George Herbert Mead om selvet og «den generaliserte andre»

Den første fasen er når barnet (babyen) imiterer adferden til de rundt seg. For eksempel når foreldrene smiler til barnet, så smiler barnet tilbake. I denne første fasen er det de nærmeste familiemedlemmene som er viktige, gjennom symboler – som språk, kroppsspråk og adferd. Barnet begynner å forstå symbolene og «hermer» etter de som er nærmest seg. (Giddens 2016:97) Når for eksempel far eller mor lager middag, hermer barnet ved å skramle med kasseroller og kjøkkenredskaper.

Den andre fasen er der barnet gjennom lek utøver rolletaking, som for eksempel å leke politi, mor og far o.l. Barnet begynner å se seg selv fra andres perspektiv. I denne fasen leker barn mer med andre barn og deltar i større grad i aktiviteter på flere arenaer. (Giddens 2016)

Den tredje fasen er der barnet begynner å forstå spillereglene i samfunnet og de sosiale gruppene det er en del av, og blir bevisst på hvilke forventninger det er til de ulike rollene. Hver enkelt rolle utøves med bevisstheten om at andre har forventninger til rollen. Eksempel: Er du kaptein på fotballaget, har de andre spillerne forventninger til rollen du har som kaptein. Og en forutsetning for at gruppa skal fungere sammen, er at alle kjenner rolleinnholdet og normene knyttet til det. (Østerberg 2012) Det handler ikke bare om de formelle normene, som reglene for fotball, men også de uskrevne normene og forventningene knyttet til denne samhandlingen.

«Den generaliserte andre» er alle rundt oss som påvirker oss og har innflytelse på oss, og som er med på å forme identiteten vår. Det betyr at de kulturelle uttrykkene for den kulturen vi er en del av, også er med på å forme oss som individer. De tre fasene viser at vi blir sosiale vesener gjennom samspill med andre, og dette er en livslang prosess.

Vi kan fortsatt bruke Meads teori og begrepsapparat for å forstå og forklare at selvet har en «sosial opprinnelse». (Østerberg 2012:82)
Tenk deg når du begynner på videregående og møter nye klassekamerater og nye lærere. Alle som deltar i klasserommet, har en oppfatning av hva som forventes av de ulike rollene, og vil tilpasse seg dette. Vi er oppmerksomme på tilbakemeldinger vi får, gjennom språk, ansiktsuttrykk og gester – gjennom det som skjer i klasserommet.

Meads teori kalles også speilingsteori. Vi speiler oss i tilbakemeldingene vi får fra andre og tilpasser oss etter det. På denne måten utvikles selvbildet vårt – hvordan vi selv ser på oss selv, og hvordan andre ser på oss. Tenk på hvordan andre menneskers reaksjoner påvirker deg, både det vi oppfatter som negative reaksjoner, og positive reaksjoner. Meads teori har innflytelse på sosiologi gjennom videreutviklingen av retningen «symbolsk interaksjonisme». (Østerberg 2012: 83) Symbolsk interaksjonisme har et mikrososiologisk perspektiv – vi prøver å forstå og forklare virkeligheten gjennom å se på deltakernes interaksjon (samhandling).

• Giddens, A, Duneier, M, Appelbaum, R.P, Carr, D. (2016) «Introduction to sociology» New York: W.W Norton & Company
• Østerberg, D. (2012) «Sosiologiens nøkkelbegreper» Oslo: Cappelen Damm Akademisk