Hopp til innhold
Fagartikkel

1990–2000: Den nye norske filmbølgen

Fra 1993 ble det snakket om en kommende ny giv i norsk film blant utenlandske kritikere og festivalledere. Samtidig hadde det skjedd en stille, strukturell endring i støttesystemet for filmproduksjon.

Eggs (1995)

Endring i filmstøttesystemet

Statens filmproduksjonsutvalg var erstattet med en filmkonsulent ansatt i Norsk filminstitutt. Denne konsulenten fikk vide fullmakter til å kunne utvikle og støtte langfilmproduksjon, slik Norsk Film A/S’ kunstneriske leder hadde arbeidet siden den repertoarfrie ramme ble etablert i 1973. Regissøren Oddvar Bull Tuhus ble instituttets første filmkonsulent, etterfulgt av produsenten Gunnar Svensrud.

I 1994 ble det opprettet en ny offentlig filmfinansieringskilde, Audiovisuelt produksjonsfond, fortsatt med bidrag fra staten og NRK, basert på det tidligere Produksjonsfondet for kinofilm og fjernsyn, men nå også med bidrag fra TV2.

Fondets direktør, produsenten Kirsten Bryhni, fikk de samme fullmaktene. Med Esben Høilund og senere Tom Remlov i sjefsstolen på Norsk film A/S var 1990-tallet tiåret hvor tre sterke personligheter hadde makten over norsk langfilmproduksjon. Denne finansielle triangelen var et uttrykk for mangfold og kunstnerisk fokusering, men ble ikke en garanti for nasjonal publikumsoppslutning og popularitet.

Internasjonal suksess

I 1993 kom Erik Gustavsons Hamsun-filmatisering Telegrafisten. Den hadde internasjonal premiere i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Berlin og viste at noe nytt var i emning. Internasjonalt fikk norsk film en solid oppblomstring på 1990-tallet med Marius Holsts, Pål Sletaunes, Bent Hamers og Jens Liens filmer i Berlin og Cannes, og Oscar-nominasjonen av Berit Nesheims Søndagsengler (1986). I 1995 kom Bent Hamer med i Cannes-festivalens regissør-serie ”Quinzaine des Réalisateurs” med sin underfundige fabel Eggs.

Norwave

I 1997 oppstod begrepet ”Norwave” i fagbladet Varietys sine spalter under Cannes-festivalen, med referanse til den nye franske filmbølgen mot slutten av 1950-tallet med yngre regissører og skuespillere. Begrepet ble lansert etter at Pål Sletaunes Budbringeren og Erik Skjoldbjærgs Insomnia deltok i festivalens kritikeruke, ”Semaine de la Critique”. Den internasjonale forankringen ble derfor sterkere enn på lenge.

Marius Holst beskriver denne nye giv, den første moderne bølgen, i et intervju med Peter Cowie i boka Straight from the Heart: ”In Norway during the 1970s there were too many films that were just pamphlets, and that failed to flesh out the characters. Such directors couldn’t care less if audiences failed to follow what they were watching. They were drawn to cinema for reasons of political commitment. Our generation is more attracted to movies by love of film language, finding new ways to express ideas about human relationships.”

Et norsk filmfond

Kinobesøket på norske filmer i Norge var imidlertid faretruende lavt mot slutten av 1990-tallet, og Kulturdepartementet fant det nødvendig å gjøre noe drastisk til det beste for den norske filmen. Dette resulterte i gjennomgripende endringer i 2001, da midlene fra de tre bevilgende institusjonene ble samlet i et nytt norsk filmfond hvor siktemålet var å ha et høyt produksjonsvolum, et omfattende mangfold og ”en overenskomst med publikum”. Norsk Film A/S ble dermed nedlagt som statlig produksjonsselskap, men mye av virksomheten fortsatte som et studio- og etterarbeidsselskap under navnet Norsk Filmstudio A/S.