Norge som relativt egalitært samfunn – utenfor føydalsystemet

Bøndene hadde relativt mye makt over egen hverdag, og det var mindre forskjell på fattig og rik i Norge enn i de fleste andre europeiske land på denne tiden.

I eddadiktet «Rigstula» beskrives de tre samfunnsklassene i vikingtiden – treller, bønder og eliten. Trellene sto nederst på rangstigen og var ufrie. Bøndene var den største gruppen, og det var store økonomiske og sosiale forskjeller innenfor denne gruppen. Felles for dem var at de var frie, og at de kunne møte på tinget. Mange av dem eide også sin egen jord. Eliten var den lille gruppen på toppen, som konger og høvdinger.

Det viser seg imidlertid at det ikke var vanntette skott mellom gruppene. Det var fullt mulig for en bonde å arbeide seg oppover, og en høvding kunne miste både rikdom og makt. Derfor var det viktig hele tiden å spille kortene sine godt og ha gode venner og allianser i bakhånd.

Mens bøndene sto sterkt i Norge, og høvdingene var avhengig av allianser med bønder for å få makt, var det annerledes i Europa. Der kom makten i større grad ovenfra, og sentralmakten ga mye av sin makt videre til føydalherrer. Føydalherrene kunne i sin tur styre lokalt og få stor makt over bøndene i området. I motsetning til i Norge var det svært få bønder som eide sin egen jord lenger sør i Europa. Derfor var de i stor grad avhengig av å leie jord av føydalherrene.

Dette systemet kaller vi gjerne «føydalisme». Føydalsystemet skapte ro og orden i samfunnet, men kunne samtidig gå hardt ut over bøndene, som ofte ble grovt utnyttet. At føydalherrene også i stor utstrekning hadde rett til å dømme over bøndene, kunne føre til tilfeldige avgjørelser og urettferdige dommer.

I Norge var det derimot slik at de fleste bøndene eide sin egen jord og derfor ikke var avhengig av føydalherrer. Med en sterk bondestand og lite innslag av adel, var det umulig å innføre et liknende system her.

I Norge var det slik at alle frie menn hadde rett og plikt til å møte på tinget. Tinget var stedet der de møttes for å løse konflikter, drøfte lovene og forvalte lokalsamfunnet. Tingordningen førte til at mange fikk innflytelse i styre og stell i de ulike bygdene. Siden det var slik at høvdinger og småkonger ikke kunne legge områder under seg gjennom maktbruk, men måtte vise seg verdige for bøndene i området, er det lett å forstå at de beslutningene som ble tatt på de lokale tingene, fikk stor betydning. Selv etter rikssamlingen og opprettelsen av en sentralmakt var det vanskelig for kongen å legge for stort press på bøndene. For siden bøndene i Norge ikke sto i samme avhengighetsforhold til makthaverne som de eiendomsløse bøndene i Europa, kunne de protestere eller gjøre opprør uten å risikere for mye.

Vi har sett at det var forskjell på fattig og rik i Norge på denne tiden. Det vitner de tre samfunnsklassene om. Men i forhold til andre land på samme tid kan vi si at samfunnet var ganske rettferdig og egalitært. Folk hadde rett til å bli dømt på tinget, etter de fastsatte lovene, og ikke etter en føydalherres egne interesser. I tillegg utgjorde tinget en betydningsfull motvekt mot de sentrale makthaverne. Makthaverne kunne ikke peke ut føydalherrer til å styre lokalsamfunnene, slik de kunne andre steder i Europa. De måtte i større grad vinne tillit og velvilje hos folket.