2000–2010: Filmreform og en ny generasjon i norsk film

Upperdog (2009)

Med Elling og Heftig og begeistret fikk den nye filmreformen ”en flying start”. Filmene nådde bredt ut både nasjonalt og internasjonalt. Elling ble til overmål Oscar-nominert året etter. TV-drama og dataspill ble etter hvert innlemmet i støttesystemet, sammen med en ny tilskuddsordning etter markedskriterier. Denne skulle utgjøre basis i det norske støttesystemet, sammen med filmkonsulentenes kunstnerisk forankrede arbeid. Norge fikk også en profesjonell filmkommisjon for å legge forholdene til rette for utenlandske produsenter som ønsket å filme i landets vakre natur. Alt dette er i dag en viktig del av Norsk filminstitutts virksomhet.

Det sentrale i det nye fondet var å øke produksjonsvolumet. En dobling av antall kinofilmer sørget for en kvalitets- og publikumsmessig suksess. Fondets varemerke ble sjangerfilm, ungdommelige historier og kommersielle barnefilmer. Filmskolene ble også sentrale for utviklingen av norsk film på 2000-tallet.

Sara Johnsen, utdannet ved den nye nasjonale filmskolen på Lillehammer, fikk mye oppmerksomhet med sine poetiske, gripende og sosialt engasjerte filmer Vinterkyss (2005) og Upperdog (2009). Hennes tredje spillefilm Uskyld hadde verdenspremiere ved filmfestivalen i Toronto høsten 2012.

Fra prestisjeskolen National Film School i London kom Joachim Trier, dattersønn av den legendariske norske filmkunstneren Erik Løchen. Trier debuterte i 2006 med filmen Reprise, den kanskje mest personlige og kunstnerisk markerte filmen i den moderne, norske filmbølgens historie. Gjennom den viste Trier både sin kunstneriske arv og sitt moderne filmspråk. Hans andre film, Oslo 31. august, hadde verdenspremiere i Cannes og har senere hatt stor suksess i Frankrike, noe som ikke er hverdagskost for norsk film.

Mongoland kan sies å være den første markante ”nye ungdommelige filmen” innenfor den nye bølgen da den kom i 2000. Detektor (2000) ble også en markantt tittel. Begge filmene introduserte regionenes inntog i norsk filmproduksjon. Et interessant film- og musikermiljø hadde utviklet seg rundt Høgskolen i Stavanger, og Detektor varslet noe nytt i norsk filmproduksjon med sin mystiske, nesten musikalske fortellerform. Senere kom Mannen som elsket Yngve (2008) fra dette miljøet og ble en stor festivalsuksess internasjonalt. Den fikk sin oppfølger i Jeg reiser alene i 2011. Kompani Orheim (2012) er den tredje filmen om antihelten Jarle Klepp, kreert av forfatteren Tore Renberg. Også Bergen markerte seg sterkt etter 2000 med bl.a. regissørene Pål Øie og Gunnar Vikene og med en rekke Varg Veum-filmatiseringer.

Hovedverket i den nye ungdommelige filmbølgen er likevel Morten Tyldums Buddy (2003), med et klart og markert stjernelag. Den ble det endelige gjennombruddet for den nye filmen vis-à-vis det norske kinopublikummet. Den var også den første i en rekke av nye underholdningsfilmer innen sjangrene melodrama, krim-, action- og skrekkfilm.

Unge, lovende talenter ble filmstjerner over natten: Ingrid Bolsø Berdal, Nikolai Cleve Broch, Anders Baasmo Christiansen, Aksel Hennie, Kristoffer Joner, Trond Espen Seim, Pia Tjelta, Ane Dahl Torp, Victoria Winge m.fl. De preget de nye historiene og bidro til suksess på hjemmemarkedet. Krimfilmer som Uno (2004) og Uro (2006) ble populære, og romantiske komedier kom tilbake, som Eva Dahrs Mars og Venus (2007).

Det nye stjernelaget, som vekslet mellom film og teater, ble fundamentet for en ny giv. Publikum strømmet til den nye, norske filmen. Den ble et sentralt samtaleemne i selskapslivet og i de politiske kretser. Mediene fattet raskt interesse for den nye, norske filmen. Kinobesøket på norske filmer steg kraftig og ble tredoblet i løpet av få år.

