Arbeidsdeling og kjønn: et antropologisk perspektiv

De aller fleste samfunn har og har hatt arbeidsoppgaver basert på kjønn. Likevel er det noen samfunnsformer hvor dette er tydeligere enn det er i andre. Her kan vi blant annet nevne jegere og sankere. Dette er samfunn hvor hovednæringen består av jakt og sanking av røtter, insekter og så videre.

Når mannlige antropologer har forsket på disse gruppene, har informantene ofte vært menn. Derfor trodde vi lenge at jakten var den viktigste kilden til mat – spesielt siden jegerne var opptatte av å fremsnakke jakten. De ønsket selvfølgelig å fremstille jakten som hovednæringen. Senere undersøkelser har vist at dette ikke nødvendigvis er tilfelle. Det har tvert om vært kvinnenes sanking av røtter og planter som har vært det viktigste bidraget til matfatet, og ikke mennenes jaktlag. Mennene ga jakten høyere prestisje enn kvinnenes arbeid, på tross av at jakten var en mer uforutsigbar næringsvei. Nå gjelder ikke dette alle samfunn bestående av jegere og sankere, men det viser i hvert fall at mennenes perspektiv ikke behøver å være den fulle og hele sannheten.

Hvis vi vender blikket mot vårt eget mer eller mindre moderne samfunn, ser vi at denne prestisjetanken har en tendens til å gå igjen – i hvert fall historisk sett, selv om pendelen sakte, men sikkert er på vei til å snu. Uansett, arbeid som stort sett kvinner har utført har rett og slett hatt lavere prestisje enn det arbeidet menn har gjort. Husarbeidet er et tydelig eksempel på dette. Menn jobbet ute i det offentlige, en jobbsfære som ga høyere anseelse enn det arbeidet som foregikk i den private sfæren. Altså, i hjemmet. Arbeidsoppgaver i den offentlige sfæren er, som navnet kanskje tilsier, mer synlig enn det som foregår innenfor husets fire vegger.

Når det er sagt, må det påpekes at arbeidet i hjemmet var vel så viktig som arbeidet utenfor. Vi kan med trygghet si at kvinnenes arbeid bidro til familiens ve og vel – prestisje eller ei!

I det neste avsnittet skal vi se nærmere på et samfunn hvor arbeidsdelingen i aller høyeste grad er basert på kjønn.

Amazonas er befolket av flere forskjellige grupper. Vi har tidligere vært innom yanomamöene, men her skal vi ta for oss mundurucúene, som Thomas Hylland Eriksen nevner i Små steder - store spørsmål.

I likhet med yanomamöene driver mundurucúene også med hagebruk og dyrking av ulike grønnsaker. Men hagebruk er ikke det eneste bidraget til mundurucúenes livsgrunnlag. I tillegg til hagebruk, driver de også med jakt, og det er blant annet her kjønnsinndelingen kommer inn. For det er mennene som jakter. Jaktlagene har ikke plass til kvinner, men dette er ikke alt. Når de jager fisk, er det mennene som skyter med harpun. Kvinnene bruker håv, i tillegg til at de ror båten.

Som vi ser, er harpun og andre jaktverktøy viktige nøkkelord. Det er jegere mennene anser seg selv som. De er ikke fiskere, hagebrukere eller noe annet. De er jegere. I religionen deres blir sågar jegeren hyllet. Bonden blir derimot ikke viet like stor oppmerksomhet. Så langt derifra. Likevel samsvarer ikke jaktens prestisje med hva den egentlig bidrar til matfatet. Hagebruket gir i realiteten mer mat enn jakten. På tross av dette har mennenes arbeid høyere anseelse enn kvinnenes. Å drepe storvilt er noe helt annet enn å dyrke noen planter. Arbeidsdelingen sier oss med andre ord noe om maktstrukturen i samfunnet. Mennene sitter på det øverste trappetrinnet.

Som mange andre samfunn er mundurucúene også mannsdominert. Men, og her er det et men: Hvis kvinner også bidrar økonomisk, hvorfor er samfunnene da så mannsdominerte?

Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.