekten der du bor fra nabodialekten. Kan du gjøre det samme, men denne gangen bruke begrepene i punktlista over?
Fem norske målmerker
Vi skal nå se nærmere på de fem målmerkene som er helt sentrale når vi skal skille hovedgruppene av norske dialekter fra hverandre. Målmerkene er som følger:
tonefall
trykk
retrofleksen "tjukk l"
andre retroflekser
infinitivsending
Du kan lese om inndelinga av norske dialekter her: Inndelinga av norske geolekter.
Vil du ha en videointroduksjon?
Under finner du to videoer. Videoene er en introduksjon til mange av målmerkene, mens fagteksten gir deg mer utdypende informasjon. Fagperson i videoene er Unn Røyneland, professor ved Universitetet i Oslo.
1. Tonefall
Hva er det?
Vi varierer tonen når vi snakker. Tonene vi lager i setninger skaper en "setningsmelodi". På fagspråket heter det setningsintonasjon, og ulike dialekter og språk har ulik setningsintonasjon.
Vi varierer også tonehøyden når vi uttaler enkeltord med to stavelser, for eksempel landet, sekken, bilen, sola.
I Norge skiller vi mellom høytonedialekter og lavtonedialekter. I høytonedialekter vil det ordet med mest trykk i setninga normalt ha den høyeste tonen. I tillegg vil tostavelsesord som for eksempel sola ha høyest tone i første stavelse: 'so,la. I lavtonedialekter vil det trykksterke ordet i setninga normalt ha den laveste tonen. I tillegg vil første stavelse i ord som sola ha lavere tone enn den siste stavelsen: ,so'la.
Hvor sier de hva?
Lavtonedialektene finner vi på Østlandet og i Trøndelag, mens høytonedialektene finner vi på Vestlandet, Sørlandet og i Nord-Norge. Se eksempler nedenfor:
Høytone: Jeg finner ikke boka mi (Det trykksterke ordet "boka" har den laveste tonen)
Lavtone: Eg finn ikkje boka mi (Det trykksterke ordet "boka" får den høyeste tonen)
2. Trykk
Hva er det?
At en stavelse i et ord har trykk, betyr at vi bruker ekstra kraft på akkurat den stavelsen og litt mindre på de andre stavelsene. I alle norske ord, uansett hvor lange de er, er det én av stavelsene som har mer trykk enn de andre.
Hovedregelen for norsk er at første stavelse i ordet skal ha mest trykk: 'synge, 'mamma, 'bilde, 'stilig. Denne stavelsen kaller vi trykksterk stavelse. Mange ord vi har lånt fra andre språk, har derimot ikke trykk på førstestavelsen: buf'fet, bal'kong, pin'sett, ama'tør, ben'sin.
I Norge skiller vi mellom de dialektene som har hovedtrykk på førstestavelsen i lånord som pinsett, bensin, alarm, butikk og de dialektene som ikke har det.
Hvor sier de hva?
Dialektene på Østlandet og i Trøndelag har hovedtrykket på førstestavelsen også i lånord. Det har ikke dialektene på Sørlandet, Vestlandet og i Nord-Norge.
Hvor legger du mest trykk når du uttaler orda nedenfor?
vinter, kone, snøvær, hode
Og hva med disse?
interessert, sesong, konvolutt, banan, stasjon
3. Tjukk l
Hva er det?
Tjukk l er en såkalt retrofleks lyd vi lager ved først å bøye tunga bakover og opp i ganen, for deretter å "smelle" den ned bak undertennene. At lyden er retrofleks, betyr at den uttales med bakoverbøyd tunge.
I norske dialekter har vi tjukk l både i ord med l, som folk, Ola, blant, klokke, og ord med rd, som bord, jord, verda. I Norge oppstod lyden sannsynligvis en gang på 1300-tallet. På den tida begynte folk å uttale rð i ord som garð og l-lyden i ord som dal på en ny måte.
Hvor sier de hva?
Tjukk l finner vi i alle dialekter på Østlandet og i Trøndelag, samt i Romsdal, på Nordmøre og i den sørlige delen av Nordland. I ytterkantene av området for tjukk l har de tjukk l bare i ord med l, mens rd blir uttalt r. Resten av landet har ikke tjukk l i det hele tatt.
4. Andre retroflekser
Hva er det?
Når konsonantlydene t, d, n, s og l kommer rett etter en r, får mange dialekter en sammensmelting av r-en og den etterfølgende lyden. Resultatet er retroflekse, altså bakoverbøyde varianter av t, d, n, s og l. Eksempler på ord hvor dette skjer, er: bart, verdi, barn, vers og perle.
Når tjukk l kommer før t, kan t-en bli retrofleks: gult, malt > gurt, mart. Videre kan s-en bli retrofleks før l: Oslo, slange, slå > osjlo, sjlange, sjlå.
Hvor sier de hva?
De dialektene som har den retroflekse tjukke l-en, har stort sett også de andre retrofleksene. Et unntak er dialektene i Troms og Finnmark, som ikke har tjukk l, men likevel har de andre retrofleksene. I resten av landet blir lydene uttalt hver for seg
5. Infinitivsending
Hva er det?
Infinitiven er grunnformen av verbet, det vil si den formen vi kan sette å foran: å skrive, å lese, å regne. I norske dialekter kan disse infinitivene ha ulik form. Noen steder sier de å lesa, i andre deler av landet heter det å lese, å læs, å lassa eller å låsså.
