1960–1980: Modernisme og sosialt engasjert film

I 1964 gjorde norske filmfolk opprør mot ledelsen av Norsk Film A/S gjennom sin aksjonsgruppe «de 44». De fikk gjennomslag for en rekke endringer, men først og fremst for synet om at film var kunst og kultur, ikke bare underholdning for det store publikum. De fikk også ansatt sin egen kandidat, Erik Borge, som kunstnerisk leder av selskapet.

Samtiden kom til å prege underholdningsfilmen i sterk grad gjennom ulike komedier med titler som Støv på hjernen (1959), Sønner av Norge (1961) og Operasjon Løvsprett (1962). Boligbygging, hyttedrømmer, privatbilisme og militærkomedier var tema fra det gjenreiste fremtidsoptimistiske Norge. 1956 representerer besøkstoppen med 36 millioner besøk på kino: ti årlige besøk per norske hode!

Modernismen kom inn i norsk film gjennom regissørene Rolv Clemens, Lasse Henriksen, Arild Kristo, Erik Løchen og Pål Løkkeberg. Co-produksjonen Sult (1966), i regi av Henning Carlsen etter Knut Hamsuns roman, er en sentral film fra denne tiden.

På 1950- og 1960-tallet og i senere tiår ble det laget mange okkupasjonsdrama. Englandsfarere fra 1946 i Toralf Sandøs regi, Arne Skouens filmer (den Oscar-nominerte Ni Liv og Kalde spor) er noen av dem. I tillegg kom Arnljot Berg, Eldar Einarson og Bente Erichsens mer utfyllende og problematiserende krigsskildringer Bobbys krig (1974), Faneflukt (1975) og Over grensen (1987). I nyere okkupasjonsdramaer som Joachim Rønning og Espen Sandbergs Max Manus (2008) og Petter Næss’ Into the White (2012) er man tilbake i de store helte-eposene fra krigens dager.

På 1970-tallet ble det en ny filmpolitisk giv, både i staten og blant kommunene. Norsk kino- og filmfond ble etablert etter at staten gav avkall på luksusavgiften og vedtok momsfritak for kinofilm. Og med det ble en rekke nye filmpolitiske tiltak etablert, men av kommunene og ikke av staten. Norsk filminstitutt hadde fått den mer beskjedne oppgaven som statens filmarkiv.

Skolekino, kultur- og kinosjefopplæring, konsulenthjelp vedrørende bygging av nye kinoer, kunnskap om film gjennom faktablad og pressetjeneste, og ikke minst den norske filmfestivalen, ble opprettet innenfor fondet. Den norske filmfestivalen var først ambulerende mellom ulike kommuner, men ble endelig fast etablert i Haugesund fra 1987. Et statlig filmråd ble opprettet, og med det kom tiltak som manuskriptutvikling, etterutdanning og en repertoarfri ramme for langfilmproduksjonen i Norsk film A/S. Selskapet fikk også en studieavdeling som skulle videreutdanne filmfolk i kunstneriske disipliner.

1970-tallet ble også det første tiåret hvor norske filmfolk i et større antall kom hjem med utdanning fra utenlandske filmskoler. Pål Bang-Hansen kom fra Centro Sperimentale i Roma, Pål Løkkeberg og Anja Breien fra IDHEC i Paris, og Håkon Sandøy studerte ved filmskolen PWSFT i Lodz i Polen.

1970-tallet var den politiske og samfunns-engasjerte filmens tiår. Anja Breien og Vibeke Løkkeberg markerte en ny, feministisk, norsk film, med Breiens Hustruer (1975) og Arven (1978) som deltok i hovedkonkurransen i Cannes. Løkkebergs Løperjenten (1981) og Hud (1986) er også sentrale filmer. Disse filmene nådde også ut til flere utenlandske festivaler. De fikk følge av sine mannlige kollegaer Oddvar Bull Tuhus, Per Blom, Ola Solum og Lasse Glomm.

Fortsatt ble kjente forfattere filmatisert, men nå het de Knut Faldbakken, Sigbjørn Hølmebakk, Espen Haavardsholm, Tarjei Vesaas og Bjørg Vik. Det er imidlertid liten tvil om at originalmanuskripter ble satt i høysetet i dette tiåret.

Oddvar Bull Tuhus var kanskje den mest sosialt engasjerte av disse nye regissørene, med Streik (1974) om industriarbeiderstreiken i Sauda noen år tidligere som hans kanskje mest kjente verk. Han stod også bak en interessant og suksessrik ungdomsfilmtrilogi på begynnelsen av 1980-tallet: 1958 (1980), 50/50 (1982) og Hockey feber (1983). Per Blom laget to fremragende kvinneportretter med Mors Hus (1974) og Kvinnene (1979). Solum ble barne- og ungdomsfilmregissøren med Reisen til julestjernen (1976) og Operasjon Cobra (1978). Lasse Glomm gjorde seg sterkt bemerket med filmene At dere tør (1980) og Svarte fugler (1983).

Tidens store publikumssuksess var imidlertid Flåklypa Grand Prix, Ivo Caprinos legendariske dukkefilm. Den er per i dag sett av over 5 millioner nordmenn og dubbet til 12 forskjellige språkversjoner.

Også Bør Børson-filmatiseringene som Norsk film A/S hentet fra Det norske teaterets musikal-tradisjoner, og på nytt gjorde levende, var sikre suksesser på 1970-tallet. Dette var populære komedier, som skapte gode kinoinntekter og nødvendig anseelse for norsk filmkultur. Fellestrekket var folkelig underholdning med kjente figurer og skuespillere i populære bearbeidelser.

Teamfilm A/S stod i en særstilling med sin rekke av Olsenbanden-filmer etter dansk mønster. Regissørene Knut Andersen og Knut Bohwim samt fotografen Mattis Mathiesen ledet selskapet. Samtidig produserte de også seriøs kvalitetsfilm, som okkupasjonsdramaene Brent jord (1969) i Andersens regi og Under en steinhimmel (1967) i Bohwims.

Egil Monn Iversen og Pål Bang-Hansen var et vellykket samarbeid mellom produsent og regissør, som resulterte i politiske satirer, komedier og kriminalfilmer som Douglas (1970) og Norske byggeklosser (1972). Begge hadde Rolv Wesenlund i ledende roller. Deres siste film Kronprinsen (1979), basert på Bjørn Gunnar Olsens idé og hvor stjerneskuespiller Bjørn Sundquist debuterte, gikk rett inn i etterkrigstidens politiske hverdag på Youngstorvet. Et annet filmpar, Petter Vennerød og Svend Wam, preget perioden med mange burleske samfunnssatirer og komedier, så som Lasse og Geir (1976), Svartere enn natten (1979) og Bryllupsfesten (1988).

Større internasjonal påvirkning, markedstenkning og privat investering i filmproduksjon finner vi fra midten av 1980-tallet, med Orions Belte (1985) i regi av Ola Solum og Veiviseren (1987) i regi av Nils Gaup.