Både i Europa og i Norge er høymiddelalderen kjennetegnet ved sterke enekongedømmer, velsignet og støttet av kirken.
Sættargjerden i Tunsberg
Kirken støttet den nye kongen på betingelse av at kirken fikk tilbake den samme friheten som den hadde før Sverres tid. Nå ble kirkens rett til å kontrollere sin egen organisasjon nedfelt i en avtale mellom kongemakten og kirken. Denne viktige avtalen ble inngått i 1277 og kalles «sættargjerden i Tunsberg». Nå var kongens posisjon som Guds stedfortreder på jorda akseptert av begge parter.
Norsk storhetstid
Perioden som fulgte etter kroningen av Håkon Håkonsson, blir omtalt som den norske storhetstiden. På 1200-tallet var riket på sitt største. Da var også store deler av øyene i Vesterhavet innlemmet i kongedømmet.
Norrønt språk skapte et språklig fellesskap. 1200-tallet er også perioden da store norske praktbygg ble påbegynt, blant annet Akershus festning, Håkonshallen i Bergen og Nidarosdomen i Trondheim. Flere store handelssteder vokste fram. Dette var også tiden for de første bydannelsene – i Oslo, Bergen, Trondheim, Tønsberg og Vågan i Lofoten.
Framveksten av byene var en følge av økt handel langs kysten. Handel med fisk gjorde Bergen til et viktig knutepunkt mellom de nordtyske hanseatene og norske handelsfolk. Byene vokste fordi kongemakten gikk vekk fra å reise rundt og bo på storgårdene til å bygge opp en fast administrasjon i byene. Dette vitner om at høymiddelalderen var en periode med økonomisk vekst.
Tydeligere enhet – landslov og riksråd
Sønnen til Håkon Håkonsson, Magnus, fikk tilnavnet Lagabøte. Han «bøtte» – altså bygde videre på – de gjeldende lovene. I 1270-årene fikk han vedtatt en landslov. Dette var en viktig ramme for statsdannelsen og kongemakten i Norge. Loven knyttet det geografiske området til folket og regnet Norge som en selvstendig politisk enhet. Landsloven sikret et felles rettssystem, skattesystem og militært forsvar. Nå var det om lag ti lagting med faste lagmenn som dømte og administrerte. Femti sysselmenn var kongens lokale representanter. Hirden, kongens egen hær, sikret kontakten mellom kongen og det lokale styringsapparatet.
På 1200-tallet var riksrådet blitt en fast institusjon i de skandinaviske landene, etter modell fra Frankrike og England. Helt siden kong Sverres tid hadde landets «fremste menn» sikret seg muligheten til å godkjenne nye kongsemner. I England var ordningen lovfestet i «Magna Carta», fra 1215. Det skjedde etter press fra den engelske adelen, biskopene og et stadig voksende borgerskap. Fra 1215 var kongen tvunget til å rådføre seg med representanter fra overklassen når nye skatter og lover skulle vedtas. Dette minner om maktfordelingen mellom Stortinget og regjeringen slik vi kjenner den i dag.
Høymiddelalderen – en storhetstid for hvem?
For den vanlige europeiske bonden, både i nord og i vest, var middelalderen en krevende tid. Både lensherrene, kongene og kirken bestemte over folks åndelige og materielle kår. Skattepresset fra kongen økte stadig. Folketallet i Europa vokste, og kampen for livsgrunnlaget hardnet til. Arkeologiske utgravninger i Norge viser en rekke nyrydninger av mindre egnede jordstykker mellom 1100 og 1350.
I europeisk målestokk var den norske adelen på langt nær så mektig som lenger sør i Europa. Eiendommene som adelen kontrollerte, var mindre og inntektene lavere. Norske lensherrer hadde ikke undervasaller, det vil si adel som sto under baroner eller grever i status, for eksempel slik som «lordene» i England. Livegenskap fantes ikke. Leilendingene var heller ikke stavnsbundne. Selv om antallet leilendinger økte i Norge, var antallet selveiende bønder større enn i de fleste andre vesteuropeiske land. Derfor er det en vanlig oppfatning at det norske middelaldersamfunnet ikke var føydalt. Mye taler for at den norske bonden hadde større frihet enn bøndene på det europeiske kontinentet.
Likevel gjorde folkeveksten at kampen om naturressursene hardnet til i middelalderen. Derfor er det verdt å spørre seg om begrepet «storhetstid» er misvisende dersom vi velger å studere historien fra småkårsfolks perspektiv.