Seinmiddelalderen i Norge

Et annet særtrekk er at mange europeere ble kritiske til kirkens økonomiske og åndelige makt.

Kirkemakten i Norge gikk likevel en annen vei. Avstanden til kongen og hans styringsapparat var blitt stor etter at tronen flyttet ut av landet. Det var kirken som klarte å holde oppe styringsapparatet både lokalt og sentralt. Kirken overtok på mange måter sentralmakten i Norge.

Samtidig måtte bygdene ordne opp i rettstvister og lokalpolitikk på egen hånd. Bøndene selv sørget for bygdeting. I samarbeid med prestene tok lokalsamfunnene ansvar blant annet for fattigvesenet. I lokalsamfunnene blomstret også folkediktningen.

Det danske skriftspråket ble språket til kongens styringsapparat. Nå vokste avstanden mellom den sentrale og den lokale makten. Men på bygdene ga denne utviklingen større muligheter til selvstyre.

Fra 1389 til 1521 var Norge, Sverige og Danmark under samme kongemakt. Norge var den svakeste parten i fellesskapet, Danmark den sterkeste. Den danske kongen Valdemar Atterdag hadde sørget for at hans ti år gamle datter, Margrete, giftet seg med den norske tronarvingen i 1363. Med dette giftermålet ble Norge innlemmet i det dansk-norske kongefellesskapet.

Margrete hadde politisk talent. Etter mannens og sønnens død sørget hun for fullmakter til å styre i alle de tre landene. Hun lot søsterens barnebarn, Erik av Pommern, bli hyllet som konge både i Sverige, Danmark og Norge. Selve kroningen skjedde i Kalmar i 1397, og unionen blir kalt Kalmarunionen. Denne unionen styrket kongemakten, men svekket Norge som politisk enhet.

Under skiftende regenter varte unionen til 1521. Men opprør blant svensk og dansk adel i 1520 førte til at den danske kong Kristian 2. måtte flykte, og unionen ble oppløst. I Danmark fulgte år med borgerkrigsliknende tilstander i kampen om tronen. Og ikke før i 1905 ble Norge et selvstendig kongedømme igjen.

Den styrkede kongemakten i Skandinavia under Kalmarunionen gikk ut over de norske interessene. Kongen ønsket å gi bort norske len til sine lojale danske og nordtyske støttespillere. Det norske riksrådet kjempet for å sikre norske lensherrer. Her ble erkebiskop Olav Engelbrektsson en viktig forsvarer av de norske interessene. Problemet til riksrådet var at kongen ikke tok hensyn til de norske kravene.

I løpet av årene 1536 og 1537 valgte dessuten danskekongen å innføre Luthers protestantisme. Den norske erkebiskopens svar var å forsøke seg på statskupp. Den danske utsendingen, Vincent Lunge, ble drept. Så forskanset Olav Engelbrektsson seg på Steinviksholm i Trondheimsfjorden. Men erkebiskopen tapte kampen mot kongemakten.

All kirkelig jord ble innlemmet i den nye statskirken. Der var kongen overhodet. Alle romersk-katolske institusjoner ble fjernet. I Norge ble det satt inn militær makt for å kvele opposisjonen mot det danske styret og mot protestantismen. Politisk sett hadde Norge sluttet å eksistere som egen stat.