Ikke-rutbare og spesielle IPv4-adresser

De fleste IPv4-adresser er rutbare på internett. Det vil si at ruterne i de forskjellige nettverkene internett er bygd opp av, vil videresende datapakkene som bruker disse adressene. Dette sikrer at datapakkene kommer fram til mottakeren.

Ikke-rutbare IP-adresser blir også kalt private IP-adresser. De er adresser som ruterne på internett vil forkaste hvis de er brukt som avsender eller mottaker på datapakker.

Den vanligste bruken av ikke-rutbare IP-adresser er i lokale hjemmenettverk og bedriftsnettverk. For at nettverksenheter i et slikt nettverk skal kunne kommunisere via internett, må ruteren i nettverket gjøre omadressering med NAT (Network Address Translation). Du kan lese mer om det i denne artikkelen: NAT (ndla.no). Omadresseringen bytter ut de ikke-rutbare IP-adressene med ruterens egen rutbare WAN IP-adresse.

De følgende IP-adressesegmentene er ikke-rutbare og kan fritt brukes i lokale IPv4-nettverk:

Loopback-adresser (localhost)

Noen ganger trenger forskjellige programmer som kjører på den samme datamaskinen å kommunisere med hverandre.

Det er praktisk å bruke nettverksprotokollene for kommunikasjonen, men det er ofte upraktisk å bruke datamaskinens ordinære IP-adresse, altså adressen som er gyldig i lokalnettverket eller på internett, for kommunikasjonen. Datapakkene som skal mellom programmene, trenger nemlig ikke gå ut på nettverket i det hele tatt.

Adressesegmentet (127.0.0.x) brukes for å sende datapakker internt i en datamaskin. Den vanligste adressen for loopback er 127.0.0.1.

Den første og den siste adressen i et IPv4-subnett er reservert og kan ikke brukes til enheter. Et eksempel er adressesegmentet 192.168.1.x, som er et /24-nettverk med subnettmaske 255.255.255.0. Adressesegmentet omfatter alle adresser fra 192.168.1.0 til 192.168.1.255, men 0 og 255 i den siste oktetten av IP-adressen er reservert. 0 er reservert og indikerer hele subnettet. 255 brukes til broadcast-pakker, som er datapakker som går ut til alle enheter i subnettet.

Den første gyldige IP-adressen i et subnett, for eksempel 192.168.1.1, brukes vanligvis til ruteren (default gateway). Dette er ikke et krav, men det er vanlig praksis.