På det tekniske området er norsk films oppsving i det siste tiåret også verd å legge merke til. Norske filmfotografer nyter høy internasjonal anerkjennelse, og digitaliseringen av bilde, lyd, redigering og etter hvert kinovisning har utviklet og demokratisert mediet og gjort det rimeligere og mer tilgjengelig enn noen gang. Også produsentleddet ble vesentlig styrket på 2000-tallet. Flere selskap utviklet etter hvert en kontinuerlig produksjon innen spillefilm, fjernsyn og reklame.

Norsk barnefilm har utviklet seg i to hovedretninger i dette tiåret. Fortsatt lages den morsomme, underfundige, litt filosofiske og/eller moraliserende ”voksne” barnefilmer som engasjerer og stimulerer. Det nye er de kommersielle underholdningsfilmene delvis fremkommet som følge av NFIs tilskudd etter markedsvurdering. De fem Olsenbanden jr.-filmene, produsert av Nordisk Film A/S, har bidratt til publikums og kinoenes glede og entusiasme for ny norsk barnefilm.

Animasjonsfilm i Norge er også ofte for barn, enten de er politiske, pedagogiske eller underholdende filmer. Fjernsynsseriene om Pelle Politibil og taubåten Elias er blitt til kinofilmer, forfatteren Erlend Loe har fått animert og filmatisert sine Kurt-bøker og Knerten-filmene har fått god hjelp av animasjonen. Pjotr Sapegin og Anita Killi har signert praktfulle animerte kortfilmer for barn og voksne. Killis pedagogiske og skjellsettende Sinna Mann har gått verden rundt de siste årene og ble vinteren 2011 kåret som klodens mestvinnende kortfilm overhodet. Arven etter Ivo Caprino er sterk og levende.

Norsk film er imidlertid ikke bare underholdning for hjemmemarkedet. Også særpregede, personlige stemmer har som nevnt fått internasjonal oppmerksomhet og vært en viktig del av det norske filmbildet. Bent Hamer har hatt en gledelig kontinuitet i sin produksjon siden debuten med Eggs i 1995, både som forfatter, regissør og produsent. Salmer fra kjøkkenet (2003), Factotum (2005) og O’Horten (2007) er vist ved en rekke ledende, internasjonale filmfestivaler og solgt til mange land. Hans siste film Hjem til jul hadde verdenspremiere i Toronto høsten 2010, fikk deretter manuskriptpris ved festivalen i San Sebastian og ble solgt til en rekke land. Hamers filmer er sett av mer enn en million mennesker i Europa. Han har dermed et publikum som er mange ganger større utenfor Norge enn i hjemlandet.

Hans Petter Molands En ganske snill mann med verdensstjernen Stellan Skarsgård i hovedrollen deltok samme år i hovedkonkurransen under Berlinfestivalen og fikk avisen Berliner Morgenposts publikumspris. Også den har oppnådd et omfattende salg til utenlandske distributører. Moland gjorde seg bemerket med Beautiful Country samme sted i 2004 og har tidligere signert eksistensielle drama som Secondløitnanten (1992), Kjærlighetens kjøtere (1995) og Aberdeen (2000). Erik Poppe, som var Bent Hamers fotograf på Eggs har markert seg som en stilsikker og interessant regissør gjennom sin Oslo-trilogi Schpaaa (1998), Hawaii Oslo (2004) og de Usynlige (2008).

Et særpreg innen den nye, norske filmen er at etablerte forfattere skriver direkte for film. Torun Lian skrev Frida-filmen, og Axel Hellstenius signerte Secondløitnanten, samt at han adapterte Pelle og Proffen-filmene og Elling. Erlend Loe og Lars Saabye Christensen er andre gode eksempler på film-forfattere. Harald Rosenløw Eeg skriver Erik Poppes filmer, Nikolaj Frobenius har skrevet både for Erik Skjoldbjærg og Marius Holst, og Per Schreiner skrev Den brysomme mannen for Jens Lien og Lønsj for Eva Sørhaug i 2008.