Å reise i viking
Bønner fra 900-tallet forteller om frykten for folket fra nord: «Fri oss herre, fra nordmennenes vrede» ba de i britiske kirker på 900-tallet.
Svenske grupper reiste ofte østover, langs de russiske elvene Volga og Dnjepr, og etablerte seg blant annet i Novgorod og Kiev. Politisk uro og folkevandring i Vest-Europa var et hinder for veien sørover. Derfor var handel i «austerveg» mer fristende.
Danske og norske vikinger dro i «vesterveg», til de britiske områdene og langs kysten sørover på det europeiske kontinentet. Men norske vikinger dro også i «austerveg», til Konstantinopel, som de kalte «Miklagard» – den store byen. I den største kirken der risset de inn runene sine i rekkverket. Runene står der den dag i dag. Det var likevel veien vestover, til Irland, Skottland, Hebridene, Orknøyene, Shetland og Færøyene, og til Island og Grønland, som var den vanligste veien for de norske handelsferdene.
Hvorfor reiste vikingene ut?
Historikerne legger særlig vekt på at befolkningsvekst i de skandinaviske områdene skapte press på jorda og behov for mer ressurser og nytt land. Det ble ryddet nytt land, men trolig var tilgangen på egnet jord begrenset. Mange valgte derfor å reise ut av landet. De etablerte seg på nye steder, der de kunne drive nydyrking, slik som på Island. Båtene ser ut til å ha blitt bedre egnet for lengre seilaser. Arkeologiske funn viser at skandinavene tidligere hadde rodd båtene, men etter 700 var båtene utrustet med seil. Dessuten gjorde flate bunnformer at farkostene var stødige og i stand til å legge til der det var langgrunt. De kunne også brukes på grunne elver. Mer kontakt sjøveien gjorde at handelen i de norske områdene økte.
En forklaring på at mange av toktene var rene plyndringstokt, er at vold, heltemot og ære var høyt skattede verdier i det norrøne samfunnet. Å dø i kamp og krig sto høyere enn å dø av alderdom eller sykdom. Den som døde i krig, var sikret plass i gudenes rike, Åsgard. Her har det trolig også hatt betydning at ættens ære sto høyt i den norrøne kulturen. En ætt som kunne vise til rikdom, jordeiendommer og store heltebragder, var sikret status i høvdingsamfunnene i nord.
I tillegg var trellene en viktig arbeidskraft i det nordiske jordbruket. Å ta til fange folk som kunne håndtere tunge løft i et værhardt klima, var trolig avgjørende for å sikre driften på gårdene.
Landene vikingene reiste til, var heller ikke så vanskelige å angripe. Forsvarsstyrkene i de nye kongedømmene i Vest-Europa var lite koordinerte. Ikke alle føydalherrer holdt løftet til kongen om å stille med bondesoldater til forsvar av kongedømmet. Derfor kan det ha vært et uorganisert og tynt forsvar vikingene møtte når de var på tokt. Lite motstand og rike skatter gjorde toktene fristende.
Endrede årsaker til å reise i viking
Vikingtoktene ser ut til å ha endret karakter over tid. Angrepet på klosteret i Lindisfarne i 793 regnes som starten på vikingtiden. Det var det første av en rekke spontane handels- og plyndringstokt på 800-tallet. Seinere fulgte mer organiserte tokt, der vikingene overvintret og ryddet nye bosetninger.
Mot slutten av perioden dro kongsemner på vikingtokt for å forsøke å utvide kongedømmet sitt. Rundt 878 etablerte danske høvdinger seg i midtre deler av England og innførte danske lover. Områdene ble derfor kalt Danelag. Harald Hardrådes forsøk på å legge under seg England i 1066 regnes som det siste vikingtoktet.
At vikingtoktene tok slutt omkring år 1000, hadde flere årsaker. De nye kongedømmene i England og Frankrike sikret seg mer effektive hærer, med bondesoldater og væpnede riddere. Nå var det ikke lenger så enkelt å komme seirende ut av røvertoktene! Og kristendommen endret den gamle krigerske kulturen. Et annet sentralt element var at ideen om å samle større områder i kristne kongedømmer også hadde nådd Skandinavia.