Skreifiske

Skreien gyter langs hele kysten fra Finnmark i nord til rundt Stad i Sogn og Fjordane i sør. Men de viktigste gytefeltene er – og har i uminnelige tider vært – utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Skreifisket i disse områdene kalles gjerne for lofotfisket.

Det var til Lofoten han beordret sine menn, vikinghøvdingen Torolv Kveldulvsson fra Helgeland. Det fortelles om Torolv i islandske Egils saga at han sendte noen av sine karer på skreifiske i Vågan, trolig i 875. Senere samme år seilte hans menn til England med et stort havskip for å selge tørrfisk og kjøpe klær og andre ting han trengte. Dette er den eldste skriftlige omtalen av lofotfisket som finnes. Man vet ikke sikkert når det startet i organisert form, med mange deltakende båter. Muligens er det 1500 år siden, kanskje lenger.

– Men at det var skreifiske i Lofoten i vikingtida – og at det var viktig allerede da – det vet man helt sikkert, fastslår Bjørn Tore Pedersen, journalist i NRK og forfatter av boka Lofotfisket fra 2013.

Det er verdt å merke seg at vikinghøvdingen Torolv mente tørket skrei var en velegnet handelsartikkel i England.

– Tørrfisk av skrei var i flere århundrer Norges desidert viktigste eksportvare. Tørrfisken fra Nord-Norge, og da i hovedsak fra Lofoten, sto for 80 prosent av hele den norske eksportverdien allerede fra 1300-tallet, forteller Pedersen. Den tørkede skreien ble fraktet fra Nord-Norge til Bergen, der kjøpmennene sørget for at den ble skipet videre ut i Europa. Skreifisket var en sentral årsak til at Bergen ble et av de største handelssentrene i Nord-Europa. Og Nidarosdomen i Trondheim ble bygget ved hjelp av inntekter fra tørrfisksalget, skriver Pedersen i sin bok. Skreien er fortsatt både viktig og innbringende. I 2021 ble det eksportert torsk fra Norge for 9,8 milliarder kroner. Av dette stammer en stor andel fra lofotfisket.

Forfatter Frank A. Jenssen mener torsken la grunnlaget for nasjonen Norge.

– Uten disse inntektene hadde vi etter all sannsynlighet neppe hatt krefter og økonomi til å etablere en stat med embetsverk, konge, regjering – og ikke minst kirken, som var så viktig, sa Jenssen til NRK da han i 2012 lanserte sin bok Torsk. Fisken som skapte Norge. Tørrfisken var dessuten særdeles viktig for vikingene. Den var mat som ga dem en nødvendig tilførsel av salt. I tillegg var den både handelsvare og skipsproviant, legger Jenssen til. Fiskerne som hentet opp verdiene, er essensielle i fortellingen om skreifisket. I et historisk lys har de ikke fått godt betalt for jobben, mener Bjørn Tore Pedersen.

– Jeg har en enorm respekt for fiskerne som har havet som yrkessted. Ikke alle kommer hjem. Det har vært tusenvis av forlis på Lofothavet, eller på vei til eller fra lofotfisket, særlig på 1800-tallet. Da ble fiskerkona sittende igjen med ansvaret for barna og gården, understreker han.

Til tross for usikkerheten forbundet med det risikofylte yrket er det mange som har ønsket å være med på lofotfisket. Rekordåret var i 1895. Da deltok 37 200 fiskere fordelt på 7700 båter. På denne tida seilte og rodde fiskerne, de fleste i nordlandsbåtene fembøring og åttring. I de årene det var mange fiskere, lå båtene tett i tett i fiskeværene i Lofoten. Med motoren, som ble innført på begynnelsen av 1900-tallet, ble det lettere å komme seg ut til fiskefeltene. Etter hvert kom det også bedre redskaper om bord i stadig større båter. Det forklarer også at deltakelsen i lofotfisket sank utover på 1900-tallet. Nå deltar rundt 2000 fiskere, mot eksempelvis 31 900 i 1933 og 10 800 i 1957. I tillegg tas i dag en del av skreien på vei fra Barentshavet til norskekysten. Det var ikke mulig før fisketrålernes tid.

Ingen vet helt sikkert hvorfor den nordøstarktiske torsken svømmer rundt tusen kilometer for å gyte. Det startet den med en gang etter at isen trakk seg tilbake etter siste istid for rundt 10 000 år siden. Denne torskearten er tydeligvis særdeles godt tilpasset til mattilgangen, temperaturen og strømmene i havet utenfor Lofoten. Navnet skrei stammer fra det norrøne ordet "skrida", som betyr å vandre. Og skreien vandrer for å "pare seg" på torskevis – på mellom 50 og 200 meters dyp. En liten hunnskrei kan slippe 400 000 egg i løpet av én sesong, en stor opptil 15 millioner egg. Eggene slippes samtidig som hannen sprøyter melke over eggene. Da holder hannen seg tett til hunnen.

– Bare et fåtall av eggene befruktes. I løpet av to–tre uker blir den befruktede cella til en larve som flyter i det øvre vannlaget, fra vannskorpen til 50 meters dyp. Celler og larver tas nordover med Golfstrømmen, og i løpet av noen måneder blir larvene til yngel, det vil si små fisker, forteller Bjarte Bogstad, som er forsker ved Havforskningsinstituttet i Bergen.

Det er Norge og Russland som fastsetter den årlige kvoten for hvor mye torsk som kan fanges nord for Stad. Det blir de enige om hvert år i oktober, etter at forskerne har vurdert hvor stor torskebestanden er. Den samlede torskekvoten for dette området ble satt til 567 000 tonn for 2023.

– Siden kvotene ble innført i 1977, har Norge og Russland hatt et godt samarbeid om kvotene, og de har for det meste blitt fastsatt etter forskernes anbefalinger, sier torskeforsker Bogstad, som deltar på møtene i Den norsk-russiske fiskerikommisjonen. Bjørn Tore Pedersen forklarer at kvotepolitikken er en sentral del av skreifisket.

– Om vi beskatter denne ressursen godt, og de unge torskene får vokse seg store, kan lofotfisket leve i minst tusen år til, konkluderer han.