Norske dialekter har enten e-ending, a-ending, å-ending eller apokope, som er det samme som ingen ending i det hele tatt. I mange norske dialekter finner vi imidlertid såkalt kløyvd infinitiv. Kløvd betyr rett og slett "todelt". Da er det ulike infinitivsendinger innafor en og samme dialekt.
Hvor sier de hva?
Dialektene i Trøndelag har kløyvd infinitiv med apokope. Apokope betyr at lyder og stavelser i slutten av ord blir "hogd av". Da får noen infinitiver endinga -a eller -å, for eksempel å værra, å levva, å vetta; å vårrå, å låvvå, å våttå, mens resten av infinitivene får apokope, for eksempel å skriv, å finn, å kast.
Ellers har de fleste dialektene på Østlandet kløyvd infinitiv uten apokope. Da får noen infinitiver a-ending, for eksempel å væra, å leva, å veta, mens resten av infinitivene får e-ending, for eksempel å skrive, å finne, å kaste.
I dialekter på Vestlandet fra og med Indre Sogn og sørover til Kvinesdal/Lista i tidligere Vest-Agder har alle infinitivene a-ending: å vera, å vita, å skriva, å finna. Disse dialektene kaller vi også for a-mål.
På Sørlandet, på Nordvestlandet, i området rundt Bergen og i Troms og Finnmark har dialektene bare e-ending: å vere, å sove, å skrive, å finne. Disse dialektene kaller vi også for e-mål. Også i bokmålsnært standardtalemål ender infinitiven på -e.
De fleste dialektene i Nordland fylke har apokope i alle infinitiver. Her heter det å skriv, å læs, å lik, å kast, å bær, å vær.
Nysgjerrig? Slik ble infinitiven kløyvd:
De aller færreste østlendingene som har kløyvd infinitiv i dialekten sin, kan forklare hvorfor de sier å væra og å komma, men ikke å skriva eller å kasta. Vi må gå helt tilbake til norrøn tid for å forklare fenomenet. Men vi har også bruk for noen kunnskaper om stavinger og trykkplassering i ord i moderne norsk.
Orda i det norske språket kan bestå av én eller flere stavinger. I alle orda er det likevel bare én staving som får trykk, mens de andre stavelsene er trykksvake: å like, å forbruke, å oppmuntre, å kaste. I moderne norsk er dessuten alle trykksterke stavelsene lange, det vil si at de enten har lang vokal (å līke, å forbrūke), eller mer enn én konsonant etter vokalen (å oppmuntre, å kaste). De trykksvake stavelsene er korte.
I norrønt var systemet noe mer innfløkt. Her kunne trykksterke stavelser være enten lange eller korte. Korte var de når de hadde kort vokal med bare én etterfølgende konsonant: vĭta, lěsa, věra. De korte trykksterke stavelsene "veide" mindre enn de lange, og de hadde derfor heller ikke like sterkt trykk. Dette fikk konsekvenser for talemålsutviklinga på Østlandet og i Trøndelag. Vi ser først på østlandsdialektene.
Dialektene på Østlandet
I norrønt endte alle infinitivene på -a, men i østlandsdialektene har bare de verba beholdt a-endinga som i norrønt hadde kort rotstavelse. I disse orda var trykket nokså jevnt fordelt mellom rotstavelsen og endestavelsen. Derfor kaller vi dem også jamvektsord. A-en i endestavelsen ble bevart nettopp fordi stavelsen hadde noe trykk. Eksempler på slike jamvektsord er å vera, å lesa, å sova.
I de verba som i dag har infinitiv på -e, var rotstavelsen lang allerede i norrønt, mens endestavelsen var kort. Vi kaller disse verba for overvektsord fordi rotstavelsen "veide" klart tyngre enn endestavelsen. Den trykklette endestavelsen fikk en mer "slapp" uttale, og vokalen gikk over fra a til e: å vaske, å skrive, å kaste.
Trøndersk
I Trøndelag gikk utviklinga enda lenger: Også her ble infinitiven kløyvd, men i tillegg virka apokopen på overvektsorda slik at de mista den trykklette endinga si helt: å skriv, å finn, å kast. Apokopen ramma ikke jamvektsorda fordi endestavelsene i disse orda hadde trykk. De var ikke så utsatt for "avhogging" som de trykklette stavelsene i overvektsorda.
Jamvektsorda i trøndersk ender på -a , noen steder på -å: å værra, å levva, å vetta; å vårrå, å låvvå, å våttå. Vokalen i rotstavelsen er mer eller mindre "smitta" av vokalen i endestavelsen (å vera > å værra, å vårrå). Dette fenomenet kaller vi jamning på fagspråket. Også jamninga henger sammen med at begge stavelsene i ordet hadde trykk. Slik kunne de lettere påvirke hverandre.
Relatert innhold
Kilder
Kristiansen, N. (2014). Dialekta som forsvant. Henta desember 2020 fra: https://forskning.no/samfunnsgeografi-sosialantropologi-sprak/dialekta-som-forsvant/1173996https://forskning.no/samfunnsgeografi-sosialantropologi-sprak/dialekta-som-forsvant/1173996
Skjekkeland, M. (2010). Dialektlandet. Portal forlag. Kristiansand.
Våres norsk. (u.å.) Henta desember 2020 fra: https://nordligefolk.no/sjosamene/sprak-navn-ord-og-uttrykk/vares-norsk/